I det indre av Brasil er det funnet spor etter mennesker tilbake til ca. 8000 f.Kr. Rundt 5000 f.Kr. fantes førkeramiske folkegrupper spredt over store deler av høylandet. Fra samme tid stammer de eldste hauger av skjell- og fiskeavfall som er funnet ved kysten. Slike hauger er karakteristiske for dette området helt frem til kolonitiden.

Allerede de eldste keramikkfunnene, fra ca. 1000 f.Kr., viser en tydelig todeling av Brasil i Amazonasbekkenet og Sør-Brasil. Grensen går langs sørkanten av Amazonas-regnskogen.

Kulturen i Sør-Brasil var forholdsvis isolert, mens folket i Amazonas-området etter tur ble kulturelt påvirket fra Venezuela, Guyana og strøkene ved Amazonas' øvre løp.

Portugiseren Pedro Álvares Cabral nådde den nåværende delstaten Bahia i Brasil på en reise til India. Han tok i 1500 landet i besittelse for kongen av Portugal. Området fikk snart navnet Brasil på grunn av den mengde fargetre (brazil) som fantes i det nye landet. I begynnelsen ble Brasil mest brukt som deportasjonssted for forbrytere, men etter hvert ble mange kolonier grunnlagt langs kysten, og i 1538 ble de første afrikanske slavene innført for å arbeide på sukkerplantasjene.

I 1549 grunnla generalguvernøren Thomé de Souza byen Bahia som var hovedstad inntil 1762. På hans tid innvandret en del jesuitter, og deres misjon bidrog meget til koloniseringen, blant annet anla de 1554 São Paulo. Midt på 1500-tallet forsøkte franskmennene å slå seg ned omkring elven Rio de Janeiro, men 1567 fordrev generalguvernør Mem de Sá dem og grunnla byen Rio de Janeiro.

Under Portugals forening med Spania (1580–1640) erobret nederlenderne Bahia 1624 og Pernambuco (Recife) 1630, og de fikk en blomstrende koloni som Portugal først gjenvant 1654 ved Englands hjelp. Ved freden 1661 oppgav Nederland helt Brasil mot Ceylon og Celebes.

Da Portugal frigjorde seg fra Spania i 1640, ble kolonien brukt hovedsakelig til å utvinne gull for å betale gjelden til Storbritannia. São Paulo utviklet seg til å bli hjertet i kolonien, et senter for gruvedriften som også tiltrakk seg mange europeiske «lykkejegere» som ikke følte noe ansvar overfor de portugisiske herskerne. Jesuittene motarbeidet slaveriet som var grunnpilaren i det økonomiske systemet, og de ble derfor fordrevet fra kolonien i 1759. Med San Ildefonso-traktaten i 1777 ble Brasils grenser mot sør fastsatt, og Spania fikk Uruguay.

Overfor Brasil anvendte Portugal det sedvanlige merkantilistiske prinsipp: Størst mulig utbytting av de koloniale rikdommer, især gull- og diamantgruver, mens enhver selvstendighet i åndelig og økonomisk henseende ble undertrykt og all handel forbeholdt moderlandet. Plantasjedyrkingen, særlig av kaffe, fikk stadig større betydning, og plantasjeeierne ønsket å selge sine varer fritt på verdensmarkedet.

Overklassen ble påvirket av 1700-tallets frihetsideer og den amerikanske uavhengighetskamp. Krigene under den franske revolusjon og Napoleon virket i samme retning.

Da Johan 6 ble drevet bort fra Portugal av Napoleon 1807 og forla residensen til Rio de Janeiro, ble havnene åpnet for fri handel med andre nasjoner, og Brasil fikk tittel av kongerike. For Portugal var tapet av Brasil skjebnesvangert: hele 90 % av landets totale utenrikshandel gikk tapt. Storbritannia overførte en stor del av sine fordringer på Brasil siden Portugal var ute av stand til å betale sin gjeld. Den «liberale revolusjonen» i Portugal i 1820 bidrog til en «re-kolonisering» av Brasil. Da Johan 6 vendte tilbake til Portugal i 1821, etterlot han sin sønn Dom Pedro i Brasil. Han erklærte Brasils uavhengighet i 1822 og ble utropt til keiser. Hans makt var begrenset, og Storbritannia hadde fremdeles et godt grep på økonomien. Dom Pedro forlot Brasil i 1831 og overlot tronen til sin 6-årige sønn, Dom Pedro 2.

