helleristninger ved Qohaito (2014)
Helleristningene ved Qohaito er antageligvis fra det femte årtusen før vår tid. Oldtidsbyen Qohaito befant seg i det sørlige Eritrea på en høyde mellom 2600 og 2700 meter over havet. Den ble grunnlagt før Aksumrikets begynnelse. Omtrent 900 etter vår tidsregning ble byen og området rundt den forlatt.

Eritreas historie går tilbake til Aksumriket, som ble grunnlagt på 300-tallet fvt. Men også i tusenårene før Aksumriket ble en dominerende makt på Afrikas Horn spilte Eritreas kyststripe en viktig økonomisk, sosial og kulturell rolle som er blitt avgjørende for landets identitet.

Deler av landet var etter Aksumriket inkludert i kongedømmet Abyssinia. På 1500–tallet tok Det osmanske riket kontroll over områder av dagens Eritrea, før Egypt overtok styret i 1865. Fra 1890 var Eritrea en italiensk koloni, og fra 1950 en del av Etiopia, før landet etter 30 år med frigjøringskamp ble selvstendig i 1993.

Les om Eritreas samtidshistorie her

Eldre historie

En museumsansatt viser frem en krukke av keramikk fra Mai-Temenai nær Asmara.
En museumsansatt viser frem en krukke av keramikk fra Mai-Temenai nær Asmara. Krukken dateres til omkring 400 år fvt.
Foto av kruke av keramikk fra Eritrea
Av /Reuters/NTB.

Maritime steinredskaper funnet langs Eritreas kyststripe er datert 125 000 år tilbake. De er tolket som tegn på at det var her de første menneskene flyttet seg nordover og ut av Afrika. Arkeologiske funn etter dem er gjort i Buya-regionen i Eritrea. De er blant de eldste og ligner «Lucy-funnene» i 1974 fra Awash-dalen i Etiopia. Menneskelig aktivitet lar seg derved spore tilbake til 7000-tallet fvt. – til basarwa, niloter, kushitter (afar) og semitter (tigrinere).

Rundt 3500 år fvt. levde samfunn av kvegfolk fra kysten og fjellområdene i sør til elva Gash (Mareb) i nord. De drev handel med Egypt, Nubia og Arabia. Fra 2500 brukte de gamle egyptere kysten til å etablere kontakt med befolkningen i Punt, ofte vist til som «Gudenes land». Det var kjent for eksport av ibenholt, gull, elfenben, ville dyr, røkelse og harpiks. Mesteparten av Punt lå i dagens Eritrea og Øst-Sudan. Det er gjort arkeologiske funn av keramikk og glass fra denne tiden.

En av de første befolkningsgruppene i Eritrea er kunama-folkene, opprinnelig fra den sørlige delen av Nil–dalen. De óg slo seg først ned i lavlandet i sørvest, for senere å flytte til mer sentrale deler. Kuna betyr «folk» og nama betyr «blandet». Det indikerer innvandring fra nord, øst og sør. Rundt år 2000 flyttet beja-folket inn i Barka-dalen med husdyrene sine. De tvang kunama sørover. Beja ses som forbindelseslinjen til det gamle Egypt. Malerier i gamle egyptiske gravhvelv som reflekterer denne kontakten, går tilbake til 4000 fvt.

De første skrifttegnene ge'ez lar seg spore tilbake til 800-tallet i Akkula Gezay-området. Deres kursivtegn utviklet seg til et alfabet som ble Afrikas eldste skriftspråk.

Bysamfunn og bosettinger i Asmaraområdet (Ona) vokste også fram på denne tiden. De er av arkeologen Peter Schmid betegnet som paralleller til Athen og Roma. Her levde trolig de eldste fastboende husdyrfolkene på Afrikas Horn. Folk bodde i steinhus og drev betydelig næringsvirksomhet knyttet til jordbruk og dyrehold. De gikk kledd i skinn som ble behandlet med farge.

Lite er kjent om kongedømmet D'mat rundt 500 fvt. i Sør-Eritrea og Nord-Etiopia. Det har vært en oppfatning at det har hatt nær tilknytning til Saba-kongedømmet i Jemen, og at det kan ha vært dets koloni.

Audulin var en gresktalende handelsby med stor innflytelse i regionen lenge før Aksum etablerte seg som stormakt. En anonym gresk handelsmann rundt år 60 evt. forteller i sin «Reiseguide for Rødehavet» at byen var transitthavn for skip fra India, Persia og Øst–Afrika, og at den ble styrt av den gresktalende kongen Zoskales. Språket liknet dagens tigré.

Eritrea ble del av kongedømmet Aksum, som vokste fram rundt 150 evt. Det var basert på et interessefellesskap mellom bystater som Matara, Adulis, Kohito, Kekese og Tokandao. samt Yeha og hovedstaden Aksum i høylandet i dagens nordlige Tigray. Det strakte seg fra Meroe i Sudan tvers over Rødehavet til Jemen. Den viktigste havnebyen var Adulis (nå kalt Zula). Makt og velstand var basert på handel, og landet ble ansett som en av datidens tre stormakter i verden. Mer enn 80 000 arkeologiske funn – bare Egypt har flere – gjenspeiler livet her. Aksum var i regelmessig kontakt med Bysants, India, Persia og Ceylon. Også grekere og egyptere besøkte markedene deres. Landet vurderes som mer eritreisk enn etiopisk. Aksumriket dannet grunnlaget for det senere abyssinske riket, som også inkluderte deler av det moderne Eritrea.

Kristendommen

Den første Aksum-kongen som ble omvendt til kristendommen, var kong Ezana i år 330. Det var den syriske munken Frumentius som introduserte kristendommen. Først to hundre år senere fulgte flertallet av befolkningen kongens eksempel. Da Aksum brøt sammen, etablerte Beja seg som et uavhengig kongedømme. Det omfattet det østlige Sudan og dagens Eritrea unntatt Dankilaområdet. Kombinasjonen gruvedrift og jordbruk la grunnlaget for en velstående stat.

Det var ingen tydelige grenser mellom Etiopia og Eritrea i tidlig historie, og etter Aksums fall ble Eritreas høyland ansett som del av det abyssinske riket. Abyssinias innflytelse strakte seg også til Bahr Negash ved kysten av Rødehavet. Abyssinias kontroll over kystlavlandet var ikke fullstendig og ble i sør på slutten av 1500-tallet balansert ved dannelsen av Aussa-sultanatet.

Osmansk erobring

Muhammad Ali Pasja
Muhammad Ali pasja tok kontrollen over Eritrea på begynnelsen av 1800-tallet.

I løpet av 1500-tallet begynte osmanene å gjøre seg gjeldende i lavlandet, og allerede i 1517 hadde de etablert kontroll over Bahr Negash. I de følgende tiårene sikret de seg makten over store deler av kyststripen som ble definert som en egen osmansk provins, Habesh, med Massawa som hovedstad. Dette skjedde både i samarbeid og konflikt med etiopiske keisere. Det var Ozdemir pasja som i 1557 hærtok Massawa, nabobyen Arqiqo og Debarwa. Den siste var strategisk viktig i den lokale fyrstens Yeshaqs rike (Midri Bahri). Etter skiftende allianser, dels med osmanene dels med den etiopiske keiseren, ble Yeshaq endelig slått i 1578. Kifle, konge av Massawa, overlot da kontrollen av Massawa og Arqiqo til osmanene. Alliansene skiftet hyppig, men osmanene innså problemene med ekspansjon mot innlandet. I 1591 ble Habesh lagt under kontroll av lokale småkonger – Beja Na'ib – som betalte årlige avgifter til kolonimakten. En liten osmansk garnison forble i Massawa.

Stormakten Portugal hadde også strategiske ambisjoner i området fra 1500-tallet. De ønsket å monopolisere krydderhandelen fra Asia til Europa og blokkerte tidvis innseilingen til både Persiabukta og Rødehavet. At Det osmanske riket i 1517 erobret Egypt, brakte de to imperiene i direkte konflikt. Men det var først i 1538, da portugiserne tapte kontrollen over Aden, at de begynte å miste grepet.

Det finnes lite data om administrative og økonomiske strukturer og skattlegging i denne regionen på 1600-tallet. De osmanske besittelsene langs kysten av Øst-Afrika ble i det påfølgende hundreåret trukket inn først under Jedda så under Mekkas interessesfære. Etter et felttog på Den arabiske halvøy overtok provinsguvernøren i Egypt, Muhammad Ali pasja, administrasjonen av Hafesh i 1813. I årene som fulgte, styrte Muhammad Ali og hans etterkommere i praksis uavhengig av Istanbul, og området ble i 1865 underlagt kedivene i Kairo. Med åpningen av Suezkanalen i 1869 fikk Eritrea økt strategisk betydning.

Italiensk kolonisering

Asmara (1949)
Corso Italia i byen Asmara i 1949. Asmara står i dag på FNs verdensarvliste på grunn av sine modernistiske bygninger fra kolonitiden.
Av /Mary Evans Picture/NTB.
Gammelt bygg i stein og mur i ruiner
Bygningen som i kolonitiden ble bygget for Italias bank, står i dag i ruiner i Massawa i Eritrea.
Av /Shutterstock.

Eritreas (omstridte) grenser ble endelig bestemt under Berlin-konferansen i 1884. Lavlandsområdene og de viktige havnene hadde tidligere falt under britisk og italiensk kontroll, og Etiopia hadde sikret seg kontroll over høylandet. I 1870 hadde imidlertid et italiensk rederi kjøpt et lite område rundt havnebyen Assab av den lokale sultanen, et område som den italienske stat tok kontrollen over i 1882.

I 1885 gikk italienerne i land i Massawa, og deres krav om koloniherredømme ble støttet av britene, som så en fare for styrket fransk innflytelse i området. Italia erklærte Eritrea som koloni i 1890, og i 1896 anerkjente den etiopiske keiseren Menelik det italienske herredømmet. Italia forsøkte å ekspandere sørover, men ble slått av den etiopiske hær i slaget ved Adwa i 1896. Etiopia ble okkupert av Italia etter invasjonen i 1935–1936, og Eritrea, Etiopia og Italiensk Somaliland ble slått sammen til én administrativ enhet.

Under andre verdenskrig ble Italia beseiret av Storbritannia i Øst-Afrika. I 1941 ble den etiopiske keiseren Haile Selassie gjeninnsatt med britisk hjelp, og Eritrea ble definert som britisk protektorat.

Etiopisk provins

Etter andre verdenskrig ble Eritrea-spørsmålet en sak for FN. I en resolusjon fra 1950 fastslo Hovedforsamlingen at Eritrea skulle innlemmes i keiserriket Etiopia som en autonom enhet. Eritrea ble imidlertid stadig mer dominert av Etiopia utover på 1950-tallet, og i 1962 endte det med at Eritrea ble annektert av Etiopia som en etiopisk provins.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg