Ca. år 500 innvandret folkegrupper nordfra og østfra til hva som senere ble Angola. Disse nye kulturene skilte seg vesentlig ut fra de jeger- og samlerkulturer som allerede fantes der: De var bofaste, de dyrket jorden, holdt husdyr og bearbeidet metaller.

På kort tid utviklet det seg flere samfunn som ble kjernen i de mange høvding- og kongedømmene som fantes i landet da portugiserne kom til Kongo-flodens munning i 1483. De viktigste kongedømmene var Loango i dagens Cabinda-enklave, Ndongo (Kimbunda) hvor dagens hovedstad Luanda er, og Lunda- og Ovimbundu-kongedømmene i innlandet.

Kongen av det mektige Kongo hadde tittelen ngola, hvorfra portugiserne tok navnet Angola. De fleste av kongedømmene var vasaller under Kongo, selv om også Ndongo gjorde krav på å være selvstendig. Portugiserne var ikke i stand til å kontrollere innlandet før tidlig på 1900-tallet, men handelen med innlandsrikene blomstret, og den viktigste varen var slaver. Portugisiske plantasjeeiere både i Brasil og på São Tomé hadde stort behov for slaver, og Angola mistet om lag sju millioner mennesker i slavehandelen fra midten av 1500-tallet.

Frem til starten av slavehandelen hadde Portugals interesse for Angola bare vært som mellomstasjon for ekspedisjoner til Det fjerne Østen. I 1641 erobret en hollandsk flåtestyrke Portugals viktigste base i Angola, São Paulo de Loanda, men portugiserne tok den tilbake i 1648. I 1655 invaderte portugiserne Kongo, og i 1670-årene ble Ndongo-kongedømmet nedkjempet etter en krig som hadde pågått i 100 år.

Først etter 1880 startet den virkelige koloniseringen av Angola, da portugiserne med væpnet makt la under seg også innlandet. Ikke før i 1920-årene var Angola tvunget under portugisisk kontroll. I denne tiden skjedde det en omfattende innvandring fra Portugal til Angola, hvor det på det meste bodde vel 350 000 portugisere. Disse dominerte helt det økonomiske liv, blant annet ved å ta praktisk talt alt lønnet arbeid; afrikanerne ble tvangsrekruttert til å arbeide i gruvene og på plantasjene.

At slaveriet formelt ble opphevet i 1878 betydde lite i praksis, gjennom myndighetene fikk hvite arbeidsgivere seg tildelt tvangsrekrutterte svarte arbeidere. Ifølge offisielle tall var det i 1954 379 000 slike contradados (kontraktarbeidere) i Angola. Med unntak av noen få, såkalte assimilados, hadde svarte ingen politiske rettigheter, de hadde et svært mangelfullt utdannings- og helsetilbud, og de var utsatt for en lang rekke diskriminerende lover.

Portugal så på sine oversjøiske territorier som integrerte deler av Portugal, og Angola fikk status som oversjøisk provins i 1951. Landet var rikt og hadde stor økonomisk betydning for regjeringen i Lisboa og mange av Portugals store forretningsforetak. FNs krav om en fredelig avkolonisering nektet Portugal derfor å etterkomme, og frigjøringskrigen i landet startet i 1961. 

Det første nasjonalistparti ble dannet i 1953, Partido da Luta dos Africanos de Angola (PLUA). I 1954 dannet opprørslederen Holden Roberto União das Populações de Angola (UPA), og i 1956 gikk flere smågrupper sammen i Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA).

4. februar 1961 regnes som starten på frigjøringskrigen. Da ble hovedfengselet i Luanda stormet av ubevæpnede angolanere, men angrepet ble hardt slått ned. Måneden etter fant omfattende opprør sted i Nord-Angola, og det ble angitt at om lag 20 000 afrikanere ble drept i påfølgende portugisiske hevnaksjoner, og titusenvis flyktet til nabolandet DR Kongo.

Helt fra starten var selvstendighetskampen i Angola splittet, og allerede i 1961 ble MPLA-enheter angrepet av Robertos UPA. I mars 1962 omdannet han UPA til Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA), og erklærte at han hadde dannet en eksilregjering. Den tredje frigjøringsorganisasjonen i Angola ble dannet i 1966 av Jonas Savimbi, União Nacional de Indepêndencia Total de Angola (UNITA). Holden Roberto hadde som opprinnelig mål å gjenskape det gamle kongedømmet Kongo, og hadde tilhold i tidligere Belgisk Kongo. MPLA måtte trekke seg ut av Kongo og opprettet sitt hovedkvarter i Kongo-Brazzaville (tidligere fransk Kongo, nå Republikken Kongo).

I 1968 flyttet MPLA hovedkvarteret inn i de frigjorte delene av landet, mens UNITA etablerte et godt forhold til Zambia. Roberto mottok amerikansk økonomisk bistand allerede fra tidlig i 1960-årene. Senere fikk han og FNLA også økonomisk og militær støtte fra blant annet Israel, Sør-Afrika og DR Kongo (Zaïre). UNITA hadde utstrakt kontakt med de portugisiske kolonimyndighetene, som den ønsket et militært samarbeid med, i felles kamp mot MPLA. UNITA fikk også omfattende materiell bistand fra USA, Kina og Sør-Afrika. MPLA var den mest radikale av de tre bevegelsene, og mottok økonomisk og militær bistand fra Sovjet og Cuba.

Militærkuppet i Portugal 25. april 1974 innebar begynnelsen til slutten for det portugisiske kolonistyret i Afrika. For Angola ble selvstendigheten fastsatt til 11. november 1975, i overensstemmelse med den såkalte Alvor-avtalen mellom det nye regimet i Lisboa og de tre angolanske frigjøringsbevegelsene.

Avtalen gikk ut på å danne en nasjonal samlingsregjering, etablere en integrert hær og avholde frie valg forut for selvstendigheten. Ingen av delene kunne settes ut i livet, for i mars angrep FNLA, støttet av zaïrske styrker, byen Caxito. I juli ble et begravelsesfølge for en MPLA-leder angrepet i Luanda, og MPLA svarte med å angripe både FNLA og UNITA, og drev dem ut av hovedstaden. For MPLA var dette starten på hva den anser som «den andre frigjøringskrigen». Borgerkrigen var i full gang, og kampen stod om kontrollen over Luanda. Den som kontrollerte hovedstaden selvstendighetsdagen, ville kunne utrope selvstendigheten og sitte ved makten.

Ved midnatt natten til 11. november kunne MPLA utrope Folkerepublikken Angola som selvstendig stat, med Agostinho Neto som president. Dagen etter proklamerte Holden Roberto «Den uavhengige folkelige demokratiske republikken Angola», og dannet så, sammen med Jonas Savimbi, et nasjonalt revolusjonsråd. Denne «republikken» ble aldri anerkjent av noen stat, heller ikke av Zaïre (DR Kongo) eller Sør-Afrika. I mai 1977 kom det til indre opprør i MPLA, og et kuppforsøk ble slått ned. I 1979 døde president Agostinho Neto og ble etterfulgt av José Eduardo dos Santos.

Etter selvstendigheten var det kontinuerlig borgerkrig i landet helt til de første frie valgene ble avholdt 1992. Også etter disse brøt borgerkrigen ut på ny, før den ble brakt til opphør i 2002, og Angola var dermed preget av sammenhengende krig i over 40 år i perioden 1961–2002.

Både under frigjøringskampen og senere har krigen hatt sterk internasjonal medvirkning. Mens frigjøringsbevegelsene mottok militær og økonomisk støtte fra ulike hold, ble de to hovedaktører etter selvstendigheten, MPLA-regjeringen og opprørsstyrken UNITA, primært støttet fra hver sin supermakt; USA og Sovjetunionen. Dette skjedde direkte og gjennom stråmenn, henholdsvis Cuba og Sør-Afrika, som på sin side hadde Sovjetunionen og USA i ryggen. Både Cuba og Sør-Afrika var i flere år direkte militært involvert i konflikten; de kubanske styrkene etter anmodning fra den angolanske regjering, de sørafrikanske som en invasjonsstyrke og tidvis okkupasjonsmakt.

Allerede i juli 1975 gikk sørafrikanske styrker inn i Angola, til unnsetning for UNITA og FNLA. Cuba sendte militære rådgivere og instruktører til hjelp for MPLA, som etter selvstendigheten ba om bistand fra regulære kubanske militære enheter. En omfattende militær hjelp fra Cuba vedvarte ut 1980-årene, og denne ble av USA brukt som et påskudd for å støtte Sør-Afrikas politikk overfor Angola, og for å yte økonomisk og militær assistanse til UNITA.

Etter selvstendigheten har ikke FNLA spilt noen nevneverdig rolle i angolansk politikk, mens UNITA bygde opp sin styrke og fortsatte krigen, med korte avbrudd i 1990-årene, frem til 2002 – i størstedelen av perioden ved hjelp fra USA. Midt i 1970-årene mottok UNITA og FNLA også støtte fra blant annet Kina og Nord-Korea.

Sør-Afrikas militære engasjement har også vært av avgjørende betydning for Angolas utvikling. En rekke ganger, både i 1970- og 1980-årene, gikk sørafrikanske styrker inn i det sørlige Angola, og holdt i perioder deler av landet okkupert. De sørafrikanske invasjonene var myntet på å destabilisere Angola og undergrave regjeringens autoritet, og ble gjort i samarbeid med UNITA. Under ledelse av Jonas Savimbi tok UNITA etter hvert kontrollen med stadig større deler av landet.

Etter den sørafrikanske invasjonen i desember 1983 kom det til harde kamper med det angolanske forsvaret, som påførte de sørafrikanske styrkene store tap. Sør-Afrika ønsket våpenhvile, og trakk størstedelen av sine styrker ut av Angola i januar 1984. I 1985 kom imidlertid en ny sørafrikansk intervensjon, hvorpå MPLA-regjeringen styrket sitt flyvåpen, som i kamper mot den sørafrikanske okkupasjonsmakten ved Mavinga og Cuito Cuanavale i 1987 påførte de sørafrikanske styrkene betydelige tap. 

Slaget ved Cuito Cuanavale ble et vendepunkt i krigen i Angola. For første gang ble kubanske bakkestyrker satt inn mot de sørafrikanske okkupasjonsstyrkene, og de kubanske styrkene i Angola økte i løpet av kampene ved Cuito Cuanavale til om lag 50 000 – det meste noen gang.

Den militære utviklingen var en av årsakene til at en fredsprosess kom i gang. En annen hovedårsak var den tiltagende avspenning mellom supermaktene. Utviklingen i Angola ble også knyttet til situasjonen i Namibia, ved at USA stilte krav om at en gjennomføring av fredsplanen for Namibia forutsatte kubansk tilbaketrekning fra Angola.

Det militære og diplomatiske vendepunktet fant sted i 1987–88. Fra angolansk side var viljen til å sende de kubanske styrkene tilbake til stede, og utfallet av slaget ved Cuito Cuanavale førte til fortgang i prosessen, og til en trekant-avtale mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika – Brazzaville-avtalen av desember 1988. Angolas regjering sa seg villig til å forhandle med UNITA og begrense aktiviteten til SWAPO og den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC i Angola. Et militært observatørkorps fra FN, med deltakelse blant annet fra Norge, ble etablert for å overvåke den kubanske tilbaketrekningen: United Nations Angola Verification Mission (UNAVEM). Våpenhvilen ble snart brutt og UNITA fortsatte sin krigføring, men i juni 1989 ble en ny våpenhvile undertegnet i Gbadolite i Zaïre (nå DR Kongo), som også ble brutt.

