Kalif, profeten Muhammads etterfølger som muslimenes leder. I Koranen brukes ordet også om Adam og David.

Etter Muhammads død 632 ble Abu Bakr valgt som det muslimske fellesskapets overhode, kalif. Betegnelsen khalifa Allah ('Allahs stedfortreder'), som Abu Bakr skal ha frabedt seg, ble anvendt allerede om den tredje kalif, Uthman (kalif 644–656), og var siden alminnelig fra og med abbasidene. De fire første kalifer, de «rettledede», ble valgt. Den siste av disse var Ali (kalif 656–661), som fikk en sentral stilling i sjiaislam.

Siden fulgte de to dynastiene: omayyadene i Damaskus (661–750) og abbasidene i Bagdad (750–1258).

I sunniislam var kalifen håndhever av administrativ, juridisk og militær statsmakt. Han ble kalif ved valg eller ved å bli utnevnt av forgjengeren, og grunnvollen for hans stilling var politisk suverenitet. Autoritet i religiøse spørsmål hadde han ikke, i motsetning til sjia-islams imam; fra midten av 600-tallet ble slik autoritet representert av de rettslærde.

I sin tid ble sultanene gitt sin suverenitet av kalifen; sin legitimitet begrunnet dynastiene med at de var anerkjent av det abbasidiske kalifat. Siden 1258, da Bagdad ble erobret av mongolene, ble kalifatet i navnet ført videre, først i Egypt, deretter i Tyrkia. Mustafa Kemal Atatürk opphevet kalifatet i 1924.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.