Eritreas historie

Maritime steinredskaper funnet langs Eritreas kyststripe er datert 125 000 år tilbake. De er tolket som tegn på at det var her de første menneskene flyttet seg nordover og ut av Afrika. Arkeologiske funn etter dem er gjort i Buya -regionen i Eritrea. De er blant de eldste og ligner «Lucy-funnene" i 1974 fra Awash-dalen i Etiopia. Menneskelig aktivitet lar seg derved spore tilbake til det 8. tusenåret fvt.; til basarwa, niloter, kushitter (afar) og semitter (tigrinere).

Rundt 3500 år fvt. levde samfunn av kvegfolk fra kysten og fjellområdene i sør til elva Gash (Mareb) i nord. De drev handel med Egypt, Nubia og Arabia. Fra 2500 brukte de gamle egyptere kysten til å etablere kontakt med befolkningen i Punt, ofte vist til som «Gudenes land». Det var kjent for eksport av ibenholt, gull, elfenben, ville dyr, røkelse og harpiks. Mesteparten av Punt lå i dagens Eritrea og Øst-Sudan. Det er gjort arkeologiske funn av keramikk og glass fra denne tiden.

En av de første befolkningsgruppene i Eritrea er kunama folkene, opprinnelig fra den sørlige delen av Nil–dalen. De og slo seg først ned i lavlandet i sørvest for senere å flytte til mer sentrale deler. Kuna betyr «folk» og nama betyr «blandet». Det indikerer innvandring fra nord, øst og sør. Rundt år 2000 flyttet beja-folket inn i Barka-dalen med husdyrene sine. De tvang kunama sørover. Beja ses som forbindelseslinjen til det gamle Egypt. Malerier i gamle egyptiske gravhvelv som reflekterer denne kontakten går tilbake til 4000 fvt.

De første skrifttegnene ge'ez lar seg spore tilbake til 800-tallet i Akkula Gezay-området. Deres kursivtegn utviklet seg til et alfabet som ble Afrikas eldste skriftspråk.

Bysamfunn og bosettinger i Asmaraområdet (Ona) vokste også fram på denne tiden. De er av arkeologen Peter Schmid betegnet som paralleller til Athen og Roma. Her levde trolig de eldste fastboende husdyrfolkene på Afrikas Horn. Folk bodde i steinhus og drev betydelig næringsvirksomhet knyttet til jordbruk og dyrehold. De gikk kledd i skinn som ble behandlet med farge.

Lite er kjent om kongedømmet D'mat rundt 500 fvt. i Sør-Eritrea og Nord-Etiopia. Det har vært en oppfatning at det har hatt nær tilknytning til Saba-kongedømmet i Jemen, og at det kan ha vært dets koloni.

Audulin var en gresktalende handelsby med stor innflytelse i regionen lenge før Aksum etablerte seg som stormakt. En anonym gresk handelsmann rundt år 60 evt. forteller i sin «Reiseguide for Rødehavet» at byen var transitthavn for skip fra India, Persia og Øst – Afrika, og at den ble styrt av den gresktalende kongen Zoskales. Språket liknet dagens tigré.

Eritrea ble del av kongedømmet Aksum, som vokste fram rundt 150 evt. Det var basert på et interessefellesskap mellom bystater som Matara, Adulis, Kohito, Kekese og Tokandao. samt Yeha og hovedstaden Aksum i høylandet i dagens nordlige Tigray. Det strakte seg fra Meroe i Sudan tvers over Rødehavet til Jemen. Den viktigste havnebyen var Adulis (nå kalt Zula). Makt og velstand var basert på handel, og landet ble ansett som en av datidens tre stormakter i verden. Mer enn 80000 arkeologiske funn – bare Egypt har flere – gjenspeiler livet her. Aksum var i regelmessig kontakt med Bysants, India, Persia og Ceylon. Også grekere og egyptere besøkte markedene deres. Landet vurderes som mer eritreisk enn etiopisk. Aksumriket dannet grunnlaget for det senere abyssinske riket, som også inkluderte deler av det moderne Eritrea. Dets kontroll over kystlavlandet var bare delvis og i sør ble det balansert ved dannelsen av Aussa-sultanatet.

