Mandatområder, tidligere tyske eller tyrkiske koloniområder styrt på vegne av Folkeforbundet i Midtøsten, Afrika og Stillehavet. Områdene ble etter den første verdenskrig overført fra verdenskrigens tapere Tyskland og Tyrkia og 1919–20 tildelt bestemte allierte stater til bestyrelse. Mandatordningen hadde sammenheng med de alliertes erklæring om at anneksjon av tidligere fiendtlig territorium ikke ville finne sted. Under hensyn til den stedlige befolknings politiske, økonomiske og kulturelle utviklingstrinn skjelnet man mellom tre grupper av mandater: A-mandatene var de tidligere tyrkiske besittelser: Irak (Mesopotamia), Palestina med Transjordan, Syria og Libanon, hvorav de tre første ble tildelt Storbritannia og de to siste Frankrike. B-mandatene bestod av de tidligere tyske kolonier i Afrika: Kamerun og Togoland, som ble delt mellom Frankrike og Storbritannia, Tanganyika – landområde som ble britisk og Ruanda Urundi som ble belgisk mandatområde. C-mandatene bestod av det tidligere tyske Sørvest-Afrika, som ble overlatt Sør-Afrikasambandet (senere Sør-Afrika), Samoa, som ble overlatt til New Zealand, og Nauru som ble tildelt New Zealand og Australsambandet i fellesskap. Australsambandet fikk likeledes mandatet over tidligere tysk Ny-Guinea, mens alle tyske øyer i Stillehavet nord for ekvator (Marianene, Karolinene og Marshalløyene) ble tildelt Japan.

Mandatområdene oppnådde etter hvert selvstendighet. Etter 1945 ble mandatområdene omgjort til tilsynsområder (eng. trusteeships) under FN. De opprinnelige 11 tilsynsområdene fikk etter hvert selvstendighet; det siste (Palau) i 1994.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.