Eritrea var i tidlig historie delt mellom flere ulike stater, med kongedømmet Punt og Aksumriket blant de viktigste. Aksumriket ble grunnlagt i det fjerde århundre fvt. og strakk seg fra høylandet i dagens Etiopia og Eritrea ned mot kysten av Rødehavet som også knyttet riket til verden utenfor. Kystbyene Adulis (nær Massawa) og Assab var viktige handelsstasjoner langs den eritreiske kyst. Aksumriket dannet grunnlaget for det senere abyssinske riket, som også inkluderte deler av det moderne Eritrea.

Det var ingen tydelige grenser mellom Etiopia og Eritrea i tidlig historie, og etter Aksumrikets forfall ble Eritreas høyland ansett som del av det abyssinske riket. Abyssinias innflytelse strakte seg også til Bahr Negash som strakte seg ut til kysten av Rødehavet. Abyssinias kontroll over kystlavlandet var bare delvis, og ble i sør balansert ved dannelsen av Aussa-sultanatet på slutten av 1500-tallet.

I løpet av 1500-tallet begynte ottomanerne å gjøre seg gjeldene i lavlandet, og allerede i 1517 hadde de etablert kontroll over Bahr Negash. I de følgene tiår sikret de seg kontroll over store deler av kystlinjen, som ble definert som en egen ottomansk region med Massawa som hovedstad.

Ottomanerne tapte etterhvert kontroll til fordel for egypterne som overtok styret i 1865, og med åpningen av Suezkanalen i 1869 fikk Eritrea økt strategisk betydning.

Eritreas (omstridte) grenser ble bestemt under Berlinkonferansen i 1884, og falt i utgangspunktet under britisk dominans. I 1870 hadde imidlertid et italiensk rederi kjøpt et lite område rundt havnebyen Assab av den lokale sultan, et område som den italienske stat tok kontrollen over i 1882. 

I 1885 gikk italienerne i land i Massawa, og deres krav om koloniherredømme ble støttet av britene, som så en fare for styrket fransk innflytelse i området. Italia erklærte Eritrea som koloni i 1890, og 1896 anerkjente den etiopiske keiser Menelik det italienske herredømmet. Italia forsøkte å ekspandere sørover, men ble slått av den etiopiske hær i slaget ved Adwa i 1896. Etiopia ble okkupert av Italia etter invasjonen i 1935/36, og Eritrea, Etiopia og Italiensk Somaliland ble slått sammen til én administrativ enhet. 

Da den etiopiske keiseren Haile Selassie ble gjeninnsatt med Storbritannias hjelp i 1941, ble Eritrea definert som britisk protektorat. Etter den annen verdenskrig ble Eritrea-spørsmålet en sak for FN. I en resolusjon fra 1950 fastslo Hovedforsamlingen at Eritrea skulle innlemmes i Keiserriket Etiopia som en autonom enhet. Eritrea skulle ha egen nasjonalforsamling og eget flagg, men føderasjonen med Etiopia medførte en gradvis assimilering av eritreisk kultur og egenart.

I 1956 ble det dominerende språket i Eritrea, tigrinja, erstattet med amharisk som eneste offisielle språk, og i 1958 ble det eritreiske flagget forbudt. Situasjonen ble dramatisk endret i 1962 da Eritrea ble annektert av Etiopia som en etiopisk provins.

Denne utviklingen – samt Eritreas fragmenterte historie – gjorde at en nasjonalistbevegelse vokste frem i løpet av 1950-tallet. Spørsmålet om Eritreas historie stod sentralt i defineringen av Eritreas egenart, hvor det ble understreket at Eritrea hadde en egen historisk identitet separat fra Etiopia. 

Nasjonalistbevegelsen stod sterkest blant den muslimske befolkningen, ble først organisert gjennom Eritrean Liberation Movement (ELM) ledet av Hamid Idris Awate, før Den eritreiske frigjøringsfronten (ELF) ble dannet i Kairo 1960 som en væpnet frigjøringsbevegelse. Gerilja-aktiviteten økte gradvis i 1960-årene, samtidig som motsetninger kom til syne innenfor motstandsbevegelsene.

Uenigheter førte til etablering av flere bevegelser, med Det eritreiske folkets frigjøringsfront (Eritrean People's Liberation Front, EPLF) dannet 1970 som den viktigste. I 1972–74 var det borgerkrig mellom de to organisasjonene. På slutten av 1970-årene led ELF betydelige militære nederlag, og ble siden redusert i styrke. EPLF hadde i 1977–78 stor militær fremgang, og kontrollerte sammen med ELF størstedelen av Eritrea, inkludert de fleste byene, før en etiopisk motoffensiv i 1978 førte til delvis retrett.

Etiopia satte fra 1978 inn årlige offensiver mot EPLF. Under 1978-offensiven deltok for første gang sovjetiske offiserer og rådgivere ved Eritrea-fronten. Mens etiopierne ble utstyrt med store mengder sovjetiske våpen, hadde EPLFs frigjøringshær (Eritrean People's Liberation Army, EPLA) ingen ekstern forsyningskilde og ble i hovedsak utstyrt med materiell erobret fra fienden.

I siste halvdel av 1980-årene viste EPLF sin militære styrke ved å vinne flere større, regulære slag mot den etiopiske hæren. I 1989–90 stod bare hovedstaden Asmara igjen under etiopisk kontroll, omringet av EPLF.

Parallelt med EPLFs militære fremgang 1988–90 bidrog utviklingen i Sovjetunionen til å bringe krigen til en slutt. Da den etiopiske presidenten Mengistu Haile Mariam besøkte Moskva i juli 1988, gjorde Mikhail Gorbatsjov det klart at Sovjetunionen ikke lenger var beredt til å støtte den etiopiske krigføringen i Eritrea, og at militærhjelpen ville bli innstilt. Samtidig ble det lagt press på den etiopiske regjeringen for å finne en politisk løsning på konflikten. EPLF hadde lenge arbeidet for en politisk løsning og la allerede i 1980 frem et fredsforslag i sju punkter; det viktigste elementet var at det måtte avholdes en folkeavstemning under internasjonalt oppsyn i Eritrea, hvor folket selv fikk bestemme landets fremtid.

Den etiopiske regjeringen avviste denne muligheten, og forhandlingene førte ikke frem, verken i 1980 eller ved en ny forhandlingsrunde i 1989. En hovedårsak til bruddet var at den etiopiske siden, støttet av USA, anså konflikten som en intern etiopisk konflikt, mens EPLF så den som en legitim frigjøringskamp mot en utenlandsk okkupant.

Slutten på krigen i Eritrea sammenfalt med at det etiopiske regimet ble styrtet i juni 1991. Samtidig som EPLF tok over kontrollen med den eritreiske hovedstaden Asmara og dannet en overgangsregjering der, ble Etiopias hovedstad Addis Abeba inntatt av den etiopiske motstandsbevegelsen EPRDF.

Formelt sett forble Eritrea en etiopisk provins, men i praksis ble landet fra mai 1991 styrt som en egen stat av EPLF, i påvente av en folkeavstemning. EPLFs generalsekretær siden 1987, Isaias Afewerki, ble utpekt til å lede den eritreiske regjering. Folkeavstemningen ble avviklet under oppsyn av FN i april 1993, og 99,8 prosent av stemmene var for full selvstendighet. 24. mai 1993 ble Eritrea en selvstendig stat; Afewerki ble statssjef, og landet ble medlem av FN og OAU.

Etter selvstendigheten ble EPLF i 1994 omgjort til et politisk parti, People's Front for Democracy and Justice (PFDJ), som etter planen skulle styre i en overgangsperiode inntil parlamentsvalg kunne avholdes. Nasjonalforsamlingen ble sammensatt av medlemmer fra PFDJs sentralkomité, lokale representanter og representanter utpekt av sentralkomiteen. Mens det ble holdt regionalvalg og lokalvalg i 1999 og 2004, har det aldri vært holdt nasjonale valg, og parlamentet møttes siste gang i 2002. Arbeidet med en ny grunnlov, til erstatning for den første som trådte i kraft 1994–95 ble ratifisert av nasjonalforsamlingen 1997. Grunnloven har imidlertid aldri blitt iverksatt. 

Fraværet av en demokratisk prosess har medført at Eritrea har utviklet seg til en autoritær stat, hvor andre politiske partier enn det statsbærende PFDJ ikke tillates. Eritrea er følgelig blitt en ettpartistat, og mot slutten av 1990-årene kom det til ytterligere innstramminger, med omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter, inkludert systematiske fengslinger på politisk grunnlag. Dette medførte økende opposisjon til det sittende regimet – hovedsakelig i diasporaen – og i 2001 skrev 15 sentrale medlemmer av PFDJ – kalt G15-gruppen – et kritisk brev til presidenten og regimet, noe som resulterte i fengsling av 11 av disse, samt omfattende arrestasjoner av andre opposisjonelle.

Eritreisk opposisjon er sammensatt, fragmentert og til en viss grad uoversiktlig. En kategori er ulike fraksjoner sprunget ut av det tidligere ELF; ELF-RC (Revolutionary Council) og ELF-CC (Central Command). En annen kategori er etnisk-baserte grupper; Red Sea Afar Democratic Organisation (RSADO) og Democratic Movement for the Liberation of the Eritrean Kunama (DMLEK). En tredje kategori er religiøse grupperinger, hvor Eritrean Islamic Jihad Movement (EIJM) har vært den viktigste. Denne bevegelsen har senere splittet seg i en rekke fraksjoner, samt skiftet navn flere ganger.

Dissidenter innen PFDJ etablerte 2002 et nytt politisk parti i eksil, Eritrean Democratic Party (EDP). Ulike opposisjonspartier hadde i 1999 dannet Alliance of Eritrean National Forces (AENF), som skiftet navn til Eritrean National Alliance (ENA) i 2002, og til Eritrean Democratic Alliance (EDA) i 2005. Denne alliansen har hovedsete i Etiopia, og har som målsetting å styrte Isaias Afewerkis regime med makt. 

En stor del av EPLA, som ved frigjøringskrigens slutt hadde cirka 95 000 soldater, gikk inn i det nye nasjonale forsvaret, men mange ble også demobilisert; tvungen verneplikt ble innført 1994. Forsvaret talte 1995 cirka 55 000 og ble ytterligere redusert, til tallet igjen økte i 1998–99 da Eritrea mobiliserte i grensekrigen mot Etiopia. USA bistod det nye eritreiske forvaret med militære rådgivere.

Krigen mot Etiopia, og faren for ny krig, er av regimet brukt som påskudd både for å innskrenke borgernes rettigheter og å militarisere landet ytterligere. Blant annet er en nasjonaltjeneste, først innført 1994, utvidet etter krigen. Ordningen, som kommer i tillegg til den obligatoriske militærtjenesten, ble innført for å bidra til den fysiske gjenoppbyggingen etter frigjøringskrigen, samt som en mekanisme for å forene de ulike etniske og religiøse gruppene i landet. Samtidig var tjenesten ment å styrke det militære forvaret. Nasjonaltjenesten ble utvidet fra de opprinnelige 18 måneder i 2002, og alle voksne eritreere må være rede til å bli innkalt til ulike former for samfunnstjeneste, i prinsippet til fylte 40 år, i praksis enda lenger.

Menneskerettighetsbrudd, nasjonaltjenesten og økonomiske vansker er alle årsaker til at Eritrea er et av de land som produserer flest flyktninger. Den i utgangspunktet vanskelige politiske og økonomiske situasjon forsterkes av klimatiske forhold, blant annet tidvise tørker på Afrikas horn som også rammer Eritrea.

Forholdet mellom Eritrea og Etiopia er spesielt både av historiske, politiske og geografiske årsaker. Under frigjøringskrigen etablerte EPLF nær kontakt med andre grupper i Etiopia som kjempet mot det etiopiske regimet. Regimeskiftet i Addis Abeba i 1991 brakte en EPLF-vennlig regjering til makten, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to landene. Særlig viktig for Etiopia var avtalen som gav fortsatt adgang til de nå eritreiske havnene Assab og Massawa; Eritrea var på sin side tjent med inntektene fra transitthandelen. Det skapte misnøye i Etiopia da Eritrea i 1997 understreket sin selvstendighet ved å innføre sin egen valuta, nakfa, til erstatning for den etiopiske birr, og dertil forlangte at transaksjoner mellom landene skulle skje i hard valuta.

Våren 1998 ble forholdet mellom de to statene dramatisk endret etter en grensetvist, og i mai brøt det ut regelrett krig langs denne omstridte delen av grensen, i landsbyen Badme. Etiopia beskyldte Eritrea for å ha sendt soldater inn på etiopisk territorium; Eritrea påsto det motsatte, og hevdet at de kun hadde gjengjeldt et forutgående etiopisk angrep på en eritreisk grensepatrulje. Eritrea hevdet dernest at det angjeldende landområdet var en del av landets territorium i henhold til grensedragninger mellom Etiopia og den daværende kolonimakten Italia. Ved Eritreas selvstendighet ble det fastslått at det var uklarheter knyttet til grensefastsettelsen.

Under kampene spredte krigen seg til tre fronter; ved Badme og Zalambessa i Tigray-provinsen og Bure i Afar-regionen. Etter politisk intervensjon blant annet fra USA og Rwanda, samt Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), ble det oppnådd en midlertidig våpenhvile som begge parter brukte til å ruste opp og mobilisere større styrker. I februar 1999 brøt nye kamper ut ved de samme tre frontene, og etiopiske styrker rykket inn og besatte eritreisk territorium. OAU engasjerte seg på ny i forsøk på å bilegge konflikten, og Eritrea aksepterte vilkårene presentert i OAU-planen, mens Etiopia fortsatt rykket frem.

