Tunisias eldste historie sammenfaller med utviklingen i det nordlige Afrika for øvrig, med redskapsfunn som viser at det har vært menneskelig tilstedeværelse i området for inntil ca. to millioner år siden. Capsien, en jegerkultur i det senere Tunisia og Algerie er kjent fra funn av steinredskaper datert til mellom ca. 10 000 og 6000 år fvt. Neolittisk kultur, med jordbruk og dyrehold, vokste fram ved kysten og i Sahara for 4000–6000 år siden, før området ble til ørken.

I mesolittisk tid (steinalderen) vandret flere folkegrupper, noen med antatt opprinnelse i Asia, inn i Nord-Afrika. Disse dannet grunnlaget for hva som regnes for Tunisias opprinnelige befolkning: berbere (imazighen), som var fordelt på flere stammer. Tunisias eldste historie, så vel som deler av den moderne, er derfor tett knyttet til berberne, men den eldste tiden er dårlig dokumentert.

Dagens Tunisia inngikk i oldtiden i et område i det nordlige Afrika som grekerne kalte Libya, og en romersk provins de kalte Afrika – etter en tidligere fønikisk benevnelse. De senere arabiske erobrerne videreførte denne navnebruken (Ifrïqiyyah), opprinnelig om et område som omfattet det moderne Tunisia og østlige deler av Algerie.

Tunisias tidligste kjente historie er særlig knyttet til fønikerne, som etablerte seg langs kysten av Nord-Afrika fra det 10. århundre fvt. i den såkalte puniske (puner-) perioden. Med utspring i havnebyen Tyr i dagens Libanon drev fønikerne handel langs kysten av dagens Tunisia, og styrket sin posisjon vesentlig da de i 814 fvt. grunnla Karthago. Etableringen av Karthago og andre fønikiske bystater førte først til en samling av ulike berberstammer, som forsøkte å motsto den fønikiske invasjonen militært; senere ble det utviklet et samkvem. Berberne i og rundt området som i dag utgjør Tunisia og Algerie ble kjent som numidiere; lenger vest – i Marokko – maurere. En tredje gruppe, hovedsakelig i dagens Libya, ble kjent som garamantes. Den mest kjent av de numidiske herskerne var Masinissa, som etter hvert sluttet seg til romerne. Greske kilder oppgir at Karthago benyttet seg av berber-leiesoldater, blant annet i angrep på Sicilia, ca. år 480. Et hundreår før dette hadde greske styrker lidd nederlag for punerne da de gikk i land ved Kapp Bon, i en militær ekspedisjon ut fra Sicilia.

Ca. 550 fvt. ble Karthago en økonomisk og militær stormakt i det vestlige middelhavsområdet, og utfordret Romerrikets maritime makt – etter at Karthago og den romerske republikk først hadde inngått en avtale som regulerte handelsinteressene. Kamp særlig om kontroll over handel førte til konfrontasjoner, og det ble utkjempet i alt tre kriger mellom romerne og Karthago; de tre puniske kriger.

Den tredje puniske krig (149–146 fvt.) ble avsluttet med at Karthago ble ødelagt i 146. Bystaten ble så innlemmet i Romerriket, sammen med områdene rundt, tilsvarende store deler av det moderne Tunisia.

Under romersk herredømme vokste det fram flere bybaserte sivilisasjoner i Nord-Afrika som enten var underlagt eller tilknyttet Romerriket. Karthago forble den viktigste romerske by i denne delen av Afrika, et område senere kjent som Maghreb, og ble gjort til hovedstad i den romerske provinsen Afrika. Dermed fikk Karthago en ny blomstringstid, økonomisk og kulturelt, og ble den tredje viktigste metropol i riket, etter Aleksandria og Roma. Rundt byen vokste det dermed fram et etnisk sammensatt område med sterk romersk (latinsk) og – etter hvert – kristen innflytelse. Samtidig eksistere flere berberkongedømmer, med Utica som en fortsatt viktig by, en periode også som provinshovedstad til Karthago ble gjenoppbygd.

Innvandring fra store deler av det romerske imperium bidro til oppgangstiden. Blant annet sendte keiser Julius Cæsar veteraner fra sin hær til de nordafrikanske besittelsene, hvor de slo seg ned. Den romerske koloniseringen hadde stor betydning også for den økonomiske utviklingen, hvor Nord-Afrika – og ikke minst Tunisia – ble en vesentlig produsent av korn og olivenolje for eksport til Europa.

Romerrikets nedgangstid rammet også Maghreb, og i år 429 kom en germansk folkestamme, vandalene, over Gibraltarstredet og erobret store deler av den romerske provinsen Afrika, inklusive Karthago (439) og omkringliggende områder. Keiser Justinian invaderte Nord-Afrika for å ta tilbake kontrollen, og nedkjempet vandalene i 533–534. Karthago og andre deler av de tunisiske kystområdene ble så innlemmet i det bysantinske rike 533–34. Indre deler av landet forble kontrollert av berber-sammenslutninger.

Islam spredte seg til Nord-Afrika på 600-tallet, og den arabiske framrykkingen vestover nådde den romerske provinsen Afrika, og dagens Tunisia i 670. Dette året ble Kairouan grunnlagt som base for for den islamske ekspansjonen, og byen skulle bli sete for de fleste av dynastiene som deretter styrte Tunisia. Deretter falt Karthago i 698. Den vesentligste motstanden mot den arabiske framrykkingen kom fra berbere, før de i hovedsak ble slått på 670-tallet og etter hvert gikk over til islam. Fortsatt var det kamper mellom berbere og arbere, og kontrollen over Karthago vekslet.

