husflid

I noen sammenhenger brukes husflid i motsetning til håndverk og betegner da produksjon til eget bruk, mens håndverket er rettet mot salg. Denne måten å bruke begrepet stemmer dårlig med sosiologen Eilert Sundts bruk av begrepet i hans bok Husfliden i Norge fra 1867, og heller ikke med bruken av begrepet i Norges Husflidslag.

En forskjell på husflid og håndverk har derimot vært at opplæring i husflid ikke har vært kontrollert av laug, slik håndverk har vært. For Sundt står husflid i motsetning til industriproduksjon. Håndverk kan også brukes i en vid betydning om all produksjon med hender og enkle verktøy. Denne måten å bruke begrepet på, åpner for at både husflid og håndarbeid er håndverk, enten dette er ren hobby og fritidsinteresse, eller gjøres for salg. Dersom produktene av husflid eller håndverk har kunstpreg, kan det kalles kunsthåndverk eller brukskunst.

Samisk husflid og kunsthåndverk heter duodji, og som annen husflid betegner det både aktiviteten og resultatet. Det brukes mye lokale materialer som tre, røtter, horn og bein samt myke materialer som ull og skinn, i tillegg til tinn, glassperler og importerte tekstiler.

Husflid er typisk arbeider i garn, ull, stoff, tre og metall, men også en andre materialer som bein, horn, never, teger med mer. Det omfatter en rekke ulike teknikker, som veving, strikking, broderi, hekling, treskjæring, rosemaling og smikunst. I enkelte tilfeller brukes husflid også om produksjon av mat, som ølbrygging eller pølsemakeri. Arbeidene kan teknisk eller estetisk være inspirert av norsk folkekunst og husflidstradisjon, men produktene kan også ha andre teknikker, materialer og estetikk.

Husflid har blitt brukt politisk for å forhindre fattigdom, for å styrke nasjonalfølelse og som en kreativ og tradisjonsbevarende hobby og fritidsinteresse. Arbeidet for husflid står sterkt i dag, med økt interesse for alternativer til masseproduserte industrivarer og passiv underholdning. I 2016 strikket 43 prosent av norske kvinner, eller laget noe annet av ull.

Opplæring i husflid har tradisjonelt skjedd i hjemmet. Også i dag lærer mange barn teknikker som strikking, hekling og veving av eldre slektninger, men det er forsket lite på omfanget. I grunnskolen inngår håndverk i faget kunst og håndverk, som i 1997 avløste faget forming. Forming ble innført i 1960 da fagene håndarbeid, sløyd og tegning ble slått sammen. Håndarbeid hadde vært obligatorisk for byskolene siden 1889, men valgfritt for alle allmueskoler siden 1848. Håndarbeidsfaget var viktig i oppgraderingen av husmødrenes kunnskapsgrunnlag.

I dag gis det opplæring i husflidsteknikker i videregående skole. Tidligere var det en egen skole, husflidskolen, som utelukkende underviste i husflid, slik som veving. Folkehøyskoler har opplæring i husflid, og noen spesialiserer seg på dette, slik som Raulandsakademiet. Statens kvinnelige industriskole i Oslo ble grunnlagt i 1875 som en spesialskole for kvinnelig håndverk og husflid. I perioden 1966–1995 het skolen Statens lærerskole/lærerhøgskole i forming. Den er nå innlemmet i Høgskolen i Oslo og Akershus, og både der og på kunsthøyskoler gis det undervisning i enkelte husflidsteknikker.

Mye av opplæringen i husflid skjer i form av kurs. Norges Husflidslag alene arrangerer rundt 2600 kurs i året. De er en av 40 medlemsorganisasjoner som sammen danner Studieforbundet kultur og tradisjon, som arbeider for å tilrettelegge og styrke opplæringen som gis i folkelige tradisjoner.

Det finnes få studier av privat omsetting av husflidsprodukter slik som gaver, bytte og salg utenfor markedet. En studie av julegaver viser at 23 prosent av befolkningen ga bort selvlagde gaver i 2011. Omsettingen av husflidsvarer skjer på gårdsutsalg, bondens marked, lokale festivaler og markedsdager. De ulike foreningene innen husflid har egne markeder.

Noen markeder har lange tradisjoner for salg av husflidsvarer som Dyrsku'n i Seljord og Rørosmartnan. Museer organiserer markeder, som julemarkedet på Norsk folkemuseum og de nordiske jakt- og fiskedagene på Elverum. Husflid selges i en rekke butikker og turistbedrifter samt direkte fra produsenter. Husflidsbutikkene, hobbybutikker og garn- og stoffbutikker er viktige salgssteder som finnes spredt over hele landet, og som nettbutikker. Disse selger utstyr til produksjon, i tillegg til ferdige varer.

• Borch, Anita 2012: Julegaver 2012 trender de siste 20 år. Prosjektnotat nr. 18-2012 Oslo, SIFO. Fulltekst hos SIFO.
• Mohr, Vibeke A.: Vår husflid, 1986 Vi ser på kunsthåndverk i Norge 20., isbn 82-7003-211-5, fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
• Sundt, Eilert 1867: Om Husfliden i Norge – Til arbeidets ære og arbeidsomhedens pris.