Kommunevåpen

. Begrenset gjenbruk

Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Smøla, kommune i Møre og Romsdal fylke, i sin helhet på øyer lengst nordvest på Nordmøre. Smøla omfatter foruten øya Smøla (214 km2) 5846 andre mindre øyer, holmer og skjær, og dette gir kommunen mer enn halvparten av alle øyene i fylket.

Smøla ble under navnet Edøy opprettet som kommune ved innføringen av det lokale selvstyre i 1837. Fra kommunen ble Tustna  utskilt i 1873, og den ble i 1913 så delt i tre: Edøy, Brattvær og Hopen. Disse tre kommunene ble i 1960 slått sammen igjen, nå under navnet Smøla.

Berggrunnen i kommunen er for det meste dannet under den kaledonske fjellkjedefoldningen (den kaledonske orogenese) og består hovedsakelig av dypbergarten dioritt. Lengst vest og sør på øya Smøla opptrer en annen dypbergart, gabbro. På nordsiden av området med gabbro i sør går det fra botnen av Skjølbergsvika østover til Edøy kirkested og videre til Nerdvika et belte med grønnstein, en vulkansk bergart fra kambrosilur, sterkt omdannet i kaledonsk tid. På øyene lengst sør i kommunen (Edøya, Kuli (Kuløya), med flere) er berggrunnen yngre og består av sandstein, dels konglomerat, fra devon

Øyene må i sin helhet regnes med til strandflaten, kommunens høyeste punkt er Ramndalshaug på Kuli (70 moh.). Til sammenligning er øya Smølas høyeste punkt 63 moh. (Nerdvikberget). Smøla er myrlendt; 38 prosent av kommunens samlede areal er myr. Mesteparten av myra er grunn og hviler på berggrunnen, men på strekninger med dypere jordlag drives nydyrking, særlig på Frostaheia i nordøst. Av kommunes areal er fire prosent dyrket mark mens mindre enn én prosent er skog.

Kommunen har åtte naturreservater og to landskapsvernområder som er viktige for bevaring av kommunens særegne natur, flora og fauna.

Øya Smøla har rundt 83 prosent av befolkningen i kommunen. Det meste av bosetningen ligger langs kysten. Den er tettest i områdene Brattvær-Dyrnesvågen i nordvest, Hopen-Rokstad i nordøst og rundt Edøy kirkested i sør. På Edøya bor tre prosent av kommunens befolkning (2015). I en spesiell stilling kommer tettbebyggelsen Veiholmen, på småøyer ca. 10 km nord for kommunesenteret Hopen (Nordsmøla).

Kommunen er en av tre kommuner i Møre og Romsdal som ikke har tettbebyggelser som kan klassifiseres som tettsteder (2014); de øvrige kommunene er Halsa og Norddal.

Befolkningen i Smøla har helt siden andre verdenskrig vist en relativt sterk tilbakegang, og i perioden 1946–2015 som helhet ble folketallet halvert. I tiårsperioden 2007–2017 var folketallet i Smøla omtrent uendret. Til sammenligning hadde Nordmøre en gjennomsnittlig årlig vekst på 0,4 prosent og fylket som helhet 0,8 prosent i denne perioden.

Jordbruk og fiske er viktige næringer på Smøla, og primærnæringene har 18 prosent av kommunens arbeidsplasser (2014), den høyeste andelen blant fylkets kommuner.

Store myrområder er dyrket opp siden krigen. Jordbruket er i dag preget av husdyrhold (storfe og sau) og grønnsakdyrking, særlig gulrotproduksjon, og Smøla har størst sauetall og størst grønnsakareal på friland i fylket (2013). Smøla har dessuten et rikt sjøfiske, og det er flere fiskeoppdrettsanlegg i kommunen. I 2015 ilandførte den hjemmehørende flåten i Smøla fangster til en samlet førstehåndsverdi på 84,5 millioner kroner. Det ble til sammenligning ilandført fangster til kommunen til en verdi av 119,9 millioner kroner, noe som avspeiles i en betydelig fiskeforedling i kommunen.

