Frankrike – den fjerde republikk (1946–58)

I januar 1947 ble sosialisten Vincent Auriol valgt til president, og hans partifelle Paul Ramadier dannet en trepartiregjering. Det oppstod bitter strid om Indokina. Frankrike var ute av stand til å komme økonomisk på fote uten amerikansk hjelp, og sommeren 1947 ble landet med i Marshall-planen. I mai stemte kommunistene mot regjeringen i nasjonalforsamlingen, og Ramadier erklærte at de hadde satt seg utenfor regjeringen. Marshallhjelpen reddet Frankrike fra økonomisk sammenbrudd, men landet var sommeren og høsten 1947 halvveis lammet av streiker, særlig i havnene og gruvene.

Den politiske utvikling i de neste årene var preget dels av regjeringspartienes ønske om å trygge demokratiet mot partiene til høyre og til venstre, dels av en gradvis forskyvning mot høyre i den økonomiske og sosiale politikk. Dette brakte særlig sosialistene, som nå satt alene med de borgerlige partier i regjeringen, i en vanskelig stilling. De sosialradikale var ortodokse liberale, og også MRP fjernet seg fra sin halvsosialistiske kurs. Som før krigen var Frankrike preget av det store antall små selvstendige næringsdrivende og bønder som var fylt av dyp motvilje mot skatter, priskontroll og «dirigering». De så lønnsforhøyelsene som den viktigste årsak til inflasjonen, og de ønsket å spare inn penger ved de nasjonaliserte bedrifter og i sosialtrygden. Produksjonen steg, men inflasjonen fortsatte, og ved streiker og streiketrusler tvang arbeiderne regjeringene til å gå med på kompensasjon for prisstigningen. Kommunistene bevarte stort sett sin posisjon blant arbeiderne, selv om de opplevde tilbakegang ved valgene. En rekke ganger felte og sprengte sosialistene regjeringskoalisjonene, men hver ny regjering betydde et nytt skritt mot høyre, og sosialistene kunne ikke ta ansvaret for å bryte samarbeidet og dermed legge alt til rette for en gaullistisk maktovertagelse. I løpet av 1948–50 fant det imidlertid sted en vesentlig bedring av den økonomiske situasjon, men inflasjonen førte til sterke krav om lønnsøkninger og heving av de sosiale trygder.

Begynnelsen av 1950-årene var sterkt preget av de vekslende regjeringers forsøk på å stabilisere den økonomiske utviklingen, men partifordelingen i nasjonalforsamlingen gjorde det umulig å skape den tilstrekkelige fasthet hos den politiske ledelse. Den innenrikspolitiske uro bidrog til en dyptgående tillitskrise i myndighetenes forhold til befolkningen. På det utenrikspolitiske felt var det særlig striden om Det europeiske forsvarsfellesskap (EDC), Saar og Indokina-politikken som stod i forgrunnen.

Debatten om det europeiske forsvarsfellesskap nådde sitt høydepunkt våren og sommeren 1954. Pierre Mendès-Frances regjering av radikale og sosialrepublikanere tok sikte på en revisjon av forsvarsavtalen. De øvrige land som var med i avtalen, avslo imidlertid de franske forslagene; og da avtaleutkastet kom til behandling i nasjonalforsamlingen, ble det forkastet med stort flertall. I oktober undertegnet Mendès-France de såkalte Paris-avtaler, som gjorde slutt på okkupasjonsstyret i Vest-Tyskland, opprettet den vesteuropeiske union og anbefalte medlemskap i NATO. Samtidig ble det inngått to fransk-tyske avtaler om Saar. Regjeringen fikk vidtgående fullmaktslover, som satte den i stand til å gjennomføre en betydelig økonomisk ekspansjon og sosiale reformer. Industriproduksjonen steg raskt, og arbeidsledigheten gikk tilbake.