Da slaveriet ble opphevet i de britiske koloniene i 1833, begynte britiske slavehandlere å satse sterkere på slavehandelen i Brasil. Innenfor det digre landet fikk de 20 provinsene med den nye forfatningen i 1834 utstrakt selvstyre. Kaffeproduksjonen utviklet seg til å bli bærebjelken i Brasils økonomi. Kaffedyrkerne baserte seg i stigende grad på immigranter som snart utgjorde den nye arbeiderklassen. All innførsel av slaver ble forbudt i 1850, og en rekke nye lover hindret gradvis slavehandelen mellom provinsene. Først i 1888 ble slaveriet opphevet, noe som førte til at mange plantasjeeiere kom i opposisjon til keiserriket og ble støttespillere i den republikanske bevegelsen. Innen et år var keiserdømmet styrtet og hærens inngripen erstattet med Den første republikk. Manuel Deodoro da Fonseca ble republikkens første president.

De forskjellige provinsene innen den nye republikken befant seg i forskjellig grad av utvikling, men produksjonen var vesentlig rettet mot eksportmarkedet. De mest velstående regionene var den kaffeproduserende São Paulo og gruveområdet Minas Gerais. Oligarkiet i Brasil hadde sine røtter i disse områdene. Rundt århundreskiftet gjorde de fattige massene blant kakao- og sukker-plantasjearbeidere i Bahia opprør, ledet av den religiøse fanatikeren António Maciel («El Conselheiro»). Opprøret er kjent som Jagunços-oppstanden. Kaffebaronene i São Paulo og gruvearistokratiet i Minas Gerais gjorde vellykkede forsøk på å monopolisere føderasjonens makt for å befeste Brasils posisjon internasjonalt. De som tjente mest på dette var de utenlandske finansgruppene.

Utenrikspolitisk søkte Brasil tilnærmelse til Argentina og Chile, og ved personlige møter mellom presidentene ble det dannet et slags forbund mellom de tre makter, ABC-statene, til å vareta Sør-Amerikas særlige politiske interesser, og med avtale om voldgift i grensestridigheter. I 1903 ble grensetvisten med Bolivia om Acredistriktet ordnet. Acre ble innlemmet i Brasil som territorium; 1907 og 1909 ble grensene regulert mot Peru og Uruguay. Brasils sterkt proteksjonistiske tollpolitikk gav seg utslag i Tanbatéoverenskomsten (1906) mellom de kaffedyrkende enkeltstater, og regjeringen garanterte kaffedyrkerne en minstepris.

Rundt 1910 inntrådte på grunn av et prisfall på kaffe og gummi en alvorlig handelskrise, som også førte med seg indre uroligheter. Finansnedgangen fortsatte under den første verdenskrig, som hindret avsetningen av Brasils viktigste råprodukt, kaffen. Tross energiske oppfordringer fra ententen motsatte president Braz seg lenge bruddet med Tyskland, men da brasilianske skip ble senket av tyske ubåter, brøt Brasil den diplomatiske forbindelse (april 1917), beslagla 1/4 mill. tonn tyske skip og erklærte krig (oktober s.å.). Krigen medførte svekket britisk innflytelse i Brasil, og USA fremstod som en sterk konkurrent. Det økonomiske samkvemmet med USA innebar direkte investeringer i den gryende brasilianske industrien som var rettet mot det nasjonale markedet.

1920-årene var preget av konflikter mellom det industrielle borgerskapet og det tradisjonelle oligarkiet. Arbeiderne organiserte seg, og kommunistpartiet PCB, som ble opprettet i 1921, ble snart forbudt. De tradisjonelle alliansene var i ferd med å oppløses. En ny anti-imperialistisk allianse oppstod mellom opposisjonelle kaffeprodusenter, nasjonalistiske industrielle, middelklassen og unge offiserer. Denne Aliança Liberal tok makten i 1930 i det som i ettertiden har blitt kalt den brasilianske revolusjonen. Getúlio Vargas overtok president-embetet.

Krisen i den kapitalistiske økonomien som preget inngangen til 1930-årene, rammet Brasils kaffe-eksport. Men krisen gav støtet til en sterk nasjonalisme og en kraftig utvikling av den nasjonale industrien som måtte erstatte mangelen på importvarer. Vargas oppnådde massiv støtte i byene, men hans politikk fremmet ikke jordbruksoligarkiets interesser. Både kommunistpartiet PCB og det fascistiske partiet Ação Integralista («grønnskjortene») som ble opprettet i 1932 med stor tilslutning fra tyske og italienske immigranter, førte til økende polarisering i forhold til Vargas' regime. PCB, enkelte fagforeninger og unge offiserer dannet folkefronten Aliança Nacional Libertadora (ANL) som ble erklært ulovlig i 1935. ANL utførte et mislykket opprørsforsøk senere samme året, og Vargas innførte unntakstilstand.

I 1937 gav Vargas seg selv diktatorisk makt ved å oppløse parlamentet og erklære alle partier ulovlige. Han proklamerte Estado Novo (den nye stat), som bar preg av de fascistiske statsmodellene som på samme tid regjerte i Tyskland og Italia. Ifølge propagandaen var Vargas «de fattiges far» og en talsmann for «nasjonens interesser». Amerikanske kapitalinteresser så med uro på utviklingen som svekket deres innflytelse på Brasils økonomi. Vargas-regimet brøt med aksemaktene i 1941 og deltok aktivt i den annen verdenskrig på de alliertes side. Hæren tvang Vargas til å gå av i 1945, og den radikale avviklingen av Estado Novo førte til at amerikansk kapital for alvor gjorde seg gjeldende i Brasil. Vargas ble imidlertid valgt til president igjen i 1951 på et sosialt reformprogram og gjorde ikke forsøk på å gjeninnføre Estado Novo. Likevel prøvde han å få kontroll over de utenlandske investeringene, men Vargas manglet den populistiske støtten han hadde hatt i 1930-årene og kontroll over hæren. Etter Vargas' selvmord i 1954 sørget regjeringen til Café Filho for at utenlandsk kapital gjenvant sin innflytelse. Dette skapte uro blant det utviklede nasjonale borgerskapet som så industrien bli denasjonalisert. Etter Korea-krigen fikk flernasjonale selskaper et solid fotfeste i Brasil.

Den økonomiske situasjonen var kritisk da João Goulart overtok presidentembetet i 1961. Inflasjonen oppveide de lovte lønnsøkningene, og Goulart klarte verken å få støtte fra arbeiderklassen eller hæren. I forsøket på å oppnå støtte fra venstresiden proklamerte han nasjonaliseringer og jordreform i mars 1964. Den 1. april det året tok de militære makten ved et kupp. Radikale partier ble forbudt, senere gjaldt dette alle partier. Nasjonalforsamlingen ble oppløst. Castelo Branco ledet det første militær-teknokratiske regimet i Latin-Amerika som snart skulle få avleggere i andre land på kontinentet. Ideologien om «nasjonal sikkerhet» ble formet. Den gikk ut på total krig mellom det 'demokratiske og kristne vesten' og det 'kommunistiske og materialistiske øst'.

Brasil ble USAs mest trofaste allierte i Latin-Amerika. Regimet brukte alle argumenter for å rettferdiggjøre den voldelige bekjempelsen av opposisjonen. Siden Brasil er det viktigste landet i Sør-Amerika, påvirket dette politikken i nabolandene. Bygeriljaens aksjoner og demonstrasjoner fra arbeidere og studenter ledet i 1968 til ytterligere innstramninger da general Arthur da Costa e Silva tok makten og gav seg selv og sine etterfølgere retten til å regjere med diktatorisk makt.

Militærregjeringen kunne i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene vise til en imponerende økonomisk vekst. Dette betød ikke at leveforholdene ble bedre for den gjennomsnittlige brasilianer. Det var de flernasjonale selskapene som hadde størst utbytte, og militærregimet knyttet til seg prestisjeteknologi og hadde åpenbart ambisjoner om å bli en militær stormakt. Brasil ble en stor våpeneksportør og installerte kjernekraftverk. Verdens største vannkraftverk ble bygd i Itaipú, på grensen mellom Brasil og Paraguay. Slike prosjekter forårsaket tvangsflytting av hele indianersamfunn. Regimet satte i gang forhastede og dårlig planlagte rovutnyttelser av Amazonas-jungelen som førte til økologisk katastrofe. Raseringen av enorme områder til fordel for veibygging, kraftutbygging og nykolonisering har også ført til at flere indianergrupper er i ferd med å dø ut. Disse forholdene førte til sterke reaksjoner mot regimets mangel på ansvarsfølelse overfor de sosiale tragediene som rammet befolkningen. Hungeropprør ble forsvart av sektorer innenfor den katolske kirken, og enkelte biskoper oppfordret til væpnet motstand mot regimet, noe som førte til et anspent forhold mellom stat og kirke.

Militæreliten grunnla under diktaturperioden partiet Aliança Renovadora Nacional (ARENA). Inntil 1979 var det eneste lovlige opposisjonspartiet Movimento Democrático Brasileiro (MDB), som var bundet til de militæres lover i den grad at dets innflytelse ikke var reell. Opposisjonen kom derfor i stor grad til uttrykk gjennom demonstrasjoner i gatene. Under president Geisel (1974–79) ble det tydelig at fraksjoner innen militæret så tiden inne til gradvis å forandre det politiske systemet. MDB fikk stadig større tilslutning og utgjorde en seriøs trussel mot ARENA ved valget i 1978 da general Figueiredo overtok som president. Den gradvise åpningen innebar at en ny partilov trådte i kraft i desember 1979 som gjorde slutt på topartisystemet. Arbeiderpartiets (PTB) leder Brizola vendte tilbake fra eksil og Tancredo Neves opprettet Partido Democrático Brasileiro (PDB). Regjeringspartiet skiftet navn til Partido Demócrata Social (PDS) og MDB het heretter PMDB. Hensikten med «åpningen» var åpenbart å splitte opposisjonen foran neste valg. Fagforeningene ble igjen lovlige og benyttet anledningen til å organisere omfattende streiker i São Paulo, Latin-Amerikas største industrisenter.

Samtidig begynte «det økonomiske mirakelet» å rakne. Utenlandsgjelden var formidabel og fortsatt økende. Konsekvensene av militærets prestisjepolitikk ble dramatisk synlige. Ved valget i 1982 seiret regjeringspartiet PDS gjennom en innviklet valgprosedyre som levnet de øvrige partiene få muligheter. Figueiredo fortsatte som president, denne gangen uten uniform. Det ble hans oppgave å forberede overgangen til virkelige valg og forhandle seg frem til en løsning med det internasjonale valutafondet IMF. Landet vurderte faktisk å erklære seg konkurs, en dramatisk utfordring for det internasjonale økonomiske system. Valget i 1985 ble derfor preget av de enorme økonomiske vanskelighetene og en dramatisk stigende arbeidsløshet. I det første direkte presidentvalget 1985 seiret koalisjonen Aliança Democrática, og veteranen Tancredo Neves symboliserte slutten på militærepoken. Før innsettelsen i april døde imidlertid Neves. Hans etterfølger ble José Sarney, opprinnelig fra det regjerende partiet PDS. Overgangen ble derfor mer moderat enn man hadde ventet seg med Neves som statsoverhode.

Sarney holdt en lav profil og prøvde å iverksette Neves' forsoningspolitikk, uten å lykkes. 1986 satte regjeringen i verk Plan Cruzado som innførte ny myntenhet og prisstopp i forsøk på å få kontroll over inflasjonen. Prisstoppen sprakk etter et halvt år, og inflasjonen løp løpsk. Et tilsvarende forsøk 1989 ble like mislykket. Brasils store problem var utenlandsgjelden, den største i verden. I 1988 hadde Brasil et overskudd i handelsbalansen på hele 19 milliarder dollar, men alt forsvant i det bunnløse gjeldssluket som samme år var utrolige 120 milliarder dollar.

Ved lokalvalgene i 1988 hadde arbeiderpartiet Partido dos Trabalhadores (PT) under ledelse av fagforeningsveteranen Luís Ignácio da Silva («Lula») stor fremgang og vant i de viktigste industribyene. Den nye grunnloven av 1988 åpnet for det første direkte presidentvalg på 29 år og gav økt makt til Nasjonalforsamlingen. Presidentvalget ble på forhånd ansett som en kamp mellom de to veterankandidatene som begge hadde sterk forankring i arbeiderbevegelsen, Lula og Leonel Brizola. Imidlertid dukket det opp en ung, dynamisk og moderne kandidat som tordnet mot Sarneys feilslåtte politikk og lovet avvikling av Brasils korrupte tradisjoner. Fernando Collor de Mello fra det høyreliberale Partiet for Nasjonal Gjenreisning (PRN) vant overraskende presidentvalget med entusiastisk støtte fra det moderne borgerskapet i byene. Collor iverksatte en omfattende privatisering og importreduksjon i tråd med IMFs anbefalinger. Hans selvsikre og dynamiske stil bleknet etter hvert som Brasils kompliserte økonomiske problemer tårnet seg opp og han selv begynte å bli offer for den korrupsjonskulturen velgerne hans trodde han skulle bekjempe. Beskyldningene ble snart fremsatt i full offentlighet, og den nye grunnloven gav ikke presidenten de samme privilegiene som Latin-Amerika var vant til. Collor ble fradømt presidentvervet i desember 1992, og Itamar Franco overtok som interimspresident frem til valget i 1994. Det ble en dramatisk, men lærerik forsmak på de nye demokratiske prinsippene i Latin-Amerika. Nye skandaler i nasjonalforsamling og regjering fortsatte utover 1993 og forårsaket alvorlige etiske problemer.

En folkeavstemning 1993 fastslo at Brasil skal forbli republikk og ha et presidensielt system. Presidentvalget 1994 ble vunnet av den tidligere finansministeren Fernando Henrique Cardoso fra PSDB, med Lula som like knapp taper som i 1989. Cardoso lanserte nok en økonomisk gigantplan, den såkalte realplanen, for å stabilisere økonomien. Planen bidrog ganske raskt til en positiv utvikling. Og Cardoso ble gjenvalgt som president i 1998, etter at en grunnlovsendring året før gjorde det mulig med gjenvalg. Hans sosialdemokratiske koalisjon kunne dermed fortsette. Ikke minst tiltakene for å trekke til seg utenlandske investorer bar frukter. Men like synlig var sårbarheten i den raskt voksende økonomien med ditto underskudd på statsbudsjett og handelsbalanse. Da først sammenbruddet i Russlands økonomi og senere finanskrisen i Asia sendte sjokkbølger ut i det internasjonale samfunnet i 1998/99, ble Brasil rammet med full tyngde. Spekulasjoner om at landet ville bli neste «dominobrikke» i en global kollaps, førte til dramatisk valutaflukt. Renten løp opp i 45 %, børsene stupte, og etter et devalueringsforsøk ble valutaen real sluppet fri.

Krisen ved inngangen til det nye århundret ble imidlertid kortvarig og fikk mindre alvorlige følger enn fryktet. Men de grunnleggende problemene i brasiliansk økonomi var like uløste. Rett nok satte regjeringen mer fart i arbeidet med å privatisere statlig næringsvirksomhet, noe som etter hvert bidrog til å redusere budsjettunderskuddet. En større lånepakke fra Det internasjonale valutafondet IMF i 1999, og medfølgende krav om å kutte i offentlige utgifter, pekte i samme retning. Høsten 2002 var likevel statsgjelden kommet opp i 330 milliarder dollar, og man opplevde kraftige børs- og valutafall gjennom hele året. Denne gang var det den omseggripende «tangokrisen» i nabolandet Argentina som fikk problemene til å akselerere. En hjemlig årsak til et historisk bunnivå for valutaen og uro på finansmarkedet var meningsmålingene som varslet seier for venstresosialisten Luiz Inácio Lula da Silva ved presidentvalget denne høsten. IMF gikk inn med nye lån, de største til da, for å hindre at Brasil drev mot et økonomisk sammenbrudd. Parallelt kom det nye, alvorlige korrupsjonsavsløringer, og en alminnelig mistro til samfunnseliten utløste massedemonstrasjoner i flere omganger.

Lula ble den første sosialisten som vant et demokratisk valg i Brasil, og han ble den første presidenten med arbeiderbakgrunn uten formell utdannelse. Og aldri har noen fått så stor oppslutning; 61 % av stemmene da han i andre valgomgang beseiret Cardosos kandidat, José Serra. Lula, som hadde deltatt i samtlige presidentvalg siden juntaens fall, var blitt løftet frem på stemmene fra fagbevegelsen, den politiske venstresiden og den økonomiske underklassen. Men gjennom sin politiske karriere hadde han målbevisst skaffet seg en bred politisk og sosial plattform. Han utpekte mangemilliardæren José Alcenar til visepresident, og det politiske programmet bar bud om en sentrumskurs. Valgløftene innebar noen krafttak for å bringe balanse i økonomien – og en ansvarlig nedbetaling på de enorme utenlandslånene – som basis for storstilte programmer på områder som arbeidsledighet, skole, helsevesen, fattigdom, familiejordbruk og jordreformer. Ved starten på sin presidentperiode lyktes Lula i å samle et bredt flertall i nasjonalforsamlingen bak sin politikk. Han lyktes også, i helt uvanlig grad etter søramerikanske forhold, i å starte perioden som en populær president – og som et forbilde også i nabolandene.

Utenrikspolitisk dannet Lula en ny kraft når det gjaldt å styrke det regionale samarbeidet i Sør-Amerika, og han søkte et tettere samarbeid med EU – som ledd i en strategi for mer likeverdighet i forholdet til USA. Hans sosiale program korresponderte med et sterkt engasjement for en mer rettferdig verdenshandel og global utjevning. Lula fremstod som en sentral skikkelse både i det nydannede World Social Forum, med Porto Alegre som vertsby, og i Sosialistinternasjonalen, som under sin kongress i Sao Paulo i 2003 flyttet tyngdepunktet mer mot den tredje verden. Parallelt la han vekt på å oppgradere Brasils internasjonale rolle som en stor nasjon, bl.a. overfor industrilandenes G8-forum og ved å kreve fast plass i FNs Sikkerhetsråd.

De tilsynelatende uløselige økonomiske problemene har fått store sosiale sideeffekter. Sosiale programmer og hjelp til underprivilegerte har blitt rammet av landets dårlige økonomi. Slumkvarterene i storbyene har vokst eksplosivt, og tusenvis av barn bor på gaten og lever av småkriminalitet og tigging. I 1990-årene har private dødsskvadroner systematisk myrdet gatebarn, og 1994 ble det avslørt en massakre mot gatebarn i Rio. Politiet er blitt beskyldt for å ha stått bak eller kjent til overgrepene. Kampen mot kriminalitet sliter også i motvind. 50 000 drap i 2003 gir Brasil en 2. plass i internasjonal statistikk.

Om det var sterke svingninger i brasiliansk økonomi i årene rundt årtusenskiftet, beveget kurvene for fattigdomsutviklingen seg mer jevnt – i feil retning. I 2002 levde nesten hver tredje innbygger under fattigdomsgrensen. President Lula tok tak i et høyst reelt problem med sitt «null sult-program» i 2003, under mottoet «Tre måltider om dagen til alle innen 2006». Valutapolitikken bidro til en jevn og sterk økning i eksporten, overskuddet på handelsbalansen økte til 150 milliarder kroner i Lulas første år som president. Men Brasil lå stadig høyt på internasjonal statistikk over skjev fordeling av jord og eiendom. 47 % av all dyrkbar jord var på dette tidspunktet samlet hos 1 % av befolkningen; 20 % satt med 90 % av jorden. Skiftende regjeringer har gått inn for jordreformer, men gjennomføringen har vist seg vanskelig. Grasrotbevegelsen MST (Movimento Sem Terra, De landløses bevegelse) er blitt en viktig politisk maktfaktor, og har bl.a. iverksatt okkupasjon av landbrukseiendommer som lå ubrukt og av offentlige bygninger, aksjoner som er blitt møtt med privat milits.

Krisen har også forsterket de økologiske problemene. Spesiell internasjonal oppmerksomhet har vært viet tilstanden for Amazonasområdet, det største regnskogområde og den siste omfattende pionerfront i verden. I midten av 1990-årene regnet man med at vel 10 %, eller 426 000 km2, av den brasilianske regnskogen var hugd ned. I toppåret 1987 alene ble 37 000 km2 regnskog rasert. Avskogingen begynte deretter å avta, bl.a. på grunn av de økonomiske problemene i landet; 1991 lå den på 11 000 km2.

Årsaken til avskogingen er damprosjekter, gruvevirksomhet, kvegfarming og tilstrømming av tusenvis av jordløse bønder. Gullgravere og andre som er ute etter kortsiktig vinning truer livsgrunnlaget både for indianerbefolkningen og andre småsamfunn. Denne prosessen er i ferd med å ødelegge verdens rikeste økologiske mangfold, som bl.a. inneholder dyre- og plantearter som ennå ikke er kartlagt, men som kan ha stor betydning bl.a. i medisinen. Konfliktene slår ofte ut i voldelige konfrontasjoner. En martyr i denne sammenheng har vært lederen for gummitappernes fagforening, Chico Mendes, som ble drept i 1988. President Collor var preget av presset fra internasjonal opinion og opprettet nye reservater i de nordlige områdene hvor Yanomamö-folket har avtatt dramatisk i antall de siste årene.

Årtusenskiftet skulle også være en 500-årsmarkering for portugisernes kolonisering, og dermed startpunktet for dagens Brasil. Men feiringen ble overskygget av protestene mot en politikk som har ført til at en indianerbefolkning på anslagsvis fem millioner på 1500-tallet, er redusert til 350 000. Protester vakte også en kraftutbyggingsplan som vil berøre store områder av Amazonas; bakgrunnen var en tiltagende energimangel som tidvis resulterte i strømrasjonering. Likeså innebærer soyadyrking et økende press på regnskogen; posisjonen som verdens største produsent av soyabønner har krevd at enorme skogsarealer er svidd av.

I tiåret etter årtusenskiftet kunne biodrivstoff føyes til listen; sukkerroer utgjør det viktigste råstoffet i bioetanolproduksjonen. Internasjonalt måtte dermed storprodusenten Brasil - med rundt 30 % av produksjonen i verden - forsvare seg mot en dobbel kritikk, hhv. for å bruke landbruksarealer til å lage drivstoff og for å bruke regnskogarealer til landbruksformål. Avskogingen gikk nå i bølger, med en topp i 2003/04 da et areal på størrelse med Hedmark fylke ble hugd eller brent. Etter en kraftig nedgang fulgte en ny økning i 2007/08, tross satellittovervåking og løfter om mer håndfaste mottiltak. I august 2008 lanserte imidlertid president Lula Amazonasfondet som med bidrag fra en rekke land, deriblant Norge, skal finansiere og kvalitetssikre mottiltakene, som ledd i det internasjonale klimaarbeidet; avskogingen i Brasil anslås å tilsvare en femdel av verdens klimagassutslipp.

Brasil har tatt plass som verdens tredje største eksportør av landbruksprodukter, noe som bidrog betydelig til landets økonomisk vekst under den internasjonale matvarekrisen som presset prisene i været mot slutten av det først tiåret på 2000-tallet. Nye, enorme olje- og gassfunn utenfor kysten pekte samtidig mot en fremtid som verdens sjette største petroleumsnasjon, det statlige olje- og gasselskapet Petrobras fremstod nå som fjerde størst i verden. Med sin sterke satsing på vannkraft tar Brasil sikte på å bli en stormakt også innen fornybar energi. Disse naturgitte faktorene danner noe av forutsetningen for den rollen landet har inntatt på den internasjonale arenaen under president Lula.

De såkalte BRIK-landene - Brasil, Russland, India og Kina - preges alle av en sterk økonomisk vekst, og utgjør i økende grad en motvekt til USA. Også innen den såkalte G 20-gruppen har Brasil inntatt en sentral posisjon, særlig i kampen mot de rikeste landenes landbruksstøtte og eksportsubsidier. Det første toppmøtet mellom EU og Brasil fant sted i 2007. På sitt eget kontinent fremstår Brasil som et økonomisk lokomotiv, og førte an ved opprettelsen av en latinamerikansk handelspolitisk allianse - og satte dermed foten ned for USAs allamerikanske frihandelsmodell, FTAA. President Lula legger imidlertid vekt på å ha et godt forhold til USA, i skarp kontrast til sin rival om lederrollen i Latin-Amerika, Venezuelas president Hugo Chávez.

I Lulas siste presidentperiode pekte mange økonomiske indikatorer i riktig retning. Den tidligere så tyngende utenlandsgjelden var nedbetalt vinteren 2008, da Brasil ble netto kreditor på det internasjonale finansmarkedet. Arbeidsledigheten var sunket merkbart, og stadig flere - 20 millioner mennesker i løpet av de to årene 2006-07 - tok steget fra fattigdommen til den lavere middelklassen, som nå utgjorde nær halve befolkningen. Lav inflasjon og stabil valuta betød at en hovedmålsetning i hans politiske program var nådd. Ulike støtteordninger knyttet til den storstilte planen Bolsa Familia gav økt kjøpekraft også for den fattigste fjerdedelen av befolkningen; andelen som levde i ekstrem fattigdom var blitt halvert, fra 16 til 8 %, siden midt på 1990-tallet. Skatteinntektene økte bratt, og før finanskrisen slo inn fordoblet utenlandske selskaper sine investeringer i Brasil på ett år. I tillegg til landbruk og olje, er industri og turisme viktige satsingsområder. Også reformer i det tradisjonelt sterkt lagdelte skolevesenet bidrog til sosial utjevning, i landet som i mange år hadde figurert med den største fattigdomskløften i verden; dog viste en rapport i 2008 at mer enn hver fjerde av landets drøyt fem millioner barnearbeidere ikke fikk skolegang. Og økonomisk kriminalitet, korrupsjon, mafiavelde og en volds- og drapsrate i verdenstoppen var fortsatt en bremse for utviklingen. Uansett skåret president Lula igjen høyt på popularitetsmålinger - til tross for et noe begrenset politisk armslag som følge av at hans parti, PT, hadde mistet sitt flertall i parlamentet.

Lulas Arbeiderparti, PT, som gjerne sammenlignes med det norske SV, kom svekket ut av valget i 2006. I presidentvalget, som ble holdt samtidig, måtte også Lula selv notere en klar tilbakegang i forhold til valgtriumfen fire år tidligere; andre valgomgang gav ham 61 % av stemmene mot sosialdemokraten Geraldo Alckmins 39 %, valgordningen forklarer noe av marginen. Lula kom best ut i de økonomisk svake nordlige og nordvestlige delstatene, mens det middelklassedominerte sør huset Alckims kjernevelgere. Året før 2006-valget var imidlertid et gjenvalg nærmest avskrevet, da en alvorlig og svært omfattende korrupsjonsaffære rystet partiet. En lang rekke statsråder og sentrale partifunksjonærer måtte gå, og hver femte TP-representant i nasjonalforsamlingen ble satt under tiltale - i partiet som i 2002 kom til makten nettopp for å bekjempe ukulturen i brasiliansk politikk. Men Lula selv gikk klar, og både politiets og medienes rolle, samt politikkens egen selvrensende evne, ble sett som en bekreftelse på at Brasil er i positiv utvikling, ikke bare økonomisk og sosialt men også demokratisk. Regjeringens bredt anlagte oppgjør med juntatiden, og løftet om alt nå skal frem i lyset og alle ansvarlige stilles for retten, føyer seg til det samme bildet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. juni 2010 skrev rolf rotmo

mulighetene for fagopplæring for undommer i brasil?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.