Fatimider, sjiamuslimsk, ismaelittisk dynasti som i mer enn 200 år (909–1171) opprettholdt et sjia-kalifat, først i Nord-Afrika (fra 909), deretter i Egypt (fra 969). Fatimidene ønsket å styrte abbaside-kalifatet ved å gi politisk-religiøs makt til profeten Muhammeds etterkommere. Dynastiets grunnlegger hevdet å være imam og mahdi, og derved muslimenes eneste rettmessige hersker. Dynastiets krav på å nedstamme fra profetens datter Fatima, og de ismaelittiske kalifenes politiske ambisjoner styrket ikke bare en sunni-muslimsk opposisjon, men førte til splittelse og strid blant ismaelittiske grupperinger.

Dynastiet omfatter 14 kalifer. Den fjerde kalifen, al-Muizz (953–975), erobret i 969 Egypt der han anla Kairo (al-Qahira 'Den seierrike'), opprinnelig nærmest en ny del av byen Fostat. Samtidig ble grunnen lagt til moskeen al-Azhar ('den strålende'), oppkalt etter tilnavnet på fatimidenes formentlige stammor. Moskeen ble innviet 972 og ble ikke bare et sete for kultus, men også et viktig sentrum for studier, spesielt av sjiittisk lov og lære, inntil sunni-muslimene overtok lærestedet.

Under al-Azaz (975–996) ble herredømmet utvidet til Syria. Hakim bi-Amr Allah (996–1021) spiller en viktig rolle i islams historie, idet han på visse hold ble betraktet som en åpenbaring av guddommen (se drusere). Skjønt de følgende fatimider var ubetydelige regenter, lyktes det dynastiet ennå i halvannet hundre år å beholde herredømmet over Egypt og delvis også over Syria. I Syria ble fatimidene trukket inn i korstogene; 1099 erobret korsfarerne Jerusalem fra den fatimidiske stattholder. I 1171 vant den berømte kurdisk-irakske hærføreren Salah-ad-Din (Saladin) Egypt tilbake til sunni-muslimsk styre, formelt underlagt den abbasidiske kalif.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.