Snø, nedbør i form av hvite eller halvgjennomsiktige iskrystaller, oftest kittet sammen til snøfiller.

Hovedprinsipper, se nedbør. Det meste av nedbøren på våre breddegrader dannes som snø. Når nedbøren faller som regn, skyldes det at snø dannet i høyden har smeltet før den når bakken.

Snøfnugg har en grunnleggende sekskantet form, se snøkrystall. Snøfnugg inneholder gjerne også skydråper som dels kan være underkjølte, dels frosne. I relativt mildt vær og når skyene ligger lavt over bakken, vil innslaget av underkjølt vann være ganske stort og prege konsistensen. Snøen vil da lett feste seg til f.eks. trær og ledninger. Nedbørpartiklenes størrelse dekker et bredt spektrum fra enkle krystaller eller stjerner med tverrmål på få millimeter, til store, gjerne litt koniske flak på 5–10 cm, til dels mer i ekstreme tilfeller.

Fallhastigheten til snø er så lav som 0,5–2,0 m/s, under snøfall i sterk vind vil derfor snøfillenes horisontale bevegelse dominere. Se også snøfokk.

Overgangsformen mellom snø og regn kalles sludd. Hagl og kornsnø er nedbør i form av is uten krystallform.

Se snøkanon.

Nyfallen tørr snø har vannverdi omkring 0,1, dvs. at 10 cm snø ved smelting gir 1 cm vann, eller at 1 mm nedbør gir en snødybde på 10 mm. I eldre snø har mange av snøkrystallenes forgreninger og skarpe kanter forsvunnet; de rundere krystallene tar mindre plass, og snøen synker sammen. Jo høyere temperaturen er, desto raskere går denne prosessen. Nysnø kan ha vannverdi oppi 0,2–0,3 hvis det fokker mens det snør. Utover våren ligger snødekkets vannverdi gjerne på 0,2–0,3 i lavlandet og 0,3–0,5 i fjellstrøk. Snøoverflaten, som er i kontakt med luften og utsettes for sterk inn- og utstråling, får en spesielt grov, oftest hard konsistens (skare). Snødekkets overflate påvirkes sterkt av vinden. Tørr snø som driver langs bakken, slipes opp til små partikler som pakkes sammen til fonner eller skavler (jfr. sastruga). Se også skismøring og skred.

Et snødekke reflekterer mye av solstrålingen, nyfallen tørr snø opptil 90 %, omkrystallisert våt snø 40–50 %. Snø har dårlig varmeledningsevne, dette gjelder spesielt nyfallen lett snø; den isolerende virkning avtar ved sammenpressing. Mens man kan finne meterdyp tele under brøytede veier, kan det i samme området være telefritt der snøen dekker marken. Mangel på varmetilførsel fra bakken gjør at et snødekke avkjøles raskt ved utstråling, noe som også vil sette preg på luften umiddelbart over.

Antall dager med snødekket mark i Norge varierer med høyden over havet og avstand fra kysten. Foruten temperaturen har nedbøren mye å si. Ytre kyststrøk i sørvest har i gjennomsnitt 25–50 dager snødekke per år, lavlandet i sørøst 100–150, mens øvre dalfører i Sør-Norge har 150–200. På fjellviddene er det i gjennomsnitt 200–250 dager med snødekke. Størstedelen av Troms og Finnmark har over 200, men kysten sørover fra Lofoten har bare omkring 50 dager snødekket mark per år.

Rødsnø eller blodsnø, se blodregn.

Snødybden er resultatet av et samspill mellom nedbørmengde, snødrift og snøsmelting, og varierer mye over korte avstander, selv på flat mark. Tilfeldigheter vil derfor lett prege målinger. Den største snødybde som er målt på flatmark utenom bredekkede områder, er 11,46 m i Tamarac, California, USA i mars 1911; i Norge 5,85 m på Grjotrust nær Finse i april 1918. Den største kjente snødybde som er oppnådd på 24 timer, er 1,93 m i Silver Lake, Colorado, USA i april 1921; i Norge 1,32 m på Vennesla i februar 1960.