Regjeringen klarte å få i stand enighet om våpenhvile i Indokina i juni. Likeledes lyktes det å få vedtatt et omfattende reformprogram for Tunisia om høsten, og i oktober ble det sluttet en avtale med India om folkeavstemning i fire mindre franske områder der. Områdene valgte forening med India. 1955 kom det i stand forhandlinger mellom representanter fra den marokkanske uavhengighetsbevegelse og den franske regjering om et reformprogram for Marokko. Desember 1955 ble regjeringen nedvotert med absolutt flertall, og statsministeren oppløste forsamlingen og skrev ut nyvalg. Etter valgene dannet sosialisten Guy Mollet ny regjering sammensatt av partiene fra den republikanske front. Regjeringen tok til orde for en viss omlegging av utenrikspolitikken og gjennomførte de avsluttende forhandlinger om selvstyre for Marokko og Tunisia mars 1956. I Algerie lyktes det imidlertid ikke å dempe urolighetene, og Frankrike sendte militære styrker til området i kampen mot nasjonalistene.

Etter hvert steg misnøyen med regjeringen, dels fordi det ikke lyktes å komme frem til en ordning i Algerie, dels fordi de økonomiske forhold ble forverret, dels fordi regjeringen ikke klarte å føre en effektiv politikk overfor Egypt og andre araberland som støttet Algerie. September 1956 vedtok nasjonalforsamlingen de første tiltak i retning av større selvstendighet for medlemmene av Den franske union. Togo og Kamerun, begge franske tilsynsområder, fikk større selvstyre, og desember samme år vedtok nasjonalforsamlingen en omfattende utviklingsplan for Sahara, avhengig av samarbeid med Marokko og Tunisia. Suez-konflikten skapte betydelige økonomiske vanskeligheter for Frankrike og indre politisk strid, og skadet landets forhold til den arabiske verden.

I januar 1958 lyktes det regjeringen Gaillard å få vedtatt en rammelov for Algerie. Loven ble betraktet som første steg i retning av uavhengighet for Algerie. Etter at franske bombefly i februar 1958 hadde angrepet en tunisisk grenselandsby, kom det til alvorlig konflikt med Tunisia, som krevde alle franske styrker trukket ut av landet. Under forsøkene på å få i stand forlik stilte Tunisia som betingelse at også forholdet mellom Frankrike og Algerie måtte bli drøftet. Nasjonalforsamlingen godtok ikke dette forslaget, og regjeringen falt. Ny statsminister ble Pierre Pflimlin, som godtok et tilbud om å arbeide for våpenhvile i Algerie. Pflimlin var også villig til eventuelt å godta tunisisk-marokkansk megling. I Algerie protesterte den franske befolkningsgruppe og de militære voldsomt mot regjeringens planer, og det ble i all hast opprettet komiteer til beskyttelse av den offentlige sikkerhet. Demonstrasjonene fikk en stadig alvorligere karakter, spesielt etter at høyreradikale franske politikere var kommet til Algerie for å organisere motstanden mot regjeringen i Paris. De nasjonalistiske styrkene i Algerie krevde at general de Gaulle måtte overta makten i Frankrike, og disse kravene ble etter hvert gjentatt også i nasjonalforsamlingen. Det kom til store demonstrasjoner overalt i Frankrike. 28. mai gikk regjeringen av, og de Gaulle overtok makten, etter at det var blitt kjent at det angivelig skulle foreligge fare for at franske fallskjermstyrker fra Algerie planla en landgang i Frankrike. Faren for en regulær borgerkrig varte også en tid under de Gaulle, men generalen handlet raskt. 1. juni 1958 vedtok nasjonalforsamlingen å godta hans regjeringsledelse. Det ble dannet en samlingsregjering på bred basis, og de Gaulle fikk nærmest diktatoriske fullmakter i 6 måneder for å forberede det nye regime. Den 3. juni 1958 ble nasjonalforsamlingen oppløst. Dermed opphørte den fjerde republikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.