Også etter at kampene stilnet av våren 1999 fortsatte sporadiske sammenstøt ut året og inn i millenniumskiftet – til krigen brøt ut for fullt igjen, med en større etiopisk offensiv og omfattende bombeangrep mot havnebyene Massawa og Assab, etterfulgt av erobring av grensebyen Zalambessa. FNs sikkerhetsråd vedtok en våpenembargo mot de to land. 25. mai kunngjorde Eritrea at landet ville trekke tilbake sine styrker fra de omstridte områdene.

De to statene inngikk omsider en fredsavtale i Alger juni 2000, fremforhandlet av OAU. Avtalen var på mange måter en seier for Etiopia, og deres styrker ble stående i de deler av Eritrea som var under etiopisk kontroll ved avtalens inngåelse – frem til en fredsstyrke fra FN var på plass. FN-styrken United Nations Mission in Ethiopia and Eritrea (UNMEE) med inntil 4200 soldater, ble satt inn fra juli 2000 og utplassert i en 25 km bred buffersone på den eritreiske siden av grensen. Norske observatører deltok i UNMEE i hele operasjonsperioden, 2000–08.

En endelig fredsavtale ble undertegnet i Alger i desember, mens spørsmålet om grensedragning ble overlatt til en grensekommisjon, underlagt Den internasjonale domstolen i Haag. Begge sider forpliktet seg til å akseptere dens kjennelser. I sin vurdering fra 2002 fant kommisjonen, med bakgrunn i gamle kart, at Badme – så vel som et annet grenseområde, Irob – tilhørte Eritrea; en kjennelse Etiopia nektet å akseptere. Følgelig ble også FNs arbeid med en fysisk demarkasjon av grensen trenert av Etiopia, samtidig som Eritrea vanskeliggjorde arbeidet til UNMEE.

Krigen sto om seks omstridte landområder som dels er velegnet for jordbruk, dels regnes som potensielt mineralrike. Krigen er også blitt knyttet til det forhold at Etiopia ved Eritreas selvstendighet mistet adgangen til havet og derved havnene Assab og Massawa, og at Etiopia skulle kunne ha en grunn til å engasjere Eritrea i en krig for å ta tilbake kontrollen med Assab. Det er også mulig at det finnes oljereserver i havet utenfor Assab. Som følge av krigen har Etiopia sterkt utøkt sin bruk av havnen i Djibouti, og Eritrea har derved tapt betydelige inntekter fra transitt-transporten.

Det er uklart hvor mange som ble drept under krigen og hvor mange som omkom som indirekte følge av den; overslag går ut på minst 80 000. Kampene våren 2000 falt sammen med en alvorlig hungersituasjon på Afrikas horn, som forsterket den humanitære katastrofen i hele Eritrea og store deler av Etiopia. Som følge av krigen ble rundt 100 000 mennesker, de fleste bønder, tvunget bort fra sine hjem på begge sider av grensen. Etiopia utviste om lag 40 000 mennesker av eritreisk bakgrunn; mange hadde etiopisk statsborgerskap.

Etter krigens slutt ble rundt 130 000 etiopiere utvist fra Eritrea; 1998–99 valgte over 20 000 å forlate Eritrea. Cirka 60 000 eritreere flyktet til Sudan, hvor det allerede var vel 300 000 eritreiske flyktninger fra frigjøringskrigen. De to land ble i 2002 enige om et opplegg for utveksling av krigsfanger. Også etter krigens slutt har det vært en generelt spent situasjon mellom de to landene, med respektiv styrkeoppbygging – og frykt for nye krigsutbrudd.

Eritrea er en ny selvstendig stat i en av Afrikas strategisk sett viktigste og politisk og militært mest turbulente regioner: Afrikas horn. Allerede få år etter landets selvstendighet i 1993 ble det et anstrengt forhold til nabolandene, fremfor alt Etiopia og Sudan, men til dels også Djibouti og Jemen på den andre siden av Rødehavet; senere også Somalia.

Den eritreiske frigjøringsbevegelsen var alliert med de krefter som samtidig tok makten i Etiopia, men det nære forholdet mellom de to land ble gradvis svekket utover 1990-årene frem til krigen 1998–2000. Eritreiske myndigheter har understøttet militære opprørsgrupper i Etiopia, som ledd i bestrebelsene på å undergrave den etiopiske innflytelsen i regionen.

