kalif

Kalif er en tittel som ble gitt til muslimenes leder etter profeten Muhammads død i 632. Den fulle tittelen var khalifa rasul allah, Guds profets etterfølger.

Faktaboks

uttale:
kalˈif
etymologi:

av arabisk ‘etterfølger, stedfortreder, forvalter, representant’

også kjent som:

arabisk khalifa

Ordet kalif brukes i Koranen om den som har Guds særlige velsignelse. Adam, det første mennesket, kalles Guds forvalter (kalif) på jorden (sure 2, vers 30).

Historikk

Kalifatet som politisk institusjon lar seg føre tilbake til tiden etter 632, da muslimene valgte en av profetens nærmeste venner, Abu Bakr, som sin leder. Profeten selv hadde, ifølge sunnitradisjonen, ikke gitt noen instruks om hvem som skulle utpekes. De som ønsket at profetens nærmeste slekt skulle overta ledelsen, samlet seg om Ali ibn Abi Talib (rundt 597–661). Stridighetene om kalifatet bidro til splittelse mellom grupper som senere skulle stå frem som sunni- eller sjiamuslimer.

De fire første kalifene i Medina, Abu Bakr al-Siddiq (632–634), Umar ibn al-Khattab (634–644), Uthman ibn Affan (644–655) og Ali ibn Abi Talib (655–661), kalles de rettledede kalifer (al-rashidun) og har høy status i sunniislam. I 661 overtok ummayade-dynastiets kalifer, som styrte med sete i Damaskus, etterfulgt av abbaside-dynastiet i Bagdad (750–1258).

Sjiamuslimene fikk egne ledere med tittel imam. Imam-tittelen ble for øvrig lenge brukt parallelt med kalif-tittelen, og i perioder oppsto rivaliserende sjiakalifater, som under fatimidene i Egypt på 900-tallet. Kalifatet, som hadde sin siste utløper i Tyrkia, ble opphevet av Mustafa Kemal Atatürk i 1924.

Det klassiske synet på kalifens oppgaver

Kalifens oppgaver og fullmakter beskrives i den klassiske arabiske litteraturen, og al-Mawardi (972–1058), som la grunnen for politisk teori i sunniislam, omtaler kalifens ti funksjoner. De fremste var å lede staten, å påse at loven ble anvendt, å utvide og forsvare islamsk territorium samt å fordele krigsbytte. I og med at loven var islamsk lov og territoriet ble definert som dar al-islam (område hvor islamsk lov gjelder), ble kalifens oppgaver sett som villet av Gud.

Kalifen var likevel, i det minste i teorien, bundet av loven, ikke hevet over den, og han ble ikke tillagt overmenneskelige kvaliteter som ufeilbarhet eller syndfrihet, til forskjell fra sjiamuslimenes syn på imamens særegne kvaliteter og privilegier.

Kalifatet i nyere tid

At kalifatet ble opphevet i 1924, vakte sterke reaksjoner i hele den muslimske verden. Det var liten støtte for den siste kalifen i Istanbul, men det manglet ikke på politiske ledere som kunne tenke seg oppgaven som muslimenes overhode. Både den tidligere sharifen av Mekka og kongen av Egypt ga uttrykk for slike ambisjoner. Ingen fikk helhjertet støtte, men kalifatspørsmålet ble et tema som opptok muslimske tenkere, politikere og forfattere i hele første halvdel av det 20. århundret.

Kalifatets gjenopprettelse er ikke et sentralt anliggende i dagens muslimske verden. Unntak er likevel å finne blant ytterliggående bevegelser og organisasjoner. Eksempler er Hizb al-tahrir al-islami (Det islamske frigjøringspartiet), grunnlagt i 1953, og «Den islamske staten» (al-dawlah al-islamiyyah, IS) som opprettet et kalifat i 2014 med Abu Bakr al-Baghdadi som kalif.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg