Territoriet som utgjør dagens Angola er et resultat av kompromisser mellom de europeiske stormaktene under Berlin-konferansen i 1885, der Portugal lyktes i å gjøre krav på Angola. Portugal hadde etablert sine første handelsstasjoner og kolonier langs kysten på 1500-tallet, og var særlig interesser i slavehandelen. Ikke før rundt 1920-tallet var restene av de gamle afrikanske statene og kongedømmene nedkjempet, og Portugal kunne utvikle et undertrykkende mindretallsstyre for hvite kolonialister.

Koloniherrene hadde alltid utnyttet motsetningene mellom de afrikanske folkegruppene. Disse motsetningene bidro til at tre frigjøringsbevegelser vokste frem i Angola på 1950- og 1960-tallet. Disse ble i tur understøttet av ulike stormakter med kaldkrigsinteresser. Angolas uavhengighet ble derfor preget av at frigjøringsbevegelsene fortsatte krigen mot hverandre de neste 27 årene.

For cirka to tusen år siden innvandret de første bantu-folkegruppene nordfra og østfra til områdene som senere ble Angola. Disse nye kulturene skilte seg vesentlig ut fra de jeger- og samlerkulturer som allerede fantes der: De var bofaste, de dyrket jorden, holdt husdyr og bearbeidet metaller, og de hadde høy sosial stratifisering og politisk organisering som kunne omfavne hundretusener. I løpet av de neste femten århundrene kom stadig nye bantu-folkegrupper fra nord og øst, og brakte med seg ulike språk og kulturer.

Det fantes mange høvding- og kongedømmer i området da portugiserne kom til Kongo-flodens munning i 1483. De viktigste kongedømmene var Loango i dagens Cabinda-enklave, Ndongo (Mbundu) hvor dagens hovedstad Luanda er, Lunda- og Ovimbundu-kongedømmene i innlandet, og ikke minst Kongo-kongedømmet i dagens nord-Angola. Kongen (eller dronningen) av det mektige Kongo hadde tittelen ngola, hvorfra portugiserne tok navnet Angola. De fleste av kongedømmene var vasaller under Kongo.

Frem til starten av slavehandelen hadde Portugals interesse for Angola bare vært som mellomstasjon for ekspedisjoner til Det fjerne Østen. Portugiserne kontrollere ikke innlandet før tidlig på 1900-tallet, men handelen med innlandsrikene var stor, og den viktigste «varen» ble etterhvert slaver. Slavene var ettertraktet blant portugisiske plantasjeeiere både i Brasil og på São Tomé og Príncipe, så vel som til andre europeiske slavedrivere i Amerika. Mange millioner mennesker ble skipet ut som slaver fra havnene i Angola fra midten av 1500-tallet og til langt ut på 1800-tallet.

I 1641 erobret en hollandsk flåtestyrke Portugals viktigste base i Angola, São Paulo de Loanda, men portugiserne tok den tilbake i 1648. I 1655 invaderte portugiserne Kongo, og i 1670-årene ble Ndongo-kongedømmet nedkjempet etter en krig som hadde pågått i 100 år.

Den lange portugisiske tilstedeværelsen i Angola gjorde at en befolkning av portugisisktalende afrikanere (av ulik herkomst og med ulike hudfarger) vokste fram i Luanda, Benguela og de andre byene langs kysten. Disse var språklig, politisk, økonomisk og i stor grad kulturelt knyttet til det voksende portugisiske oversjøiske imperiet, i motsetning til de store jordbruksbaserte bantu-kulturene i konge- og høvdingdømmene i innlandet.

Dette skillet skulle få stor betydning senere i historien, som en av skillelinjene mellom de ulike motstandsbevegelsene som først kjempet mot portugisisk styre, og siden mot hverandre (1975–2002). Bybefolkningen, ofte omtalt som luso-afrikanere (eller afro-portugisere) er unik i det sørlige Afrika, og er ofte ansett for å være den sosiokulturelle basen til partiet MPLA, som har hatt makten i Angola siden uavhengigheten.