Den første Aksum-kongen som ble omvendt til kristendommen var kong Ezana i år 330. Det var den syriske munken Frumentius som introduserte kristendommen. Først to hundre år senere fulgte flertallet av befolkningen kongens eksempel. Da Aksum brøt sammen etablerte Beja seg som et uavhengig kongedømme . Det omfattet det østlige Sudan og dagens Eritrea unntatt Dankilaområdet. Kombinasjonen gruvedrift og jordbruk la grunnlaget for en velstående stat.

Det var ingen tydelige grenser mellom Etiopia og Eritrea i tidlig historie og etter Aksums fall ble Eritreas høyland ansett som del av det abyssinske riket. Abyssinias innflytelse strakte seg også til Bahr Negash ved kysten av Rødehavet. Abyssinias kontroll over kystlavlandet var bare delvis og ble i sør på slutten av 1500 tallet balansert ved dannelsen av Aussa-sultanatet.

I løpet av 1500-tallet begynte osmanerne å gjøre seg gjeldende i lavlandet, og allerede i 1517 hadde de etablert kontroll over Bahr Negash. I de følgende tiårene sikret de seg makten over store deler av kyststripen som ble definert som en egen osmansk provins, Habesh, med Massawa som hovedstad. Dette skjedde både i samarbeid men også i konflikt med etiopiske keisere. Det var Ozdemir Pasha som i 1557 militært inntok Massawa, nabobyen Arqiqo og Debarwa. Den siste var en strategisk viktig i den lokale fyrstens Yeshaqs rike (Midri Bahri). Etter skiftende allianser dels med osmanerne dels med den etiopiske keiseren ble Yeshaq endelig slått i 1578. Kifle, konge av Massawa, overlot da kontrollen av Massawa og Arqiqo til osmanerne. Alliansene skiftet hyppig men osmanerne innså problemene med ekspansjon mot innlandet og i 1591 ble Habesh lagt under kontroll av lokale småkonger – Beja Na'ib – som betalte årlige avgifter til kolonimakten. En liten osmansk garrison forble i Massawa.

Stormakten Portugal hadde også strategiske ambisjoner i området. De ønsket å monopolisere krydderhandelen fra Asia til Europa og blokkerte tidvis på 1500 tallet innseilingen til både Den persiske bukt og Røde Havet. At Det osmanske riket i 1517 erobret Egypt brakte de to imperiene i direkte konflikt. Men det var først i 1538, da portugiserne tapte kontrollen over Aden, at de begynte å miste grepet. Den størst sjømilitære konfrontasjonen mellom de to fant sted i 1554. Deretter kunne Ozdemir Pasha begynne erobringen av Habesh.

Det finnes lite data om administrative og økonomiske strukturer og skattlegging i denne regionen på 1600 tallet. De osmanske besittelsene langs kysten av Øst – Afrika ble i det påfølgende hundreåret trukket inn først under Jeddah så under Meccas interessesfære. Muhammad Ali, guvernør (khediv) i Egypt, tok etter krigen med Saudi Arabia over administrasjonen av Hafesh i 1813. Osmanerne tapte etter hvert kontrollen over området til fordel for Egypt og Alis dynasti, som overtok styret i 1865. Med åpningen av Suezkanalen i 1869 fikk Eritrea økt strategisk betydning. Muhammad Alis etterkommere styrte Egypt fram til 1952.

Eritreas (omstridte) grenser ble endelig bestemt under Berlin-konferansen i 1884. Lavlandsområdene og de viktige havnene hadde tidligere falt under britisk og italiensk kontroll, og Etiopia hadde sikret seg kontroll over høylandet. I 1870 hadde imidlertid et italiensk rederi kjøpt et lite område rundt havnebyen Assab av den lokale sultanen, et område som den italienske stat tok kontrollen over i 1882.

I 1885 gikk italienerne i land i Massawa, og deres krav om koloniherredømme ble støttet av britene, som så en fare for styrket fransk innflytelse i området. Italia erklærte Eritrea som koloni i 1890, og 1896 anerkjente den etiopiske keiseren Menelik det italienske herredømmet. Italia forsøkte å ekspandere sørover, men ble slått av den etiopiske hær i slaget ved Adwa i 1896. Etiopia ble okkupert av Italia etter invasjonen i 1935–1936, og Eritrea, Etiopia og Italiensk Somaliland ble slått sammen til én administrativ enhet.

Da den etiopiske keiseren Haile Selassie ble gjeninnsatt med Storbritannias hjelp i 1941, ble Eritrea definert som britisk protektorat. Etter andre verdenskrig ble Eritrea-spørsmålet en sak for FN. I en resolusjon fra 1950 fastslo Hovedforsamlingen at Eritrea skulle innlemmes i keiserriket Etiopia som en autonom enhet. Eritrea skulle ha egen nasjonalforsamling og eget flagg, men føderasjonen med Etiopia medførte en gradvis assimilering av eritreisk kultur og egenart.

I 1956 ble det dominerende språket i Eritrea, tigrinja, erstattet med amharisk som eneste offisielle språk, og i 1958 ble det eritreiske flagget forbudt. Situasjonen ble dramatisk endret i 1962, da Eritrea ble annektert av Etiopia som en etiopisk provins.

Denne utviklingen – samt Eritreas fragmenterte historie – gjorde at en nasjonalistbevegelse vokste frem i løpet av 1950-tallet. Spørsmålet om Eritreas historie stod sentralt i defineringen av Eritreas egenart, hvor det ble understreket at Eritrea hadde en egen historisk identitet separat fra Etiopia.

Nasjonalistbevegelsen stod sterkest blant den muslimske befolkningen, ble først organisert gjennom Eritrean Liberation Movement (ELM), ledet av Hamid Idris Awate, før Den eritreiske frigjøringsfronten (ELF) ble dannet i Kairo i 1960 som en væpnet frigjøringsbevegelse. Gerilja-aktiviteten økte gradvis i 1960-årene, samtidig som motsetninger kom til syne innenfor motstandsbevegelsene.

Uenigheter førte til etablering av flere bevegelser, med Det eritreiske folkets frigjøringsfront (Eritrean People's Liberation Front, EPLF) dannet i 1970 som den viktigste. I 1972–1974 var det borgerkrig mellom de to organisasjonene. I slutten av 1970-årene led ELF betydelige militære nederlag, og ble siden redusert i styrke. EPLF hadde i 1977–1978 stor militær fremgang, og kontrollerte sammen med ELF størstedelen av Eritrea, inkludert de fleste byene, før en etiopisk motoffensiv i 1978 førte til delvis retrett.

Etiopia satte fra 1978 inn årlige offensiver mot EPLF. Under 1978-offensiven deltok for første gang sovjetiske offiserer og rådgivere ved Eritrea-fronten. Mens etiopierne ble utstyrt med store mengder sovjetiske våpen, hadde EPLFs frigjøringshær (Eritrean People's Liberation Army, EPLA) ingen ekstern forsyningskilde og ble i hovedsak utstyrt med materiell erobret fra fienden.

I siste halvdel av 1980-årene viste EPLF sin militære styrke ved å vinne flere større, regulære slag mot den etiopiske hæren. I 1989–1990 stod bare hovedstaden Asmara igjen under etiopisk kontroll, omringet av EPLF.

Parallelt med EPLFs militære fremgang i 1988–1990 bidro utviklingen i Sovjetunionen til å bringe krigen til en slutt. Da den etiopiske presidenten Mengistu Haile Mariam besøkte Moskva i juli 1988, gjorde Mikhail Gorbatsjov det klart at Sovjetunionen ikke lenger var beredt til å støtte den etiopiske krigføringen i Eritrea, og at militærhjelpen ville bli innstilt. Samtidig ble det lagt press på den etiopiske regjeringen for å finne en politisk løsning på konflikten. EPLF hadde lenge arbeidet for en politisk løsning og la allerede i 1980 frem et fredsforslag i sju punkter; det viktigste elementet var at det måtte avholdes en folkeavstemning under internasjonalt oppsyn i Eritrea, hvor folket selv fikk bestemme landets fremtid.

Den etiopiske regjeringen avviste denne muligheten, og forhandlingene førte ikke frem, verken i 1980 eller ved en ny forhandlingsrunde i 1989. En hovedårsak til bruddet var at den etiopiske siden, støttet av USA, anså konflikten som en intern etiopisk konflikt, mens EPLF så den som en legitim frigjøringskamp mot en utenlandsk okkupant.

Slutten på krigen i Eritrea sammenfalt med at det etiopiske regimet ble styrtet i juni 1991. Samtidig som EPLF tok over kontrollen med den eritreiske hovedstaden Asmara og dannet en overgangsregjering der, ble Etiopias hovedstad Addis Abeba inntatt av den etiopiske motstandsbevegelsen EPRDF.

Formelt sett forble Eritrea en etiopisk provins, men i praksis ble landet fra mai 1991 styrt som en egen stat av EPLF, i påvente av en folkeavstemning. EPLFs generalsekretær siden 1987, Isaias Afewerki, ble utpekt til å lede den eritreiske regjering. Folkeavstemningen ble avviklet under oppsyn av FN i april 1993, og 99,8 prosent av stemmene var for full selvstendighet. 24. mai 1993 ble Eritrea en selvstendig stat. Afewerki ble statssjef, og landet ble medlem av FN og OAU.

Etter selvstendigheten ble EPLF i 1994 omgjort til et politisk parti, People's Front for Democracy and Justice (PFDJ), som etter planen skulle styre i en overgangsperiode inntil parlamentsvalg kunne avholdes. Nasjonalforsamlingen ble sammensatt av medlemmer fra PFDJs sentralkomité, lokale representanter og representanter utpekt av sentralkomiteen. Mens det ble holdt regionalvalg og lokalvalg i 1999 og 2004, har det aldri vært holdt nasjonale valg, og parlamentet møttes siste gang i 2002. Arbeidet med en ny grunnlov, til erstatning for den første som trådte i kraft i 1994–1995 ble ratifisert av nasjonalforsamlingen i 1997. Grunnloven har imidlertid aldri blitt iverksatt.

Fraværet av en demokratisk prosess har medført at Eritrea har utviklet seg til en autoritær stat, hvor andre politiske partier enn det statsbærende PFDJ ikke tillates. Eritrea er følgelig blitt en ettpartistat, og mot slutten av 1990-årene kom det til ytterligere innstramminger, med omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter, inkludert systematiske fengslinger på politisk grunnlag. Dette medførte økende opposisjon til det sittende regimet – hovedsakelig i diasporaen – og i 2001 skrev 15 sentrale medlemmer av PFDJ – kalt G15-gruppen – et kritisk brev til presidenten og regimet, noe som resulterte i fengsling av 11 av disse, samt omfattende arrestasjoner av andre opposisjonelle.

Eritreisk opposisjon er sammensatt, fragmentert og til en viss grad uoversiktlig. En kategori er ulike fraksjoner sprunget ut av det tidligere ELF; ELF-RC (Revolutionary Council) og ELF-CC (Central Command). En annen kategori er etnisk-baserte grupper; Red Sea Afar Democratic Organisation (RSADO) og Democratic Movement for the Liberation of the Eritrean Kunama (DMLEK). En tredje kategori er religiøse grupperinger, hvor Eritrean Islamic Jihad Movement (EIJM) har vært den viktigste. Denne bevegelsen har senere splittet seg i en rekke fraksjoner, samt skiftet navn flere ganger.

Dissidenter innen PFDJ etablerte i 2002 et nytt politisk parti i eksil, Eritrean Democratic Party (EDP). Ulike opposisjonspartier hadde i 1999 dannet Alliance of Eritrean National Forces (AENF), som skiftet navn til Eritrean National Alliance (ENA) i 2002, og til Eritrean Democratic Alliance (EDA) i 2005. Denne alliansen har hovedsete i Etiopia, og har som målsetting å styrte Isaias Afewerkis regime med makt.

En stor del av EPLA, som ved frigjøringskrigens slutt hadde cirka 95 000 soldater, gikk inn i det nye nasjonale forsvaret, men mange ble også demobilisert; tvungen verneplikt ble innført i 1994. Forsvaret talte i 1995 cirka 55 000 og ble ytterligere redusert, til tallet igjen økte i 1998–1999 da Eritrea mobiliserte i grensekrigen mot Etiopia. USA bistod det nye eritreiske forsvaret med militære rådgivere.

Krigen mot Etiopia, og faren for ny krig, er av regimet brukt som påskudd både for å innskrenke borgernes rettigheter og å militarisere landet ytterligere. Blant annet er en nasjonaltjeneste, først innført i 1994, utvidet etter krigen. Ordningen, som kommer i tillegg til den obligatoriske militærtjenesten, ble innført for å bidra til den fysiske gjenoppbyggingen etter frigjøringskrigen, samt som en mekanisme for å forene de ulike etniske og religiøse gruppene i landet. Samtidig var tjenesten ment å styrke det militære forsvaret. Nasjonaltjenesten ble utvidet fra de opprinnelige 18 måneder i 2002, og alle voksne eritreere må være rede til å bli innkalt til ulike former for samfunnstjeneste, i prinsippet til fylte 40 år, i praksis enda lenger.

Menneskerettighetsbrudd, nasjonaltjenesten og økonomiske vansker er alle årsaker til at Eritrea er et av de land som produserer flest flyktninger. Den i utgangspunktet vanskelige politiske og økonomiske situasjon forsterkes av klimatiske forhold, blant annet tidvise tørker på Afrikas horn som også rammer Eritrea.

Forholdet mellom Eritrea og Etiopia er spesielt både av historiske, politiske og geografiske årsaker. Under frigjøringskrigen etablerte EPLF nær kontakt med andre grupper i Etiopia som kjempet mot det etiopiske regimet. Regimeskiftet i Addis Abeba i 1991 brakte en EPLF-vennlig regjering til makten, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to landene. Særlig viktig for Etiopia var avtalen som gav fortsatt adgang til de nå eritreiske havnene Assab og Massawa; Eritrea var på sin side tjent med inntektene fra transitthandelen. Det skapte misnøye i Etiopia da Eritrea i 1997 understreket sin selvstendighet ved å innføre sin egen valuta, nakfa, til erstatning for den etiopiske birr, og dertil forlangte at transaksjoner mellom landene skulle skje i hard valuta.

Våren 1998 ble forholdet mellom de to statene dramatisk endret etter en grensetvist, og i mai brøt det ut regelrett krig langs denne omstridte delen av grensen, i landsbyen Badme. Etiopia beskyldte Eritrea for å ha sendt soldater inn på etiopisk territorium; Eritrea påsto det motsatte, og hevdet at de kun hadde gjengjeldt et forutgående etiopisk angrep på en eritreisk grensepatrulje. Eritrea hevdet dernest at det angjeldende landområdet var en del av landets territorium i henhold til grensedragninger mellom Etiopia og den daværende kolonimakten Italia. Ved Eritreas selvstendighet ble det fastslått at det var uklarheter knyttet til grensefastsettelsen.

Under kampene spredte krigen seg til tre fronter; ved Badme og Zalambessa i Tigray-provinsen og Bure i Afar-regionen. Etter politisk intervensjon blant annet fra USA og Rwanda, samt Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), ble det oppnådd en midlertidig våpenhvile som begge parter brukte til å ruste opp og mobilisere større styrker. I februar 1999 brøt nye kamper ut ved de samme tre frontene, og etiopiske styrker rykket inn og besatte eritreisk territorium. OAU engasjerte seg på ny i forsøk på å bilegge konflikten, og Eritrea aksepterte vilkårene presentert i OAU-planen, mens Etiopia fortsatt rykket frem.

Også etter at kampene stilnet av våren 1999 fortsatte sporadiske sammenstøt ut året og inn i millenniumskiftet – til krigen brøt ut for fullt igjen, med en større etiopisk offensiv og omfattende bombeangrep mot havnebyene Massawa og Assab, etterfulgt av erobring av grensebyen Zalambessa. FNs sikkerhetsråd vedtok en våpenembargo mot de to land. 25. mai kunngjorde Eritrea at landet ville trekke tilbake sine styrker fra de omstridte områdene.

De to statene inngikk omsider en fredsavtale i Alger i juni 2000, fremforhandlet av OAU. Avtalen var på mange måter en seier for Etiopia, og deres styrker ble stående i de deler av Eritrea som var under etiopisk kontroll ved avtalens inngåelse – frem til en fredsstyrke fra FN var på plass. FN-styrken United Nations Mission in Ethiopia and Eritrea (UNMEE) med inntil 4200 soldater, ble satt inn fra juli 2000 og utplassert i en 25 kilometer bred buffersone på den eritreiske siden av grensen. Norske observatører deltok i UNMEE i hele operasjonsperioden, 2000–2008.

En endelig fredsavtale ble undertegnet i Alger i desember, mens spørsmålet om grensedragning ble overlatt til en grensekommisjon, underlagt Den internasjonale domstolen i Haag. Begge sider forpliktet seg til å akseptere dens kjennelser. I sin vurdering fra 2002 fant kommisjonen, med bakgrunn i gamle kart, at Badme – så vel som et annet grenseområde, Irob – tilhørte Eritrea; en kjennelse Etiopia nektet å akseptere. Følgelig ble også FNs arbeid med en fysisk demarkasjon av grensen trenert av Etiopia, samtidig som Eritrea vanskeliggjorde arbeidet til UNMEE. Mandatet til UNMEE løp ut i 2008, og alle styrkene ble da trukket ut. Buffersonen finnes fremdeles, og en spent situasjon hvor de to lands militære styrker står oppstilt på hver side har ført til gjentatte trefninger.

Krigen sto om seks omstridte landområder som dels er velegnet for jordbruk, dels regnes som potensielt mineralrike. Krigen er også blitt knyttet til det forhold at Etiopia ved Eritreas selvstendighet mistet adgangen til havet og derved havnene Assab og Massawa, og at Etiopia skulle kunne ha en grunn til å engasjere Eritrea i en krig for å ta tilbake kontrollen med Assab. Det er også mulig at det finnes oljereserver i havet utenfor Assab. Som følge av krigen har Etiopia sterkt økt sin bruk av havnen i Djibouti, og Eritrea har derved tapt betydelige inntekter fra transitt-transporten.

Det er uklart hvor mange som ble drept under krigen og hvor mange som omkom som indirekte følge av den; overslag går ut på minst 80 000. Kampene våren 2000 falt sammen med en alvorlig hungersituasjon på Afrikas horn, som forsterket den humanitære katastrofen i hele Eritrea og store deler av Etiopia. Som følge av krigen ble rundt 100 000 mennesker, de fleste bønder, tvunget bort fra sine hjem på begge sider av grensen. Etiopia utviste om lag 40 000 mennesker av eritreisk bakgrunn; mange hadde etiopisk statsborgerskap.

Etter krigens slutt ble rundt 130 000 etiopiere utvist fra Eritrea. I 1998–1999 valgte over 20 000 å forlate Eritrea. Cirka 60 000 eritreere flyktet til Sudan, hvor det allerede var vel 300 000 eritreiske flyktninger fra frigjøringskrigen. De to landene ble i 2002 enige om et opplegg for utveksling av krigsfanger. Også etter krigens slutt har det vært en generelt spent situasjon mellom de to landene, med respektiv styrkeoppbygging – og frykt for nye krigsutbrudd.

I juni 2018 forhandlet Eritreas president Isaias Afwerki og nyvalgt statsminister i Etiopia Abiy Ahmed slutt på grensekrigen mellom de to land i tråd med Alger-avtalen fra 2000. Diplomatiske og handelsmessige forbindelser ble gjenopprettet. 8. juni 2018 ble Ahmed den første etiopiske leder til å besøke Eritrea på over to tiår, og kunngjorde neste dag en fredserklæring sammen med Eritreas president Issaias Afewerki. En endelig fredsavtale ble undertegnet i Saudi-Arabia 17. september 2018, og samme måned ble grensen mellom de to landene åpnet for første gang siden 1998. Grensen har bare tidvis vært åpen, men det har vært mulig å fly regelmessig mellom hovedstedene.

Krigen i Tigray, som begynte 4. november 2020 med et overraskende angrep av TPLF-styrker på kommandosenteret til Den etiopiske nasjonale forsvarshæren (ENDF), tvang etiopierne over den eritreiske grensen. Dette var en utløsende årsak til at Den eritreiske forsvarsstyrken (EDF) gikk sammen med ENDF og gjengjeldte angrepet, understøttet blant annet med droner fra De forente arabiske emirater. Ifølge Amnesty International tok fellesstyrken 19. november 2020 kontroll over Aksum, drepte og tvang hundrevis av innbyggere på flukt. Amnesty har betegnet drapene og plyndringen som pågikk i ni dager som forbrytelser mot menneskeheten. Halvannet år etter hadde Eritrea fortsatt styrker i Tigray, og det ble avdekket planer om en oppdeling av provinsen til fordel for okkupasjonsmakten.

Fredsavtalen mellom Etiopias regjering og TPLF inngått i Sør Afrika i slutten av oktober 2022 sier ingenting om Eritreas framtidige rolle. Blant annet tilbaketrekning fra okkuperte landområder.

President Isaias har gjennom sin brutale nasjonsbygging isolert Eritrea fra det internasjonale samfunn og svekket landets potensial for utvikling. Basert på dets ni etniske grupper ønsker han å skape en ny eritreisk identitet hvor tigrinere – langt de fleste av landets innbyggere – inngår. Han ser Tigrays ønske om selvbestemmelse og multinasjonalismen i Etiopia som en trussel mot assimilering av tigrinere og fremme av en felles ieritreisk identitet.

• Eritreas utenrikspolitikk
• Eritreas befolkning
• Eritreas politiske system