Angolas historie

I 1954 ble União das Populações de Angola (UPA) dannet av uavhengighetslederen Holden Roberto (1923–2007). I mars 1962 ble UPA omdannet til det mer kjente Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA). MPLA (Movimento Popular de Libertação de Angola) hevder at partiet ble dannet av flere smågrupper i 1956, men mye tyder på at partiet i realiteten fungerte først på begynnelsen av 1960-tallet, under ledelse av Agostinho Neto. Den tredje frigjøringsorganisasjonen i Angola, União Nacional de Indepêndencia Total de Angola (UNITA), ble dannet i 1966 av Jonas Savimbi.

4. februar 1961 regnes som starten på frigjøringskrigen, da hovedfengselet i Luanda ble stormet av ubevæpnede sivile. Måneden etter fant omfattende opprør sted i Nord-Angola, der mange portugisiske settlere ble myrdet. Om lag 20 000 afrikanere ble drept i påfølgende portugisiske hevnaksjoner.

Helt fra starten var selvstendighetskampen i Angola splittet, og allerede i 1961 var det kamper mellom MPLA-enheter og Robertos UPA. Holden Roberto talte opprinnelig om å gjenskape det gamle kongedømmet Kongo, og hadde tilhold i tidligere Belgisk Kongo. MPLA opprettet sitt hovedkvarter i Kongo-Brazzaville (tidligere fransk Kongo, nå Republikken Kongo). UNITA etablerte et godt forhold til Zambia. Roberto mottok amerikansk økonomisk bistand allerede fra tidlig i 1960-årene. Senere fikk han og FNLA også økonomisk og militær støtte fra blant annet Israel, Sør-Afrika og Zaïre (i dag DR Kongo). UNITA forsøkte å utnytte kontakten med de portugisiske kolonimyndighetene i en felles kamp mot MPLA. UNITA fikk også omfattende materiell bistand fra USA, Kina og senere Sør-Afrika. MPLA på sin side mottok økonomisk og militær bistand fra Sovjetunionen og Cuba.

Etter selvstendigheten var det kontinuerlig borgerkrig i landet, hovedsakelig mellom regjeringen/MPLA og UNITA, helt fram til den første våpenhvilen i 1991. FNLA ble raskt nedkjempet av MPLA, og spilte siden liten rolle. Den såkalte Bicesse-avtalen muliggjorde de første frie valgene i oktober 1992. Konflikten brøt ut igjen før andre valgomgang var gjennomført, og i årene 1993–1994 raste krigen med høyere intensitet enn noen gang tidligere. En skjør våpenhvile pågikk i årene 1994–1997. De fire neste årene med intens krigføring brakte UNITA stadig mer i retrett før lederen Jonas Savimbi ble drept i februar 2002, og krigen tok slutt.

Krigen i Angola ble kraftig forsterket av stor internasjonal innblanding, både under frigjøringskampen og etter uavhengigheten. Men krigen hadde sitt utspring i interne forhold. Uavhengighetsbevegelsene hadde helt ulike visjoner for et uavhengig Angola, de hadde ulike røtter, og motsetningene hadde sterke historiske årsaker. MPLA var basert i den urbane eliten, spesielt i Luanda. FNLA hadde sterke røtter i det nordlige Angola og bakongo-befolkningen, mens UNITA hadde sitt utspring i ovimbundu-områdene på det folkerike høylandet og i de sentrale provinsene, med ledere utdannet på de protestantiske misjonsstasjonene. Bevegelsene klarte ikke å bli enige om et felles prosjekt. Derimot hadde alle totalitære trekk, og søkte i praksis å eliminere hverandre heller enn å inngå kompromisser.

Mens frigjøringsbevegelsene mottok militær og økonomisk støtte fra ulike hold, ble de to hovedaktørene etter selvstendigheten, MPLA-regjeringen og opprørsstyrken UNITA, primært støttet fra hver sin supermakt; USA og Sovjetunionen. Dette skjedde direkte og gjennom stråmenn, henholdsvis Cuba og Sør-Afrika. Begge var i mange år involvert militært i konflikten; de kubanske styrkene etter avtale fra den angolanske regjering, de sørafrikanske som en invasjonsstyrke og tidvis okkupasjonsmakt. UNITA etablerte seg med en hovedbase ved Jamba helt sørøst i landet. Under ledelse av Jonas Savimbi tok UNITA etter hvert kontroll over stadig større deler av landet, og satte opp en sivil administrasjon i sine områder. Men UNITA hadde som endelig mål å innta Luanda og styrte MPLA-styret der.

Sør-Afrikas militære engasjement hadde avgjørende betydning for Angolas utvikling fram til 1990. En rekke ganger gikk sørafrikanske styrker inn i det sørlige Angola, og de holdt i perioder deler av landet okkupert. De sørafrikanske invasjonene og samarbeidet med UNITA skulle destabilisere Angola og undergrave regjeringens autoritet.

De mange kampene der Sør-Afrika var involvert kulminerte i slaget om Cuito Cuanavale i 1987–1988, der også om lag 50 000 kubanske soldater deltok. Slaget ble mislykket for Sør-Afrika, og det ble et vendepunkt i borgerkrigen, fordi det ledet til forhandlinger som etter hvert resulterte i uavhengighet for Namibia og fjerning av alle kubanske styrker fra Afrika. Det førte også til fortgang i forhandlingene mellom den angolanske regjeringen og UNITA.

En militær observatørstyrke fra FN (United Nations Angola Verification Mission, UNAVEM), med deltakelse blant annet fra Norge, ble etablert for å overvåke den kubanske tilbaketrekningen (UNAVEM I). UNAVEM-styrkene ble stående i Angola fram til 1997, men maktet aldri å ha en avgjørende påvirkning på de krigførende partene.

Samtidig med den militære utviklingen i Angola mot slutten av 1980-årene, og den kalde krigens opphør, fant det sted en politisk utvikling i MPLA. På kongressen i 1990 oppga regjeringspartiet marxisme-leninismen som sitt ideologiske grunnlag og vedtok å tillate flere partier. Et viktig ledd i denne politiske utviklingen var forhandlingene som i 1991 førte til at president Eduardo dos Santos og UNITA-lederen Jonas Savimbi undertegnet den såkalte Bicesse-avtalen. Forhandlingene ble satt i gang i kjølvannet av Namibias selvstendighet, etter initiativ fra Sovjetunionen og USA, med Portugal som megler.

Avtalen la grunnlaget for legaliseringen av UNITA som parti, avholdelse av flerpartivalg innen 18 måneder, full demobilisering av UNITAs styrker under FN-oppsyn (UNAVEM II) og etableringen av et integrert, partiuavhengig nasjonalt forsvar.

Første runde av valgene ble gjennomført etter planen høsten 1992. MPLA fikk 53,7 prosent av stemmene i parlamentsvalget; UNITA fikk 34,1 prosent. Svært mange andre partier deltok, derunder FNLA, som med sine 2,4 prosent ble tredje største parti. I første runde av presidentvalget fikk MPLAs dos Santos 49,6 prosent av stemmene, mot 40,1 prosent for UNITAs Jonas Savimbi. Siden ingen fikk rent flertall, skulle en andre valgomgang avgjøre, men denne ble aldri gjennomført. UNITA aksepterte ikke valgresultatet, og kamphandlingene startet på nytt.

Etter valget i oktober 1992 trakk UNITA seg ut av Luanda og etablerte sitt hovedkvarter i Huambo, landets nest største by. Snart tok UNITA kontroll over størstedelen av landet. Kamphandlingene i 1993 og 1994 førte til store sivile tap, en humanitær katastrofe og ødeleggelse av byene, særlig i innlandet.

Krigen på 1980-tallet hadde klart preg av den kalde krigen, men også av apartheidregimet i Sør-Afrikas forsøk på å destabilisere nabolandene i nord. Krigen på 1990-tallet hadde ikke den samme internasjonale karakteren, men ble derimot ofte omtalt som en ressurskrig, siden de store naturressursene i landet kunne finansiere de krigende partene. MPLA og regjeringen hadde tilgang til inntektene fra landets økende oljeproduksjon, mens UNITA hadde inntekter fra diamanter fra innlandet.

UNITA ble gradvis mer isolert, og diamantinntektene var ikke i nærheten av regjeringens oljeinntekter. Sør-Afrika og USA etablerte begge diplomatiske forbindelser med Angolas regjering, og FNs sikkerhetsråd vedtok forbud mot salg av våpen og petroleumsprodukter til UNITA. FN-sanksjonene førte til at Savimbi i 1994 aksepterte internasjonal megling, som i november samme år førte til undertegnelsen av den såkalte Lusaka-avtalen mellom den angolanske regjering og UNITA, med våpenhvile og påfølgende fredsavtale, undertegnet 20. november 1994. Denne skulle overvåkes av FN (UNAVEM III). En ny samlingsregjering skulle dannes, med deltakelse av UNITA.

Ingen av partene forsøkte særlig helhjertet å gjennomføre avtalen. En «ikke fred, ikke krig»-situasjon vedvarte til april 1997, da samlingsregjeringen endelig ble tatt i ed, og UNITA-representanter utnevnt som guvernører i tre provinser. Savimbi tok aldri opp posten som ble tilbudt han som visepresident, og stolte ikke på UNITAs regjeringsmedlemmer.

I 1998 tiltok kamphandlingene nok en gang for fullt. Fra da av var ikke dos Santos interessert i forhandlinger. Regjeringen lyktes i å drive UNITA fra skanse til skanse. Savimbi ble til slutt drept av regjeringsstyrker på et avsidesliggende sted i Moxico-provinsen helt øst i landet 22. februar 2002.

Den 27 år lange borgerkrigen ble formelt erklært avsluttet i april 2002. Nærmere 100 000 UNITA-soldater med familier ble samlet i leirer og gitt amnesti. I juni 2003 ble Isaías Samakuva (født 1946) valgt til ny leder for UNITA, nå formelt omdannet til et politisk parti.

Selv om borgerkrigen i Angola formelt var over gjennom fredsavtalen med UNITA, var det fortsatt kamphandlinger i Cabinda-eksklaven, hvor regjeringen iverksatte en offensiv mot separatistene i FLEC-geriljaen. I denne provinsen fortsatte sporadiske væpnede kamper i årene etter, og pågikk fortsatt i 2017.