Næringsmiddelindustrien har på denne bakgrunn 56 prosent av industriens ansatte i kommunen (2015). Veiholmen i nord er et betydelig fiskevær med blant annet Veidholmen Fisk AS (klippfiskproduksjon). Blant øvrige industribransjer merkes verkstedindutri med 32 prosent av undustriens sysselsetting og tekstil- og trevareindustri begge med seks prosent (2015). Også verksted- og tekstilindustrien er i atskillig grad basert på fiskerivirksomheten, og innen trevareindustrien merkes vindusproduksjon (Smølavinduet AS i Nordvika, nordøst på øya). Samlet har industrien ti prosent av Smølas arbeidsplasser, 17 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon (2016).

Statkraft SF har bygd ut et vindkraftanlegg på Smøla (Smøla vindpark) med i alt 68 turbiner med en samlet maksimal ytelse på 150 MW, per 2017 landets største vindmøllepark. Anlegget ble satt i drift i 2002 og 2005 og har en gjennomsnittlig årlig produksjon på 356 GWh.

Smøla har atskillig turisttrafikk basert på naturopplevelser knyttet til blant annet havfiske, fuglelivet og dyrelivet ellers. Også fritidsbebyggelsen er betydelig; i atskillig grad gjelder dette eldre bolighus som etter fraflytting er tatt i bruk som fritidshus.

Av de bosatte yrkestakerne i Smøla arbeider 12 prosent utenfor kommunen, tre prosent i Kristiansund, i alt to prosent i resten av fylket (2016) og en prosent i Trondheim.

Fv. 669 går rundt hele øya Smøla, samt på broer og fyllinger til Kuli og Edøya. Derfra er det fergeforbindelse med fastlandet og Hitra, og hurtigbåtforbindelse med Kristiansund og Trondheim. Veiholmen har veiforbindelse til Smøla via en rekke øyer og holmer forbundet med broer og fyllinger (Fv. 669).

Smøla hører til Møre og Romsdal politidistrikt, Nordmøre tingrett og Frostating lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Nordmøre regionråd sammen med AureAverøyEide,GjemnesHalsaKristiansundRindal, Sunndal, Surnadal og Tingvoll.

Smøla kommune tilsvarer de tre soknene Brattvær, Edøy og Hopen i Ytre Nordmøre prosti (Møre bispedøme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Smøla til Nordmør fogderi i Romsdals amt.

For statistiske formål er Smøla kommune (per 2016) inndelt i ett delområde med til sammen 16 grunnkretser: Hallarøy, Jøen, Gjelberg, Stensøynes, Skarpnes, Dyrnesvågen, Hopen, Innveien, Veiholmen, Sætran, Holmen, Frostafeltet, Rokstad, Bremnes, Ragnes og Edøy.

På Kuli, en øy mellom Edøya og Smøla, er det funnet en runestein, Kulisteinen, med runeinnskrift i to linjer, trolig det eldste norske kildeskrift som nevner kristendommen og landets navn. Steinen er fra tidlig 1000-tall. Steinen oppbevares på NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim, en kopi er satt opp på funnstedet.

Edøy gamle kirke er fra ca. 1190. Den brant i 1887 (se Edøya), men er siden restaurert. Ved kirken ligger Gurisentret med årlige oppføringer av utendørsspillet Fru Guri av Edøy med handling lagt til området sent på 1100-tallet. Edøy nye kirke ligger sør på øya Smøla.

På Veiholmen er reist et monument over Feskarkjerringa. I 1995 ble Sør-Smølaområdet kåret til årets kulturminne i Norge.

Kommunevåpenet (godkjent i 1989) har to sølvfargede oppflygende måker mot en rød bakgrunn, og henspiller på kyst og hav.

Navnet ble i middelalderen skrevet Smyl, hører sammen med smule, 'oppsmuldret'; sikter sannsynligvis til de spesielt mange skjær, holmer og øyer som finnes i farvannet omkring Smøla.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.