Områdene ved kysten ble underlagt arabisk kontroll, som deretter ble utvidet sørover. Tidlig i den islamske perioden ble området kalt Ifriqiyah, fra det romerske ordet for Afrika. Araberne innførte deretter navnet al-Maghreb for området. Denne epoken i Tunisias historie hadde avgjørende betydning for landets videre utvikling, først og fremst kulturelt – med innføring av islam som religion og arabisk som språk.

Maghreb ble i 705 en provins i det muslimske Omayyad-riket, styrt fra Damaskus. I 750 overtok abbasidene kontrollen med den islamske verden, inklusive Tunisia, og dette kalifatet fikk sete i Bagdad. På 800-tallet hersket det arabiske, muslimske Aghlabid-dynastiet (også kjent som Banu al-Aghlab) over Tunisia og østlige Algerie. Det var formelt underlagt abbasid-kalifatet, men i realiteten selvstyrt, og etablerte sin hovedstad Kairouan. Misnøye med aghlabid-styret, og opposisjon mot abbasid-kalifatet, førte først til flere opprør i Tunisia, deretter til et opprør fra tilhengere av den sjiittiske ismailiah-sekten i Syria. Fra 901 tok opprørerne kontrollen over det aghlabid-holdte territoriet i Algerie, deretter Tunisia, inklusive Kairouan i 909. Dette la grunnlaget for fatimidenes styre i regionen, etablert av Ubayd Allah al-Mahdi Billah. I vest etablerte rustamidene, grunnlagt av den tunisiskfødte Abd ar-Rahman ibn Rustam, et rike som også omfatter Djerba i Tunisia, til det falt for fatimidene.

Fatimidene kom vestfra og erobret Kairouan i 909. De tok gradvis kontroll over hele Nord-Afrika, og etablerte senere sin hovedstad Kairo, Egypt. Samtidig overdro de fra 972 styringen til ziridene (zayridene), hvilket innledet over fem hundre år med berberstyre over Tunisia. Berber-dynastiet ziridiene (også kjent som Banu Ziri) med sete i det senere Algerie, og en gren som styrte deler av Tunisia fra Kairouan. Etter at ziridiene brøt med det fatimidiske kalifatet og dets sjia-doktrine i 1048, sendte fatimidene i 1052 en militær ekspedisjon med beduiner fra Banu Hilal og Banu Salaym til Maghreb.

Derved måtte ziridiene oppgi Kairouan i 1057, og deres statsdannelse gikk i oppløsning. Dette igjen førte til at normannerne fra Sicilia kunne innta landet i perioden 1134 til1148, etter først å ha iverksatt angrep i 1123. Normannerne, under kong Roger II av Sicilia, erobret kystbyene i Tunisia samt øya Djerba, og styrte landet til 1160. Da kom Tunisia under almohavidisk styre, med sete i Tunis. Almohad-dynastiet stammet fra Atlasfjellene i Marokko, hvor det var blitt etablert i 1077.

Tidlig på 1200-tallet tok en berber-familie, hafsidene, over styringen, og beholdt makten til 1574. Hafsidlederen Abu Zakariya erklærte i 1229 selvstendighet, oppkastet seg selv til emir og erobret store deler av kystområdet. Han sønn al-Mustansir ble i 1259 kalif, og dermed leder for den islamske verden. Under hafsidisk styre ble maliki-skolen innenfor sunni-retning av islam innført i Tunisia. Hafsid-dynastiet innebar en periode med økonomisk oppsving, blant annet takket være handel gjennom Sahara. Kultur og vitenskap blomstret også, og en av den arabiske verdens fremste filosofer og historikere fra denne perioden, Ibn Khaldun, ble født i Tunis i 1332.

Den økonomiske og politiske kontakten med Europa styrket, men det kom også til konflikter. I 1270 forsøkte den franske kong Ludvig IX å innta Tunis, uten å lykkes. Invasjoner fra Marokko ble også slått tilbake etter kortvarige erobringer. Som følge av at den islamske kontrollen over al-Andalus i dagens Spania gikk tapt på 1400-tallet, kom det til en muslimsk så vel som jødisk innvandring til Tunisia.

Tyrkia og Spania kivet om herredømmet i den vestlige del av Middelhavet, og et svekket hafsidisk regime i Tunisia inngikk på 1500-tallet flere ganger ulike former for avtaler med den spanske kronen. Spania etablerte flere handelsstasjoner i Nord-Afrika, men beholdt få. En av dem som ble opprettet med militær makt i Tunisia var havnen Goletta, nær Tunis. Det spanske nærværet førte til at osmanerne trappet opp sine bestrebelser for å ta kontroll over denne delen av Nord-Afrika, og brukte blant annet korsarer som militær spydspiss. Denne piratvirksomheten ble særlig drevet fra Alger og Tripoli, men i noen grad etter hvert også fra Tunis, etter at de inntok den tunisiske hovedstaden – først etter en avtale med den hafsidiske sultan.

I 1534 utnyttet korsaren Hayreddin Barbarossa (Khizr Reis; Khair ad Din) et opprør mot hafsidene, og erobret Tunis. Byen ble året tatt tilbake av en flåte organisert av den spanske kong Karl V, hvorpå hafsidisk styre ble gjeninnsatt. En annen korsar, Dragut (Turgut), inntok i 1558 Kairouan; deretter Tunis. Spania tok på ny Tunis i 1573, før en større osmansk flåte inntok Tunis igjen i 1574. Dermed var det hafsidiske styret over, og Tunisia ble innlemmet i det osmanske riket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.