Det gjenværende Sør-Rhodesia var en bosetterkoloni med mer enn 260 000 hvite bosettere på det meste. Disse hadde ikke tenkt å underlegge seg flertallsstyre som sine naboer, og i november 1965 erklærte daværende statsminister Ian Smith og hans Rhodesian Front (RF), selvstendighetserklæringen United Declaration of Independence (UDI) Denne innebar en ensidig uavhengighet fra britene, men ingen politiske rettigheter for landets svarte innbyggere som utgjorde flertallet.
Smith og RF styrte fram til 1979. Rhodesia var mot slutten av 1970-tallet preget av frigjøringskrig og eksternt press for å få slutt på mindretallsstyret. Etter samtaler mellom regjeringen og nasjonalistledere ble det avholdt valg i april 1979. Zimbabwe African National Union (ZANU) og Zimbabwe African People's Union (ZAPU) – frigjøringsbevegelsene ledet av henholdsvis Robert Mugabe og Joshua Nkomo, deltok ikke i valget. United African National Council (UANC) vant valget og metodistbiskop Abel Muzorewa ble landets første svarte statsminister i juni samme år. Rhodesia fikk nå navnet Zimbabwe-Rhodesia. Biskop Muzorewas regjering ble hverken anerkjent av frigjøringsbevegelsene eller av det internasjonale samfunnet.
For å få slutt på krigen, inviterte britene de ulike politiske grupperingene til politiske forhandlinger om fred og ny grunnlov. Forhandlingene ble avholdt i London og tok rundt tre måneder. De endte med Lancaster House-avtalen som også ble landets nye grunnlov. Rhodesia ble til Zimbabwe 18. april 1980.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.