Léopold Sédar Senghor, senegalesisk dikter og politiker; tilhørte det kristne mindretallet i landet. Han var medlem av den franske nasjonalforsamling 1945–59, og deltok i utformingen av konstitusjonen for den 4. republikken i Frankrike; fransk statssekretær 1955–56 og Senegals president fra selvstendigheten 1960 til han trakk seg fra stillingen i 1980. Politisk oppfattet han seg som sosialist, men han stod alltid Vest-Europa, og særlig Frankrike, meget nær. Han var en sterk tilhenger av «la francophonie», av tanken om at det fantes en samhørighet mellom alle fransktalende land og deres kulturer. Senghor var omdiskutert som politiker; ikke minst har mange ment at avstanden ofte var stor mellom de idealer han påberopte seg og den politikken han førte i praksis. Men under hans presidenttid var Senegal et land med politisk stabilitet og et fristed for atskillige dissidenter og intellektuelle fra andre deler av Afrika.

Som forfatter var Senghor en av grunnleggerne av négritude-bevegelsen. I sine essaysamlinger, bl.a. Liberte I–III (1964–77), behandlet han både filosofiske, politiske og litterære spørsmål. Hans teoretiske utgangspunkt, som viser innflytelse fra så vel Marx som Teilhard de Chardin, er fremstilt i Ce que je crois: Négritude, francité et civilisation de l'universel (1988). I 1948 redigerte han en diktantologi fra hele det fransktalende Afrika, Anthologie de la poésie nègre et malgache de langue française, med en berømt innledning av J.-P- Sartre, som fikk stor betydning for utviklingen av afrikansk lyrikk.

Som dikter er Senghor blant de viktigste i det fransktalende Afrika og en sentral skikkelse i nyere franskspråklig lyrikk. Karakteristisk for hele hans forfatterskap er viljen til å forene ulike og til dels motstridende elementer; blant annet forbinder han afrikanske muntlige tradisjoner med en eksperimentell og modernistisk uttrykksform som har sine forutsetninger i europeisk kultur. Ikke minst spiller det musikalske, og særlig det rytmiske, en stor rolle. Sammen med maskene, som står sentralt i hele hans billedverden, er dette et dikterisk uttrykk for Afrikas livgivende arv. Senghor har både skrevet frodige kjærlighetsdikt og behandlet historiske, politiske og kulturelle konflikter i sin lyrikk. Blant hans mest kjente samlinger er Chants d'ombre (1945), Hosties noires (1948), Éthiopiques (1956), Élégies majeures (1979) og Poèmes (1984). Et utvalg i norsk gjendiktning ved Kolbein Falkeid kom i 1979 under tittelen Senghors sanger. Det finnes også gjendiktninger til dansk og svensk.

Senghor var flere ganger nevnt som Nobelpriskandidat. I 1983 ble han som den første afrikaner medlem av Det franske akademi. – Bilde, se Senegal (historie).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.