lofotfisket

Henningsvær under Lofotfisket

Trym Ivar Bergsmo/Samfoto. Gjengitt med tillatelse

Lofotfisket er det årlige sesongfisket etter gytemoden torsk (skrei) i Lofoten i tiden februar–april. Fisket har i mange århundrer vært svært viktig for både lokal og nasjonal økonomi, og fiskebåter fra store deler av norskekysten finner hvert år på denne tiden veien til Lofoten for å delta i fisket.

Den norsk-arktiske torskestammen, som er den viktigste fiskebestanden i Barentshavet, danner grunnlaget for økonomisk betydningsfulle fiskerier ved norskekysten. Som ungfisk søker torsken inn til Finnmarkskysten på næringsvandring (vårtorskefisket), og som kjønnsmoden trekker den hver vinter inn til kysten for å gyte.

Hovedtyngden av fisken, som nå kalles skrei, trekker i februar/mars inn i Vestfjorden på innsiden av Lofoten, der man gjennom tidene har hatt det mest stabile gytefeltet.

Lofotfisket, som hører til våre mest tradisjonsrike fiskerier, strekker seg så langt tilbake som historie og muntlige overføringer rekker.

Lofotfisket ble opprinnelig drevet med håndsnøre (jukse) fra åpen båt, men omkring 1700 finner man liner i bruk, og garn har sannsynligvis kommet til like etter. I 1753 ble alle andre redskaper enn jukse forbudt på Lofothavet. Motstanden mot nye redskaper var stor, men de kunne ikke stoppes. Forbud og reguleringer avløste hverandre, og først med lofotloven 1857 fikk man en moderne lov om lofotfisket. Dens grunnprinsipp var fritt fiske på fritt hav, men med havdeling mellom redskaper som ikke kunne brukes i samme område, og forbud mot opphold i fiskefeltet om natten.

I 1897 ble det utferdiget en ny lov om lofotfisket, som ble avløst av en generell lov av 1955 om saltvannsfiskeriene, igjen avløst av lov av 3. juni 1983 om saltvannsfiskeriene. Lofotloven er i realiteten uendret. Havdelingen mellom de nå tillatte redskaper (garn, line, jukse og snurrevad), foretas av et utvalg bestående av representanter for de forskjellige redskapsgrupper, valgt av fiskerne. Etter forsøksfiske, som viste at fiske med not kunne være effektivt, var det i noen år tillatt å drive notfiske på Lofothavet, men krav fra andre fiskere førte til at det i 1959 ble forbudt.

Lov og orden opprettholdes av et oppsyn, ledet av en oppsynssjef med betjenter og assistenter i de forskjellige fiskevær, og av fartøyer som patruljerer på fiskefeltene. Når oppsynet settes (cirka 1. februar), trer disse institusjonene i kraft, og reguleringene varer til oppsynet heves (cirka 20. april). I den øvrige del av året er fisket på Lofothavet undergitt den ordinære fiskerilovgivningen.

I 1896 deltok 32 000 fiskere. I årene etter den annen verdenskrig lå deltagelsen på 15 000–20 000. Siden 1990-årene har antallet vært 2000–4000. Fra 1930 til i dag har fangstkvantumet variert mellom 146 000 (1974) og 18 450 tonn (1988). I 2004 var kvantumet 43 000 tonn.

  • Pedersen, Bjørn Tore (2013). Lofotfisket. Pax.
  • Solhaug, Trygve: De norske fiskeriers historie 1815-1880, 2. utg., 1983, isbn 82-00-06824-2, Finn boken
  • Thorsvik, Eivind: Ut mot hav : fiskerihistorie for Nordland, 1977, isbn 82-90030-80-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.