Mennesket (Homo sapiens) er en art primater i menneskefamilien (Hominidae) i overfamilien menneskeaper (Hominoidea) i underordenen ekte aper (Anthropoidea.). Mennesket er i dag den eneste eksisterende arten i slekten Homo. Se videre mennesket – opprinnelse og utvikling.

Et av menneskets viktigste karaktertrekk er oppreist gange, noe det begynte med for over fire millioner år siden. Etter det ble armene frigjort fra å delta i bevegelsen av kroppen til stadig mer avanserte formål. I forbindelse med utviklingen av oppreist gange fikk foten en veldig særpreget form hos mennesket, med forkortede tær og stortåen som (i motsetning til alle andre nålevende primater) ikke er motstilt de andre tærne. Men også hånden er utviklet til et høyt differensiert teknisk og uttrykksbefordrende organ med veldig følsomme fingertupper og en stor og sterk tommel.

Et annet hovedkjennetegn hos mennesket er den store hjernen som har rundt en liter større volum enn hos de andre nålevende medlemmene av menneskefamilien (orangutanger, gorillaer og sjimpanser). Økningen i hjernevolum kom først etter at oppreist gange var utviklet. Det er samspillet mellom hånd og hjerne som i første rekke er grunnlaget for menneskets kulturskapende evne. Andre viktige utviklingstrekk hos mennesket er en delvis reduksjon av tyggeapparatet og ansiktsskjelettet, med omdannelse av snuten til et flatere ansikt, en utstikkende ytre nese og spiss hake, og en sterkt redusert kroppsbehåring. Vi har like mange kroppshår som en sjimpanse, men hårene er redusert i størrelse.

På grunn av hjernens raske vekst og hodets størrelse må menneskefosteret, for å kunne passere gjennom den kvinnelige bekkenåpningen, fødes på et forholdsvis lite utviklet stadium. Det nyfødte menneskebarnet er derfor ekstremt hjelpeløst og fullstendig avhengig av morens eller andre personers pleie og stell for å kunne overleve. En direkte følge av dette er menneskets lange barndom, som samtidig er en innlæringsfase for tallrike tekniske og høyere psykiske funksjoner, forhold som igjen er knyttet sammen med den høye utviklingen av hjernen.

Den gradvise anatomiske overgangen mellom mennesker og ikke-mennesker gjør en nøyaktig zoologisk avgrensning av mennesket vanskelig, og har mange blitt stående ved en rent kulturell definisjon: Mennesket som arten med evne til å fremstille, ikke bare å bruke, redskaper, og som bruker redskaper til å lage andre redskaper. Et annet og minst like grunnleggende kjennetegn er evnen til talespråk. Også slike definisjoner støter imidlertid på begrepsmessige problemer. Uklarhet ved at ordet menneske brukes i tallrike og varierende betydninger, blant annet både i zoologisk sammenheng og i rent immateriell betydning (mennesket som åndsvesen eller åpenbaring av et universelt guddommelig begrep), har ofte ført til misforståelser av hva det naturvitenskapelige studiet av mennesket innebærer. Det er også bakgrunnen for de mange, som oftest formålsløse, diskusjonene som har vært ført på dette feltet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.