Først etter 1885 startet den virkelige koloniseringen av Angola, da portugiserne også la innlandet under seg med væpnet makt. Denne offensiven var ikke minst motivert av det «Britiske ultimatumet» i 1890 som presset Portugal til å okkupere innlandet – ellers ville Storbritannia gjøre det. Ikke før i 1920-årene var hele Angola under portugisisk kontroll. I denne tiden skjedde det en omfattende innvandring fra Portugal til Angola, hvor det på det meste bodde vel 350 000 portugisere. Disse dominerte det økonomiske livet, blant annet ved å ta praktisk talt alle offentlige stillinger, mens afrikanerne ble tvangsrekruttert til å arbeide på plantasjene og i offentlig utbygning.

Den transkontinentale slavehandelen avtok kraftig på midten av 1800-tallet. Selv om slaveriet formelt ble opphevet i Portugal i 1878, fortsatte myndighetene å tildele hvite arbeidsgivere tvangsrekrutterte svarte arbeidere. På 1900-tallet tok dette form som «pliktarbeid», som alternativ til monetær skatt. Ifølge offisielle tall var det i 1954 379 000 contratados (kontraktarbeidere) i Angola. Med unntak av noen få såkalte assimilados (som hadde assimilert portugisisk språk- og kultur), hadde svarte ingen politiske rettigheter, var nesten uten utdannings- og helsetilbud, og de var utsatt for en lang rekke diskriminerende lover.

Portugal så etter hvert på sine oversjøiske territorier som integrerte deler av Portugal, og Angola fikk status som oversjøisk provins i 1951. Landet var rikt og hadde blant Afrikas mest utviklede økonomiske infrastruktur mot slutten av kolonitiden. Angola hadde dermed stor økonomisk betydning for regjeringen i Lisboa og mange av Portugals store forretningsforetak. Portugal nektet derfor å etterkomme FNs krav om en fredelig avkolonisering. Salazars regime i Portugals godtok ingen ytringer, langt mindre bevegelser, for uavhengighet, og det hemmelige politi (PIDE) slo hardt ned på alle tilløp til organisering. Dette bidro til at den angolanske uavhengighetstanken uvegerlig gikk mot undergrunnsmotstand og frigjøringskrig, som brøt ut i 1961.

I 1954 dannet uavhengighetslederen Holden Roberto União das Populações de Angola (UPA). I mars 1962 ble UPA omdannet til det mer kjente Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA). MPLA (Movimento Popular de Libertação de Angola) hevder at partiet ble dannet av flere smågrupper i 1956, men mye tyder på at partiet i realiteten fungerte først på begynnelsen av 1960-tallet, under ledelse av Agostinho Neto. Den tredje frigjøringsorganisasjonen i Angola, União Nacional de Indepêndencia Total de Angola (UNITA), ble dannet i 1966 av Jonas Savimbi.

4. februar 1961 regnes som starten på frigjøringskrigen, da hovedfengselet i Luanda ble stormet av ubevæpnede sivile. Måneden etter fant omfattende opprør sted i nord-Angola, der mange portugisiske settlere ble myrdet. Om lag 20 000 afrikanere ble drept i påfølgende portugisiske hevnaksjoner.

Helt fra starten var selvstendighetskampen i Angola splittet, og allerede i 1961 var det kamper mellom MPLA-enheter og Robertos UPA. Holden Roberto talte opprinnelig om å gjenskape det gamle kongedømmet Kongo, og hadde tilhold i tidligere Belgisk Kongo. MPLA opprettet sitt hovedkvarter i Kongo-Brazzaville (tidligere fransk Kongo, nå Republikken Kongo). UNITA etablerte et godt forhold til Zambia. Roberto mottok amerikansk økonomisk bistand allerede fra tidlig i 1960-årene. Senere fikk han og FNLA også økonomisk og militær støtte fra blant annet Israel, Sør-Afrika og Zaïre (DR Kongo i dag). UNITA forsøkte å utnytte kontakt med de portugisiske kolonimyndighetene i felles kamp mot MPLA. UNITA fikk også omfattende materiell bistand fra USA, Kina og senere Sør-Afrika. MPLA på sin side mottok økonomisk og militær bistand fra Sovjet og Kuba.