1. mai 1990 ble en fredsavtale, som innebar våpenhvile og en tidsplan for samling av de to væpnede styrker, inngått i Estoril. Delvis demobilisering og sammenslåing til ett nasjonalt forsvar, samt fastsetting av frie valg, inngikk i fredsavtalen.

Første fase av krigen i Angola, fra 1961 til selvstendigheten i 1974, var en frigjøringskrig mot portugisisk kolonialisme. Den andre fasen, fra 1975 til 1988, var en forsvarskrig mot utenlandsk intervensjon – først og fremst sørafrikansk invasjon og amerikansk støtte til angolanske opprørere. Den tredje fasen, fram til 2002, var et indre angolansk oppgjør med beskjeden regional og vesentlig indirekte innblanding. Denne borgerkrigen stod mellom de to hovedrivalene i siste fase av frigjøringskrigen, samt hovedmotstanderne i krigens andre fase: Regjeringspartiet MPLA og opprørsbevegelsen UNITA.

Samtidig med den militære utviklingen i Angola mot slutten av 1980-årene, og den kalde krigens opphør, fant det sted en politisk utvikling i regjeringspartiet. På kongressen i 1990 oppgav MPLA marxismen-leninismen som sitt ideologiske grunnlag og vedtok å innføre flerpartistyre. I mars 1991 tillot nasjonalforsamlingen flere partier, og flere ble dannet. Et viktig ledd i denne politiske utviklingen var forhandlingene som 1991 førte til at president Eduardo dos Santos og UNITA-lederen Jonas Savimbi undertegnet den såkalte Bicesse-avtalen. Forhandlingene ble satt i gang i kjølvannet av Namibias selvstendighet, etter initiativ fra Sovjetunionen og USA, med Portugal som megler.

Avtalen la grunnlaget for legaliseringen av UNITA som parti, avholdelse av flerpartivalg innen 18 måneder, full demobilisering under FN-oppsyn og etableringen av et integrert, nasjonalt forsvar. I 1992 endret landet navn fra Folkerepublikken Angola til bare Republikken Angola. Den tidligere regjeringshæren FAPLA og UNITA-styrkene ble 1992 formelt oppløst til fordel for Forças Armadas de Angola (FAA).

På tross av voldshandlinger ble valgene høsten 1992 gjennomført etter planen. MPLA fikk 53,7 prosent av stemmene i parlamentsvalget; UNITA 34,1 prosent. 16 andre partier deltok, derunder FNLA, som med sine 2,4 prosent ble tredje største parti. I første runde av presidentvalget fikk MPLAs José Eduardo dos Santos 49,6 prosent av stemmene, mot 40,1 prosent for UNITAs Jonas Savimbi. Ni andre kandidater deltok, derunder FNLA-lederen Holden Roberto, som fikk 2,1 prosent. UNITA aksepterte ikke valgnederlaget, trakk seg ut av FAA og startet krigen på ny; etter hvert tok UNITA kontroll over størstedelen av landet.

Internasjonale forsøk på å bilegge konflikten ble trappet opp fra 1993, ledet av Portugal, Russland og USA, men flere runder strandet på manglende samarbeidsvilje fra UNITA. Gruppens motvilje mot å stå ved tidligere forpliktelser og akseptere valgutfallet var medvirkende til at dens tidligste sterkeste allierte, Sør-Afrika og USA, begge etablerte diplomatiske forbindelser med Angolas regjering. FNs Sikkerhetsråd vedtok forbud mot salg av våpen og petroleumsprodukter til UNITA.

FN-sanksjonene førte til at Savimbi i 1994 aksepterte internasjonal megling, som i november førte til undertegnelsen av den såkalte Lusaka-avtalen mellom den angolanske regjering og UNITA, med våpenhvile og påfølgende fredsavtale, undertegnet 20. november 1994.