Også Sudan var en viktig støttespiller for EPLF under frigjøringskrigen, men forholdet mellom det selvstendige Eritrea og Sudan ble raskt anspent. Årsaken var angrep i Eritrea fra Eritrean Islamic Jihad fra 1993. Eritrea beskyldte Sudan for å trene militsen. Sudan anklaget på sin side den eritreiske regjering for å trene sudanske rebeller i baser i Eritrea. Eritrea brøt de diplomatiske forbindelser med Sudan 1995, og konflikten ble ytterligere tilspisset året etter, da Eritreas regjering 1996 overdro den sudanske ambassadebygningen i Asmara til den sudanske motstandsbevegelsen National Democratic Alliance (NDA).

I 1999 ble ambassaden levert tilbake til Sudans regjering, og diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet. Under krigen mellom Eritrea og Etiopia styrket Sudan forbindelsen med Etiopia og lot eritreisk opposisjon operere i Sudan. Men de gjensidige beskyldningene fortsatte, blant annet med sudanske anklager i 2003 om at Eritrea støttet opprørerne i Darfur-provinsen. Forholdet mellom de to land er senere forbedret.

I 1995 utviklet det seg en alvorlig konflikt med Jemen vedrørende retten til øygruppen Hanish al-Kabir i Rødehavet. Etter mislykkede forhandlinger gikk eritreiske styrker til angrep på øyene i desember 1995, hvilket førte til kamper med jemenittiske styrker. Etter internasjonal megling måtte Eritrea i 1998 gi øyene tilbake til Jemen; Eritrea beholdt noen av de mindre øyene. Samme år ble de diplomatiske forbindelser mellom Eritrea og Djibouti brutt, blant annet fordi Eritrea mente at Djibouti støttet Etiopia i den eritreisk-etiopiske krigen. Samtidig beskyldte Djibouti Eritrea for å støtte den afar-dominerte opprørsbevegelsen i landet.

De diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i 2000, men nye konflikter oppsto, særlig da Eritrea i 2008 etablerte militære befestninger ved grensen – på den djiboutiske siden – og tropper fra de to land støtte sammen. FNs sikkerhetsråd påla Eritrea 2009 å trekke seg ut og de to land å løse grensetvisten, men Eritrea etterkom ikke kravet.

Til tross for den israelske støtten til diktaturet i Etiopia innledet den eritreiske regjering i 1992 kontakt med Israel. Dette bidrog i noen grad til å svekke forbindelsene med arabiske stater, men var en markering av Eritreas selvstendige utenrikspolitikk. Under grensekrigen ønsket Israel å opprettholde et godt forhold til begge parter. Eritrea opprettet også forbindelser til Libya. Det er i tillegg opprettet nære forbindelser med USA og flere andre land, deriblant de nordiske – selv om flere har redusert eller suspendert sin bistand til Eritrea som følge av manglende demokratisk utvikling.

Eritrea tilbød USA å benytte landet i kampen mot internasjonal terrorisme, og deltok i koalisjonsstyrkene i Irak. USA hadde en radarbase i Eritrea mens landet ennå tilhørte det etiopiske keiserdømmet, og så i 1990-årene på Eritrea som ledd i en strategisk akse fra Afrikas horn til det sentrale Afrika. Forholdet til USA er blitt svekket som følge av Eritreas støtte til opprørsstyrkene i Somalia, og brudd på FNs våpenboikott av Somalia. FN har også innført en våpenembargo mot Eritrea grunnet landets rolle i Somalia og konflikten med Djibouti.

Eritrea tilbød seg i 1991 å megle i borgerkrigen i Somalia, samt å sende en fredsbevarende styrke dit. Mens Etiopia har intervenert militært i Somalia, blant annet med støtte fra USA og AU, er Eritrea beskyldt for å undergrave forsøkene på å bilegge krigen i Somalia – også ved å støtte en somalisk milits som bekjemper den etiopisk-støttede somaliske overgangsregjeringen. Både Eritrea og Etiopia er beskyldt for å bryte FNs våpenembargo mot Somalia. Eritrea har sammen med andre land i regionen også deltatt i meglingsforsøk for å bilegge borgerkrigen i Sudan.

I 1992 forsøkte EPLF å bidra til å bilegge den voksende kløften mellom stridende grupper i Etiopia; senere støttet den eritreiske regjering ifølge etiopiske myndigheter motstandsgrupper fra oromo- og somalifolket. I 2004 beskyldte Etiopia, Sudan og Jemen Eritrea for å nøre opp under ustabilitet i regionen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.