Logg inn eller registrer deg☞

husflid

Husflid betegner produksjon i hjemmet til eget bruk eller salg. Begrepet brukes også om produkter som er fremstilt hjemme og om et preg eller spesiell stil. Husflid har stor oppslutning, og interesserte er organisert i foreninger og nettsamfunn. Husflidsprodukter selges i husflidsutsalg, i gårdsbutikker, på markeder, og gis som gaver. Opplæring i husflidsteknikker gis både i offentlig skole på alle nivåer og i form av kurs.

Ordet husflid er kjent i dansk fra rundt 1800 i betydningen flid i hjemmet; i vår betydning kjent i svensk og norsk. Ordet finnes først hos Henrik Wergeland, rundt 1830. Husflid er også en knyttet til en ideologi med røtter tilbake til 1800-tallet i de skandinaviske landene.

Husflid og håndverk

I noen sammenhenger brukes husflid i motsetning til håndverk og betegner da produksjon til eget bruk, mens håndverket er rettet mot salg. Denne måten å bruke begrepet stemmer dårlig med sosiologen Eilert Sundts bruk av begrepet i hans bok Husfliden i Norge (1867), og heller ikke med bruken av begrepet i Norges Husflidslag.

En forskjell på husflid og håndverk har derimot vært at opplæring i husflid ikke har vært kontrollert av laug, slik håndverk har vært. For Sundt står husflid i motsetning til industriproduksjon. Håndverk kan også brukes i en vid betydning om all produksjon med hender og enkle verktøy. Denne måten å bruke begrepet på, åpner for at både husflid og håndarbeid er håndverk, enten dette er ren hobby og fritidsinteresse, eller gjøres for salg. Dersom produktene av husflid eller håndverk har kunstpreg, kan det kalles kunsthåndverk eller brukskunst.

Samisk husflid og kunsthåndverk heter duodji. Og som annen husflid betegner det både aktiviteten og resultatet. Det brukes mye lokale materialer som tre, røtter, horn og bein, og myke materialer som ull og skinn, men også tinn, glassperler og importerte tekstiler.

Materialer

Husflid er typisk arbeider i garn, ull, stoff, tre og metall, men også en andre materialer som bein, horn, never, teger, med mer. Det omfatter en rekke ulike teknikker, som veving, strikking, broderi, hekling, treskjæring, rosemaling og smikunst. I enkelte tilfeller brukes husflid også om produksjon av mat, som ølbrygging eller pølsemakeri. Arbeidene kan være inspirert av norsk folkekunst og husflidstradisjon teknisk eller estetisk. Men produktene kan også ha andre teknikker, materialer og estetikk.

Husflid har blitt brukt politisk for å forhindre fattigdom, for å styrke nasjonalfølelse og som en kreativ og tradisjonsbevarende hobby og fritidsinteresse. Arbeidet for husflid står sterkt i dag, med økt interesse for alternativer til masseproduserte industrivarer og passiv underholdning. I 2016 strikket 43 prosent av norske kvinner, eller laget noe annet av ull.

Opplæring

Opplæring i husflid har tradisjonelt skjedd i hjemmet. Også i dag lærer mange barn teknikker som strikking, hekling og veving av eldre slektninger, men det er forsket lite på omfanget. I grunnskolen inngår håndverk i faget kunst og håndverk, som i 1997 avløste faget forming. Forming ble innført i 1960 da fagene håndarbeid, sløyd og tegning ble slått sammen. Håndarbeid hadde vært obligatorisk for byskolene siden 1889, men valgfritt for alle allmueskoler siden 1848. Håndarbeidsfaget var viktig i oppgraderingen av husmødrenes kunnskapsgrunnlag.

I dag gis det opplæring i husflidsteknikker i videregående skole. Tidligere var det en egen skole, husflidskolen, som utelukkende underviste i husflid, slik som vev. Folkehøyskoler har opplæring i husflid og noen spesialiserer seg på dette slik som Raulandsakademiet. Statens kvinnelige industriskole i Oslo ble grunnlagt i 1875 som en spesialskole for kvinnelig håndverk og husflid. I perioden 1966–1995 het skolen Statens lærerskole/lærerhøgskole i forming. Den er nå innlemmet i Høgskolen i Oslo og Akershus, og både der og på kunsthøyskoler gis det undervisning i enkelte husflidsteknikker.

Mye av opplæringen i husflid skjer i form av kurs. Norges Husflidslag alene arrangerer rundt 2600 kurs i året. De er en av 40 medlemsorganisasjoner som sammen danner Studieforbundet kultur og tradisjon, som arbeider for å tilrettelegge og styrke opplæringen som gis i folkelige tradisjoner.

Omsetning

Det finnes få studier av privat omsetting av husflidsprodukter slik som gaver, bytte og salg utenfor markedet. En studie av julegaver viser at 23 prosent av befolkningen ga bort selvlagde gaver i 2011. Omsettingen av husflidsvarer skjer på gårdsutsalg, bondens marked og lokale festivaler og markedsdager. De ulike foreningene innen husflid har egne markeder.