Lusaka-avtalen videreførte de sentrale prinsipper fra Bicesse-overenskomsten og inneholdt bl.a. et system for maktdeling mellom regjeringspartiet MPLA og UNITA, basert på en gjensidig militær demobilisering, hvorpå UNITA-personell skulle innlemmes i det nasjonale forsvaret. Avtalen fastslo at ledende posisjoner på nasjonalt og regionalt nivå skulle fordeles mellom partene, og at regjeringen skulle få anledning til å utøve myndighet også i områder kontrollert av UNITA. En ny samlingsregjering skulle dannes, med deltakelse av UNITA.

I desember 1994 forlenget FN mandatet for fredsoperasjonen UNAVEM II, til denne i februar 1995 ble erstattet av UNAVEM III, innsatt i 1995, med hovedoppgave å bistå i gjennomføringen av Lusaka-avtalen, særlig med tanke på demobilisering og overvåking av fredsavtalen, men også ved å legge til rette for humanitær innsats i landet. UNAVEM ble i 1997 erstattet av observatørgruppen MONUA, som ble avviklet 1999, og erstattet av sivil FN-innsats.

Full våpenhvile ble erklært 22. november 1994, men kamphandlingene fortsatte, og FN beskyldte begge sider for ikke å legge tilstrekkelig vilje bak gjennomføring av avtalen. I mai 1995 møttes dos Santos og Savimbi i Lusaka, og gjentok forsikringen om at avtalen skulle settes ut i livet; Savimbi anerkjente da dos Santos som Angolas president og lovet sin støtte til gjenreisingen av landet. I juni ble endringer i grunnloven vedtatt, bl.a. med opprettelse av to visepresidentposisjoner, hvorav den ene først ble øremerket for Savimbi som UNITA-leder. Samme måned erklærte Savimbi krigen for å være over. I september undertegnet regjeringen en våpenhvile med en fraksjon av opprørsgruppen Frente de Libertação do Enclava de Cabinda (FLEC) – FLEC-Renovada, mens FLEC fortsatte sin kamp for løsrivelse fra Angola. Under et møte i Libreville, Gabon, i mars 1996 ble dos Santos og Savimbi enige om forsoning og etablering av en nasjonal samlingsregjering, i henhold til Lusaka-avtalen.

Samlingsregjeringen ble tatt i ed april 1997, med fire ministere og sju viseministere fra UNITA. I 1998 ble UNITA legalisert på ny som politisk parti, og UNITA-representanter utnevnt som guvernører i tre provinser. Parlamentet innrømmet Savimbi særlig status som leder av største opposisjonsparti etter at han hadde avslått posten som visepresident.

I mai 1997 tok regjeringsstyrker kontrollen med UNITA-kontrollerte områder med diamantproduksjon i Lunda-Sul og Lunda-Norte. Kamper brøt ut i det nordlige Angola i juli–august 1998, da UNITA tok tilbake kontrollen over områder tidligere overgitt regjeringen som ledd i Lusaka-avtalen. Ytterligere FN-sanksjoner mot UNITA ble vedtatt i juli, blant annet forbud mot eksport av diamanter fra UNITA-kontrollerte områder. Fordi UNITA fortsatte å opprettholde en armé, i strid med Lusaka-avtalen, vedtok Angolas høyesterett 1. september å midlertidig suspendere UNITAs medlemmer i regjering og nasjonalforsamling. Utbrytere fra UNITA kunngjorde at Savimbi var avsatt som partiets leder, og regjeringen erklærte at den ville forholde seg til utbryterne, som etablerte seg – med begrenset oppslutning – under navnet UNITA-Renovada. 15. september vedtok Sikkerhetsrådet enstemmig en resolusjon som erklærte UNITA som «hovedårsak for krisen i Angola».