Regimet som kom til makten i Portugal etter kuppet 25. april 1974 og den påfølgende «nellikrevolusjonen» hadde som mål å få slutt på kolonikrigene i Afrika. Det betydde i praksis uavhengighet for Angola og de andre koloniene i Afrika. Da dette ble klart, begynte en massiv og kaotisk utvandring av mange hundre tusen hovedsakelig hvite innbyggere – de fleste portugisere, men også andre europeere og folk som anså seg som angolanere. En dramatisk følge av dette var at både kapital og teknisk-administrativ kompetanse forsvant fra landet, med store negative konsekvenser for industrien og infrastrukturen.

For Angola ble selvstendigheten fastsatt til 11. november 1975, i overensstemmelse med den såkalte Alvor-avtalen mellom det nye regimet i Lisboa og de tre angolanske frigjøringsbevegelsene.

Alvor-avtalen gikk ut på å danne en nasjonal samlingsregjering, etablere en integrert hær og avholde frie valg forut for selvstendigheten. Ingen av delene kunne settes ut i livet, for allerede før uavhengigheten var kamper om makten i landet i gang mellom de tre bevegelsene. Den som kontrollerte Luanda selvstendighetsdagen, ville kunne utrope selvstendigheten og sitte ved makten. MPLA lyktes med å drive rivalene ut av hovedstaden.

Ved midnatt natten til 11. november 1975 kunne MPLAs leder Agostinho Neto utrope Folkerepublikken Angola som selvstendig stat, og seg selv til president. Neste dag proklamerte Holden Roberto «Den uavhengige folkelige demokratiske republikken Angola», og dannet så, sammen med Jonas Savimbi, et nasjonalt revolusjonsråd. Denne «republikken» ble aldri anerkjent av noen stat, heller ikke av Zaïre eller Sør-Afrika.

Agostinho Neto etablerte raskt et autoritært regime, og utropte Angola som en sosialistisk folkerepublikk ledet av MPLA, landets eneste lovlige parti. Partiet etablerte marxismen-leninismen som sitt ideologiske grunnlag, og tok over all kontroll med sivil administrasjon, rettsapparat og politiske institusjoner, samt all økonomisk infrastruktur. Neto-styret tolererte ingen organisert opposisjon i form av partier eller uavhengige sivilsamfunnsorganisasjoner eller fagbevegelse.

Den 27. mai 1977 kom det til indre opprør i MPLA, og et kuppforsøk ble slått ned. I de påfølgende månedene ble trolig titusenvis drept, både involverte og uskyldige, i MPLAs interne «utrenskninger». I 1979 døde presidenten, og han ble etterfulgt av José Eduardo dos Santos.

Etter selvstendigheten var det kontinuerlig borgerkrig i landet, hovedsakelig mellom regjeringen/MPLA og UNITA, helt fram til den første våpenhvilen i 1991. FNLA ble raskt nedkjempet av MPLA, og spilte siden liten rolle. Den såkalte Bicesse-avtalen muliggjorde de første frie valgene i oktober 1992. Konflikten brøt ut igjen før andre valgomgang var gjennomført, og i årene 1993–1994 raste krigen med høyere intensitet enn noen gang tidligere. En skjør våpenhvile pågikk i årene 1994–1997. De fire neste årene med intens krigføring bragte UNITA stadig mer i retrett før lederen Savimbi ble drept i februar 2002, og krigen tok slutt.

Krigen i Angola ble kraftig forsterket av stor internasjonal innblanding, både under frigjøringskampen og etter uavhengigheten. Men krigen hadde sitt utspring i interne forhold. Uavhengighetsbevegelsene hadde helte ulike visjoner for et uavhengig Angola, de hadde ulike røtter, og motsetningene hadde sterke historiske årsaker. MPLA var basert i den urbane eliten, spesielt i Luanda. FNLA hadde sterke røtter i det nordlige Angola og Bakongo-befolkningen, mens UNITA hadde sitt utspring i Ovimbundu-områdene på det folkerike høylandet og i de sentrale provinsene, med ledere utdannet på de protestantiske misjonsstasjonene. Bevegelsene klarte ikke enes om et felles prosjekt. Derimot hadde alle totalitære trekk, og søkte i praksis å eliminere hverandre heller enn å inngå kompromisser.

