Négritude, litterær og kulturell bevegelse som oppstod blant svarte studenter og intellektuelle i Paris i 1930-årene. De hentet inspirasjon bl.a. fra den såkalte Harlem-renessansen i USA og fra afrikansk-amerikanske politikere og forfattere som W. E. B. Du Bois, Marcus Garvey, Jean Toomer, Countee Cullen og Claude McKay. Bevegelsens mål var en ny bevissthet om svart kultur og slektskapet mellom kulturene i Afrika, Amerika og Karibia, og kom først til uttrykk i La Revue du Monde Noir (1931–32). Dette tidsskriftet publiserte litterære tekster og essayer av ledende unge svarte intellektuelle som René Maran og Aimé Césaire fra Martinique, Léon Damas fra Fransk Guyana og Léopold Sédar Senghor fra Senegal. I 1932 sluttet flere av gruppens tilhengere seg til surrealistene og grunnla tidsskriftet Légitime Défense, som stod for et mer radikalt og revolusjonært program. Flere ganger ble dette bladet hindret av myndighetene i å komme ut. I 1935 ble tidsskriftet L'Étudiant Noir grunnlagt. Her kom også viktige tekster av forfattere fra Karibia og Afrika.

Négritude stod for en politisk, kulturell og litterær nyorientering blant svarte intellektuelle som skrev på fransk. Den innebar en slags mental avkolonisering, men også en mytifisering av den afrikanske historien og en fremstilling av Afrika som et ideal der det fantes en sann menneskelighet. De ledende talsmennene var Césaire, som visstnok skapte begrepet, og Senghor, som i en rekke essayer og dikt forsvarte innholdet i begrepet også etter at det var blitt kritisert for å være romantisk og et for svakt uttrykk for den politiske motstanden mot rasisme. Det fremste uttrykket for retningen kom med tidsskriftet Présence Africaine, grunnlagt av Alioune Diop in 1947, og med den berømte antologien Anthologie de la nouvelle poésie nègre et malgache de langue française (1948), redigert av Senghor og med forord av Jean-Paul Sartre.

Som litterær bevegelse mistet négritude sin innflytelse tidlig i 1960-årene, selv om forfatterne som tilhørte retningen, er blant de mest betydelige i moderne franskspråklig afrikansk litteratur. Flere yngre forfattere har forsøkt å nytolke elementer fra négritudefilosofien. Blant kritikerne av retningen var den politiske teoretikeren og psykiateren Frantz Fanon og mange engelskspråklige afrikanske forfattere, som nobelprisvinneren Wole Soyinka. Retningen har for øvrig hatt en viss innflytelse på litteraturen også i de portugisisktalende delene av Afrika.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.