I desember 1998 satte regjeringsstyrkene i verk en større offensiv mot UNITA flere steder i landet, med særlig harde kamper om Huambo og Cuito; utover vinteren 1999 kom UNITA på offensiven i flere områder. I januar 1999 sa regjeringen formelt opp Lusaka-avtalen, som den anså for å være ugjenkallelig brutt fra UNITAs side, og krigen mellom regjeringen og UNITA ble ytterligere trappet opp, med flere offensiver fra regjeringsstyrkenes side, som tok tilbake kontrollen over størstedelen av de områder som hadde vært på UNITAs hender.

I juli 2000 kunngjorde regjeringen at den anså den konvensjonelle krigen mot UNITA for over, og hintet om en mulig ny forsoning med Savimbi. I april 2001 la UNITA frem en fredsplan som blant annet tok til orde for en bredt sammensatt regjering. Regjeringen gjorde det klart at den ikke ville gjenopprette forhandlinger med Savimbi, derimot med UNITA–R. Selv om regjeringen anså den konvensjonelle krigen for over, var det fortsatt kamphandlinger. 22. februar 2002 ble Savimbi selv drept under et angrep fra regjeringsstyrker i Moxico-provinsen, og måneden etter ble hans etterfølger, António Dembo, drept. Forhandlinger ble deretter innledet med den gjenværende UNITA-ledelse.

Regjeringen erklærte i mars en ensidig våpenhvile for å invitere UNITA til forhandlingsbordet. UNITA var da sterkt militært svekket, og den 27 år lange borgerkrigen ble formelt erklært avsluttet i april, da en våpenhvile ble inngått. I august ble UNITAs militære organisasjon formelt oppløst, og om lag 5000 av dens soldater valgt ut for å bli integrert i det angolanske forsvaret. Til sammen 75 000–100 000 UNITA-soldater med familier ble samlet i leire og demobilisert; opprørerne ble gitt amnesti. I juni 2003 ble Isaias Samakuva valgt til ny leder for UNITA, nå formelt omdannet til et politisk parti.

Selv om borgerkrigen i Angola formelt var over gjennom fredsavtalen med UNITA i 2002, var det fortsatt kamphandlinger i Cabinda-enklaven, hvor regjeringen iverksatte en offensiv mot separatistene. Etter at flere av FLEC-geriljaens baser ble tatt 2002–03, erklærte den angolanske regjering i juni også krigen i Cabinda for å være over.

Vel 40 års mer eller mindre sammenhengende krig har påført Angola enorme materielle og sosiale ødeleggelser. Med unntak av den økonomisk sett helt avgjørende oljeindustrien har mesteparten av infrastrukturen blitt ødelagt; flere byer er også sterkt ødelagt som følge av krigshandlinger. Det er antatt at om lag 1,5 millioner mennesker har mistet livet som følge av krigen, og store menneskemengder har gjennom mange år vært drevet på flukt – dels ut av landet, blant annet til Zambia, dels innad i Angola. Ved krigens slutt var rundt 4 millioner angolanere – en tredel av befolkningen – internt fordrevet i Angola; ytterligere 1,5 millioner hadde flyktet ut av landet.

Begge parter i krigen har gjort seg skyldig i overgrep mot sivilbefolkningen, som i flere perioder i tillegg har vært rammet av tørke og sult. En viktig dimensjon ved den sosiale krisen i kjølvannet av krigshandlingene er den store utbredelsen av miner. Rydding av miner er ett innsatsområde for norsk bistandsinnsats i Angola, drevet av Norsk Folkehjelp. Flyktningrådet har også betydelig innsats i landet. Norsk bilateral bistand til Angola startet i midten av 1980-årene.