Mens frigjøringsbevegelsene mottok militær og økonomisk støtte fra ulike hold, ble de to hovedaktørene etter selvstendigheten, MPLA-regjeringen og opprørsstyrken UNITA, primært støttet fra hver sin supermakt; USA og Sovjetunionen. Dette skjedde direkte og gjennom stråmenn, henholdsvis Cuba og Sør-Afrika. Begge var i mange år involvert militært i konflikten; de kubanske styrkene etter avtale fra den angolanske regjering, de sørafrikanske som en invasjonsstyrke og tidvis okkupasjonsmakt. UNITA etablerte seg med en hovedbase ved Jamba helt sørøst i landet. Under ledelse av Jonas Savimbi tok UNITA etter hvert kontrollen med stadig større deler av landet, og satte opp en sivil administrasjon i sine områder. Men UNITA hadde som endelig mål å ta Luanda og styrte MPLA-styret der.

Sør-Afrikas militære engasjement hadde avgjørende betydning for Angolas utvikling fram til 1990. En rekke ganger gikk sørafrikanske styrker inn i det sørlige Angola, og de holdt i perioder deler av landet okkupert. De sørafrikanske invasjonene og samarbeidet med UNITA skulle destabilisere Angola og undergrave regjeringens autoritet.

De mange kampene der Sør-Afrika var involvert kulminerte i slaget om Cuito Cuanavale i 1987–1988, der også om lag 50 000 kubanske soldater deltok. Slaget ble mislykket for Sør-Afrika, og det ble et vendepunkt i borgerkrigen, fordi det ledet til forhandlinger som etter hvert resulterte i uavhengighet for Namibia og fjerning av alle kubanske styrker fra Afrika. Det førte også til fortgang i forhandlingene mellom den angolanske regjeringen og UNITA.

En militær observatørstyrke fra FN (United Nations Angola Verification Mission, UNAVEM), med deltakelse blant annet fra Norge, ble etablert for å overvåke den kubanske tilbaketrekningen (UNAVEM I). UNAVEM-styrkene ble stående i Angola fram til 1997, men maktet aldri å ha en avgjørende påvirkning på de krigførende partene.

Samtidig med den militære utviklingen i Angola mot slutten av 1980-årene, og den kalde krigens opphør, fant det sted en politisk utvikling i MPLA. På kongressen i 1990 oppga regjeringspartiet marxismen-leninismen som sitt ideologiske grunnlag og vedtok å tillate flere partier. Et viktig ledd i denne politiske utviklingen var forhandlingene som i 1991 førte til at president Eduardo dos Santos og UNITA-lederen Jonas Savimbi undertegnet den såkalte Bicesse-avtalen. Forhandlingene ble satt i gang i kjølvannet av Namibias selvstendighet, etter initiativ fra Sovjetunionen og USA, med Portugal som megler.

Avtalen la grunnlaget for legaliseringen av UNITA som parti, avholdelse av flerpartivalg innen 18 måneder, full demobilisering av UNITAs styrker under FN-oppsyn (UNAVEM II) og etableringen av et integrert, partiuavhengig nasjonalt forsvar.

Første runde av valgene høsten 1992 ble gjennomført etter planen. MPLA fikk 53,7 prosent av stemmene i parlamentsvalget; UNITA fikk 34,1 prosent. Svært mange andre partier deltok, derunder FNLA, som med sine 2,4 prosent ble tredje største parti. I første runde av presidentvalget fikk MPLAs dos Santos 49,6 prosent av stemmene, mot 40,1 prosent for UNITAs Jonas Savimbi. Siden ingen fikk rent flertall, skulle en andre valgomgang avgjøre, men denne ble aldri gjennomført. UNITA aksepterte ikke valgresultatet, og kamphandlingene startet på nytt.

Etter valget i oktober 1992 trakk UNITA seg ut av Luanda og etablerte sitt hovedkvarter i Huambo, landets nest største by. Snart tok UNITA kontroll over størstedelen av landet. Kamphandlingene i 1993 og 1994 førte til store sivile tap, en humanitær katastrofe og ødeleggelsen av byene, særlig i innlandet.

Krigen på 1980-tallet hadde klart preg av den kalde krigen, men også av apartheidregimet i Sør-Afrikas forsøk på å destabilisere nabolandene i nord. Krigen på 1990-tallet hadde ikke den samme internasjonale karakteren, men ble derimot ofte omtalt som en ressurskrig, siden de store naturressursene i landet kunne finansiere de krigende partene. MPLA og regjeringen hadde tilgang til inntektene fra landets økende oljeproduksjon, mens UNITA hadde inntekter fra diamanter fra innlandet.

UNITA ble gradvis mer isolert, og diamantinntektene var ikke i nærheten av regjeringens oljeinntekter. Sør-Afrika og USA etablerte begge diplomatiske forbindelser med Angolas regjering, og FNs Sikkerhetsråd vedtok forbud mot salg av våpen og petroleumsprodukter til UNITA. FN-sanksjonene førte til at Savimbi i 1994 aksepterte internasjonal megling, som i november førte til undertegnelsen av den såkalte Lusaka-avtalen mellom den angolanske regjering og UNITA, med våpenhvile og påfølgende fredsavtale, undertegnet 20. november 1994. Denne skulle overvåkes av FN (UNAVEM III). En ny samlingsregjering skulle dannes, med deltakelse av UNITA.

Ingen av partene forsøkte særlig helhjertet å gjennomføre avtalen. En «ikke fred, ikke krig»-situasjon vedvarte til april 1997, da samlingsregjeringen endelig ble tatt i ed, og UNITA-representanter utnevnt som guvernører i tre provinser. Savimbi tok aldri opp posten som ble tilbudt han som visepresident, og stolte ikke på UNITAs regjeringsmedlemmer.

I 1998 tiltok kamphandlingene nok en gang for fullt. Fra da av var ikke dos Santos interessert i forhandlinger. Regjeringen lyktes i å drive UNITA fra skanse til skanse. Savimbi ble til slutt drept av regjeringsstyrker på et avsidesliggende sted i Moxico-provinsen helt øst i landet 22. februar 2002.

Den 27 år lange borgerkrigen ble formelt erklært avsluttet i april 2002. Nærmere 100 000 UNITA-soldater med familier ble samlet i leire og gitt amnesti. I juni 2003 ble Isaias Samakuva valgt til ny leder for UNITA, nå formelt omdannet til et politisk parti.

Selv om borgerkrigen i Angola formelt var over gjennom fredsavtalen med UNITA, var det fortsatt kamphandlinger i Cabinda-eksklaven, hvor regjeringen iverksatte en offensiv mot separatistene i FLEC-geriljaen. I denne provinsen fortsatte sporadiske væpnede kamper i årene etter, og pågikk fortsatt i 2017.

Angola har vært sterkt preget av nesten sammenhengende krig i over 40 år (1961–2002). Det er antatt at om lag 1,5 millioner mennesker mistet livet som følge av krigen, og den førte til store ødeleggelser og økonomiske tap. Ved krigens slutt var rundt 4 millioner angolanere – en tredel av befolkningen – internt fordrevet, og ytterligere 1,5 millioner hadde flyktet ut av landet.

Alle parter i krigen gjorde seg skyldige i overgrep mot sivilbefolkningen, som i flere perioder i tillegg ble rammet av tørke og sult. En viktig dimensjon ved den sosiale krisen i kjølvannet av krigshandlingene var den store utbredelsen av landminer, men problemet ble i stor grad minimert i løpet av det første tiåret etter krigen. Rydding av miner er et innsatsområde for norsk bistandsinnsats i Angola, drevet av Norsk Folkehjelp. Flyktninghjelpen  og Kirkens Nødhjelp har også hatt betydelig innsats i landet i etterkant av krigen.

• For Angolas historie etter 2002, se Angolas samtidshistorie

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.