Snødekket utsettes for termodynamiske prosesser. Når disse gir en positiv energitilførsel og snødekket har temperatur på 0 °C, smelter snøen. De viktigste prosessene er overføring av følbar varme fra luften, overføring av kondensasjonsvarme i fuktig luft eller tap av fordampningsvarme i tørr luft, absorpsjon av solstråling, samt differansen mellom innstrålt varme fra luft/skyer og utstrålt varme fra snødekket. I gjennomsnitt er det overføring av følbar varme fra luft til snødekket som gir det største bidraget til smeltingen. Varmeoverføringen mellom luft og snødekke øker med vindhastigheten.

I tørr luft er det stort energitap ved fordampning, og snøsmeltingen reduseres. Det er imidlertid lite snø som fordamper fordi snøflaten er kald, og det skal mer enn sju ganger så mye energi til å fordampe en vektenhet snø som til å smelte den. Straks fuktighetsinnholdet i luften overstiger metningsnivået ved 0 °C, går det i stedet en vanndamptransport fra luften og ned mot snødekket, det kondenseres vann på snøflaten. Det er den samme prosessen som får det til å dugge på kalde gjenstander i oppvarmede rom. Denne vannmengden blir heller ikke stor, men det frigjøres mye kondensasjonsvarme som kan brukes til smelting. Dersom det er kaldt vær og fuktig luft, vil det i stedet rime på snødekket og intet smelter. Både fordampningen og kondensasjonen øker med vindhastigheten.

Om vinteren er det lav solhøyde. På dager med klarvær er det lite vanninnhold i luften og også stort netto varmetap ved utstråling. Det kan da være flere varmegrader uten at snøen smelter. Hvis det derimot er skyet vær, kommer det et stort bidrag med tilbakestrålt varme fra skylaget. Om vinteren kan dette bidraget være mye større enn reduksjonen i absorbert solstråling. Dersom det samtidig er varmegrader, vind og fuktig luft, blir det stor varmetilførsel til snødekket. I slikt vær er varmegradene svært effektive. Det følger ofte regn med slike værsituasjoner, og store flommer som følge av regn og smelting kan forekomme langs kysten. Det sies ofte at snøen regner vekk, men det er de generelle værforholdene og ikke regnvannet i seg selv som smelter snøen. Bidraget fra selve regnvannet er beskjedent.

Utover våren øker solstrålingen. Samtidig endrer snøflatens refleksjonsevne (albedo) seg ved økt forurensningsgrad og grovere krystallstruktur, og snøflaten absorberer mer av strålingen. Da blir også dager med mye sol effektive. Under ellers like forhold øker all smelting med stigende lufttemperatur. På samme måte øker smeltingen med økende innstrålt solenergi dersom andre forhold holdes konstante. Derfor smelter det raskere på flater som heller mot sør, særlig på forurensede brøytekanter.

Ved snøfall på varme flater, slik som snøfall på bar mark sent på våren eller tidlig på høsten, vil også varmetilførsel fra underlaget smelte snøen.

Dersom snøen har ligget i lengre tid uten smelting, vil den ha kapasitet til å ta opp en del varme og fritt vann før vannet renner av. Det betyr at dersom smeltingen på overflaten av en dyp snøpakke kommer i gang ved gradvis økende varmeoverskudd om våren, kan det ta lang tid før snøpakken i seg selv avgir vann, denne tiden kalles modningsfasen.

Antall ganger per vinter man i gjennomsnitt får døgn-snøfall av ulike størrelser, i fire byer i Norge. For eksempel skjer det gjennomsnittlig bare hvert 3. år at Oslo får mellom 15 og 19 cm snø i løpet av ett døgn.

Økning i snømengde Oslo – Blindern Bergen – Florida Trondheim Tromsø
1–4 cm 17 10 23 26
5–9 cm 6 4 7 17
10–14 cm 2 1 3 9
15–19 cm 0,3 0,2 0,5 4
20–24 cm 0,1 0,1 0,2 1
>25 cm 0,03 0,03 0,2 1

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.