Angola var allerede før selvstendigheten i 1975 en utenrikspolitisk brikke i supermaktsrivaliseringen, og i den regionale konflikten knyttet til kampen mot apartheid-regimet i Sør-Afrika. Sovjetunionen og USA støttet ulike bevegelser under frigjøringskrigen og etter selvstendigheten. MPLA var en frigjøringsbevegelse med marxistisk grunnlag og orientert mot Sovjet under frigjøringskampen.

Da MPLA dannet regjering i det frie Angola i 1975, ble den tvunget til å styrke forbindelsene til Sovjetunionen da Sør-Afrika invaderte. Samtidig ble forbindelsene til andre land i Øst-Europa, og fremfor alt Cuba, styrket. Angola etablerte også nære forbindelser med Sverige, som hadde støttet frigjøringskampen. Angolas utenrikspolitikk i 1970- og 1980-årene var først og fremst preget av at en del av den kalde krigen ble utkjempet i landet.

Regionalt gav Angola betydelig støtte til frigjøringsbevegelsene i Namibia (SWAPO) og Sør-Afrika (ANC), som begge hadde militære baser i landet, samt Zimbabwe (ZANU). Angola deltok i det regionale samarbeidet mot apartheid, først som en av frontlinjestatene, deretter som medlem av samarbeidsorganisasjonen SADCC (senere SADC). Angola deltar også i samarbeidet mellom de tidligere portugisiske koloniene i Afrika og Brasil.

Forholdet til nabolandene har vært preget av disse landenes forhold til krigen i Angola. Under Mobutu Sese Seko var Zaïre den fremste støttespiller til UNITA etter Sør-Afrika, og bevegelsen fikk inn mye av sine forsyninger, blant annet fra USA, gjennom Zaïre. Også Zambia var i mange år gjennomfartsland, dels for import av varer, dels for eksport av diamanter, som i vesentlig utstrekning finansierte UNITAs krigføring. Også FNLA opererte fra Zaïre, mens kongolesiske opprørere har hatt tilhold i Angola – og iverksatt aksjoner fra baser der.

Angola var i 1996–97 direkte involvert i borgerkrigen i DR Kongo (Zaïre), med MPLA-regjeringen og UNITA på hver sin side. Mens Laurent Kabila og hans opprørere kjempet for å styrte Mobutu i nabolandet, spilte MPLA-regjeringen en viktig rolle som støttespiller. Tidligere Katanga-opprørere som hadde slått seg ned i Angola ble flydd inn i Shaba-provinsen i det sørlige Zaïre for å slutte seg til Kabilas styrker.

Angola støttet også Kabila med våpen og annet utstyr, etter hvert også med tropper. Mobutus fall i mai 1997 var et tilbakeslag for UNITA. Angola intervenerte militært på president Kabilas side da borgerkrigen fortsatte med opprør mot ham i 1998. UNITA, på den annen side, støttet opprørerne som forsøkte å styrte Kabilas regime.

Borgerkrigen i nabolandet DR Kongo medvirket også til opprør i Republikken Kongo, hvor president Pascal Lissouba var støttespiller for Savimbi. Her intervenerte Angola til støtte for tidligere president Denis Sassou-Nguesso, som etter en kort borgerkrig grep makten. Angolanske regjeringsstyrker angrep også UNITA-tilhold i Kongo. UNITA-tropper skal ha deltatt i borgerkrigen på Lissoubas side i Kongo, slik de kjempet på Mobutus side i Zaïre. Angola advarte i 1998 og 1999 Zambia med militære aksjoner hvis zambiske myndigheter ikke gjorde mer for å forhindre omgåelser av sanksjonene mot UNITA, som også skal ha etablert baser for angrep inn i Angola på zambisk side av grensen.

I 1998 ble det rapportert at medlemmer av hutu-militsen fra Burundi og Rwanda hadde søkt tilflukt i UNITA-kontrollerte deler av Angola. I 1999 ble det meldt at UNITA hadde sendt tropper til Namibia for å kjempe sammen med opprørere som ønsker å løsrive Caprivi-stripen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.