Håndverk, produksjonsform som for en stor del krever håndarbeid og personlig innsikt, og som forutsetter opplæring og lang øvelse. Håndverkere benyttet opprinnelig bare enklere verktøy, men har etter hvert også tatt i bruk maskiner og andre teknologiske hjelpemidler. Noen håndverksfag er fortrengt av fabrikkmessige produksjonsformer som gjør produktet billigere, og enkelte håndverk er i vår tid vesentlig begrenset til reparasjonsarbeider. På den annen side er det kommet til nye håndverkere som tekstilrenholdere og blomsterdekoratører. Av eldre håndverksfag som nå har svært få eller ingen utøvere, kan nevnes blokkmaker, bøkker, etuimaker, forgyller, garver, gjørtler, hanskemaker, herrehattemaker, paraplymaker, possementmaker og repslager.

Alle håndverksfag med et minimum av utøvere er i Norge lærefag. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. I en del av de minste fagene skjer opplæringen vanligvis ved ett år i skole og tre år i lære. Det er vanskelig å trekke noe skille mellom håndverk og annet fagarbeid innenfor industrien. Stadig flere håndverkere arbeider nesten bare med maskiner, mens en del av industriens øvrige fagarbeidere gjør nesten alt sitt arbeid for hånd.

Historikk

I ordets videste betydning er håndverk et urgammelt fenomen, men i vanlig betydning har det særlig vært knyttet til utviklingen av bysamfunn. Et typisk trekk ved senmiddelalderens håndverk i Europa var laugsvesenet, som hadde utspring i de tidligere borgergilder. Et laug var først og fremst en faglig sammenslutning av mestere innenfor det enkelte fag. Gjennom sitt laug kunne håndverksmestere, ofte i strid med myndighetenes ønsker, regulere konkurransen i faget og fastsette bl.a. svennenes arbeidsvilkår og lærlingenes opplæringsforhold. Laugene tjente også sosiale, selskapelige og til dels religiøse formål. Svennene dannet senere sine egne laug. I Norge hadde innvandrede tyske håndverkere, som støttet seg til sterke laugsorganisasjoner, i perioder en dominerende innflytelse. De tyske håndverkerne som kom til Norge først og fremst for å tjene seg rike, hadde faglig og organisasjonsmessig også en positiv innflytelse på norsk håndverk. I norsk språk er det via håndverksmiljø kommet inn en del betegnelser fra tysk, f.eks. gjørtler og bøkker, foruten mer spesielle ord, f.eks. gesell og bønhas.

Norsk handverksutvikling (NHU) på Maihaugen, Lillehammer, er et nasjonalt organ med tre oppgaver knyttet til norsk håndverk. Den ene delen omfatter et register over personer som kan et håndverk eller en teknikk. Den andre delen omfatter arbeidet med dokumentasjon, videreføring og gjenreising av kunnskap i og om håndverk. NHU har bygd opp et omfattende materiale i form av foto, videofilmer og skrevne omtaler av arbeidsteknikker innenfor en lang rekke fag og arbeidsfelt. Videre satses det på oppbygging av nye utøvende fagpersoner som kan bære denne delen av kulturarven videre. Den tredje delen er arbeidet med å opprettholde, styrke og videreføre fag som regnes som små og verneverdige, både av næringspolitiske og kulturelle årsaker.

Lovgivning

Grunnopplæringen i håndverksfag er regulert av opplæringsloven av 17. juli 1998. Lov om mesterbrev i håndverk og annen næring av 20. juni 1986 fastsetter kravene for å kunne kalle seg mester i et håndverksfag eller i en annen næring. Av interesse for håndverket var også lov av 1952 om godkjenning av entreprenører som driver med husbygging eller annet byggarbeid. Loven ble 1997 avløst av bestemmelser i plan- og bygningsloven og en tilhørende forskrift om godkjenning av foretak for ansvarsrett. Det er opprettet en sentral ordning for godkjenning med sekretariat i Statens bygningstekniske etat. Kommunen kan gi godkjenning for det enkelte tiltak. Der det foreligger sentral godkjenning, skal denne legges til grunn uten ytterligere vurdering. Der det ikke foreligger sentral godkjenning, må kommunen vurdere kravene i sin helhet. Ved innføringen av de nye bestemmelsene i plan- og bygningsloven ble den kongelige resolusjonen som videreførte håndverkslovens regler for rørleggerautorisasjon i en del kommuner opphevet.

Historikk

Den første norske håndverkslovgivning har vi i Magnus Lagabøtes bylov 1276, som nevner 20 håndverksfag. Eirik Magnusson satte ved en retterbot 1295 forbud mot håndverkslaug i Norge. Laugsordninger som senere ble tillatt, forsøkte Christian 4 å forby 1613, men ved forordninger 1621–22 ble laugene igjen tillatt. Nye forordninger 1681 og 1682 innebar en revisjon av hele laugsordningen. I 1839 ble det bestemt ved lov at laugene skulle oppheves. Slike forbud mot laug bidrog i Norge og mange andre land til at lærlingsystemene ble svekket eller falt helt bort. Lover om bl.a. lærlingeforhold, svenneprøve og håndverksborgerskap ble vedtatt 1881 og 1894. Disse gav på ny adgang til å opprette laug. Ny håndverkslov kom 1913 og 1970. Lov om håndverksnæring av 1970 bestemte at den som ville drive håndverk som næring, måtte ha håndverksbrev i faget. Denne loven ble fra 1987 erstattet av lov om mesterbrev av 1986.

Anbefalte lenker

Videre lesning

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av leksikonet, utgitt i 2005-2007. Artikkelen hadde ingen navngitt forfatter, men en tilknyttet fagkonsulent.

Fagkonsulent for denne artikkelen var

Publisert på nett 14.02.2009. Det er siden gjort 0 endringer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Håndverk

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.