De frie offiserer var en gruppe som på 1940-tallet ble dannet innenfor det egyptiske forsvaret, og som i 1952 sto bak revolusjonen som styrtet kong Farouk og i 1953 gjorde Egypt til en republikk. Gruppen var ledet av Gamal Abdel Nasser, men ved revolusjonen ble Muhammad Naguib gjort til frontfigur.

Det er uklart når og hvordan De frie offiserer ble etablert. Den første kontakten mellom yngre offiserer som drøftet muligheten for å endre utviklingen i Egypt ved å gripe inn mot den britiske tilstedeværelsen i Egypt, så vel som det egyptiske monarkiet og dets støttespillere, kan ha blitt etablert i Sudan (som da ble styrt som en del av Egypt) på slutten av 1930- og begynnelsen på 1940-tallet. Blant disse var både Nasser og hans senere etterfølger som president, Anwar al-Sadat. Sistnevnte har anført at Nasser dannet De frie offiserer i 1942, og at Nasser ledet gruppen fra starten. Samtidig skriver Sadat at han selv startet den første hemmelige offisersorganisasjon i hæren i 1939.

Den direkte foranledning for organiseringen skal ha vært en hendelse i februar 1942, da Storbritannia la press på kong Farouk, blant annet ved å omringe hans palass med stridsvogner, for å tvinge ham til å gjøre endringer i regjeringen. En annen versjon går ut på at De frie offiserer ble dannet i 1945, som del av Det muslimske brorskap, og da under ledelse av Abdel Munim Abdel Raouf. Naguib skal ha sluttet seg til i 1949, men tilhørte ikke den indre kjerne i De frie offiserers komité, som ledet gruppen.

Mens motstand mot fortsatt britisk militær tilstedeværelse ved Suezkanalen («Kanalsonen») var utgangspunktet for den nasjonale motstanden som preget De frie offiserer i utgangspunktet, ble misnøye med det egyptiske styret en drivkraft særlig etter at Egypt deltok i, som del av den tapende part, i Palestina-krigen i 1948. Både Nasser og Naguib kjempet i krigen. Offiserene opplevde der at det egyptiske forsvaret var i dårlig forfatning, og tilskrev dette en korrupt ledelse som de så det som nødvendig å fjerne.

Offisersgruppen jobbet i hemmelighet innenfor forsvaret, og planla og gjennomførte militærkuppet som 23. juli 1952 avsatte kong Farouk, og innsatte et revolusjonsråd ledet av general Naguib. Han ble valgt fordi han var en høyere rangert, bedre kjent og mer anerkjent offiser enn oberst Nasser.

De frie offiserer var en sammensatt gruppe enkeltoffiserer uten noe ideologisk grunnlag. Personlige og politiske motsetninger mellom lederne, særlig Nasser og Naguib, preget gruppen fra revolusjonen var gjennomført. Denne konflikten førte til en indre splittelse i to leire, der de politiske motsetninger var mindre enn de personlige. Én politisk forskjell på Naguib og Nasser er framstilt som at førstnevnte ønsket et demokratisk styresett, i motsetning til Nasser, som hele tiden styrte mot en sterk rolle for den militære ledelsen, og gradvis samlet makt rundt presidentembetet og seg selv. En annen versjon er at knapt noen av offiserene gikk inn for en demokratisk utvikling i Egypt. Like fullt var det en uttrykt intensjon forut for kuppet at makten skulle ligge i parlamentet.

De frie offiserer planla revolusjonen, men hadde ingen klar plan for hva de ville gjøre med makten etter at de hadde tatt den. Offiserene var framfor alt nasjonalister som ville styrke Egypts identitet og det egyptiske folkets stolthet. I et sekspunktprogram offentliggjort før kuppet i 1952 var punkt én, med referanse til de britiske styrkene i kanalsonen, å bekjempe kolonialismen og de «egyptiske forrædere» som støttet den; punkt to var å avskaffe føydalismen. For øvrig var programmet rettet mot sosial ulikhet. Den politiske retningen ble senere klargjort gjennom et manifest utgitt i Nassers navn i 1955, men forfattet av hans rådgiver Mohamed Heikal – «Revolusjonens filosofi» – og som redegjorde for hvorfor revolusjonen ble gjennomført.

Dette var etter at Naguib var blitt skjøvet ut etter intern maktkamp i 1954. Nasser kom styrket ut av maktkampen, og brukte gruppen som et verktøy for å fremme sine ambisjoner. Da han i 1956 ble Egypts første president bygde han seg en ny maktbase, og De frie offiserer fikk mindre betydning.

De ville først og fremst fjerne et i deres øyne udugelig monarki, og renske opp i de væpnede styrker. Dernest ville de fremme landets utvikling, noe som ble gjort med en serie reformer, i første rekke en omfattende landreform.

De frie offiserer som fenomen, Gamal Abdel Nasser som leder og militærkupp som virkemiddel inspirerte andre arabiske offiserer til å gripe makten på samme måte: I 1958 ledet general Abd al-Karim Kassem et kupp gjennomført av De frie offiserer i Irak og avsatte kong Feisal; i 1969 ledet oberst Muammar al-Gaddafi et kupp som avsatte kong Idris i Libya.

  • Gerges, Fawaz A. (2018): Making the Arab World. Nasser, Qutb and the Clash Thtat Shaped the Middle East. Princeton University Press.
  • Aburish, Saïd K. (2004): Nasser. The last Arab. Thomas Dunn Books.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.