Noen markeder har lange tradisjoner for salg av husflidsvarer som Dyrsku'n i Seljord og Rørosmartnan. Museer organiserer markeder, som julemarkedet på Norsk folkemuseum og de nordiske jakt- og fiskedagene på Elverum. Husflid selges i en rekke butikker og turistbedrifter og direkte fra produsenter. Husflidsbutikkene, hobbybutikker og garn- og stoffbutikker er viktige salgssteder som finnes spredt over hele landet, og som nettbutikker. Disse selger utstyr til produksjon, i tillegg til ferdige varer

Historie

Arbeidet for husflid i Norge startet i begynnelsen av 1800-tallet. Det var en reaksjon på industrialiseringen, og man ønsket å dyrke frem husflid for å styrke den nasjonale folkekunsten og økonomien. En større undersøkelse av omfanget og variasjonen i Norges husflid ble foretatt av Eilert Sundt i boken Husfliden i Norge (1867). Boken omfatter arbeider i en rekke materialer, som tekstil og tre, og også arbeid vi i dag ikke forbinder med husflid, slik som båtbygging.

Det sentrale i Sundts definisjon var at husflidsarbeid kom i tillegg til hovedvirket, og således fylte ut ledig tid. Sundt var opptatt av å forebygge fattigdom og så husflid som en måte å støtte opp om selvberging og selvforsyning. Han skriver at den lære som «så at sige ligger i selve husflidens begreb, nemlig at «Tid er penge» står i motsetning til samtidens prinsipp om arbeidets deling». Sundt ser fordelene med dem begge, men mener at «husflid er noget gammeldags, som naturlig hører hjemme i tyndt befolkede og afsidesliggende egne», som i Norge, mens arbeidsdeling og industri passet bedre i land med tettere befolkning.

Sundt diskuterer også en endring i mulighetene for å drive med husflid. I hans samtid foregikk det en endring av boforhold. Den gamle skikken med at hele gårdens befolkning satt sammen i et enkelt innredet rom var i endring: 

«Der kan se så smudsigt ud i husene i sådanne gammeldags og tarvelige, men strævsomme bygder, hvor husbondsfolket og tjenerne sidde sammen ved kveldsarbeidet; (…). Omvendt kan der se så civiliseret ud i en fremskridtsbygd, hvor de nye store huse have en pyntelig malet stue for husbonden og hans familie og en særskilt drengestue, som man ikke bør betragte for nøie, for tjenerne; men i en sådan stads-stue går det ikke an at brænde tyri eller larme med hammer og øx, og når tjenerne sidde alene ude i drengestuen, går det gjerne istå for dem med de små-sysler som skulde høre aftenstunderne til.» 

I dag bor nesten alle med «rene, malte stuer» der det ikke passer med tre- og metallarbeider. Dette er en viktig grunn for at tekstilarbeidene står så sterkt i dagens husflid, de krever ikke egne verksteder, men kan utføres i våre moderne hjem.

Sundts undersøkelse ga støtet til en rekke tiltak, som resulterte i de nåværende husflidsorganisasjonene. I etterkant av Sundts arbeid med å vekke interesse for husflid, ble det i 1870- og 1880-årene forsøkt å stifte skoler og foreninger. De hadde, i likhet med Sundt, en filantropisk målsetning. Foreningene så husflid som en mulighet for å hjelpe mennesker ut av nød.

På 1880-tallet kom en ny interesse for husflid fra kretsen rundt Kunstindustrimuseet i Oslo, mållagene, bondeungdomslagene og Hulda Garborgs bunad- og folkedansbevegelse. Målet var å ta vare på særnorske tradisjoner. Mens filantropene hadde vært opptatt av nytte, var det nå «kunstfliden» og det nasjonale som ble vektlagt. Arbeidet hadde mye felles med The Arts and Crafts Movement i England. På begynnelsen av 1900-tallet var det likevel enkel, salgsrettet produksjon som ble sentralt for husflidsforeningene.  

Den Norske Husflidsforening ble stiftet i 1891 som en sammenslutning av de husflidsforeningene som fantes da. Formålet var å arbeide for husflid, både til eget bruk og salg. I 1892 etablerte foreningen butikk i Oslo sentrum. I dag heter forretningsdriften Heimen Husfliden, og i tillegg til to utsalgssteder har de systue og stor bunadproduksjon. Bedriften er eid av bondeungdomslaget i Oslo.

Norges Husflidslag ble stiftet i 1910 og er en landsomfattende medlemsorganisasjon. Den arbeider i dag for kulturvern, handlingsbåren kunnskap og næringshusflid, med stor satsing på opplæring og rekruttering, ikke minst av barn, og på å forbedre vilkårene for profesjonelle utøvere. Organisasjonen har cirka 24 000 medlemmer (2016). NHL utgir medlemsbladet Norsk Husflid, et kulturtidsskrift og fagblad om husflid, håndverk og moderne design med fem nummer i året. Foreningen er tilknyttet 35 Husfliden-butikker over hele landet, de fleste tilknyttet kjeden Norsk Flid.

Litteratur

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.