Kongeriket Kongo

Kongeriket Kongo er et tidligere afrikansk kongerike med tyngdepunkt sør for Kongoelva, med en utstrekning som på 1400-tallet omfattet store deler av det nåværende Nord-Angola, DR Kongo og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). Kongeriket eksisterte fra slutten av 1300-tallet til 1914.

Kongoriket ble grunnlagt ved at en rekke mindre høvdingdømmer både sør og nord for elven ble underlagt en felles konge (mani), med sentralisert makt fra 1300-tallet. I 1482 skjedde den første kontakten med Portugal, som raskt så seg ut Kongo som et sentrum for misjon og økonomisk virksomhet. Kongorikets konge gikk over til kristendommen i 1491. Forbindelsen mellom Portugal og Kongo hadde fra starten preg av en viss gjensidighet, ikke minst i den første delen av kong Alfonso 1s regjeringstid (1506–1543).

Fra Portugal kom både misjonærer, leger, lærere og sivile rådgivere, og den diplomatiske kontakten mellom de to kongedømmene var omfattende. Da det ble klart at Portugal fikk større behov for slaver, først til sukkerplantasjene på São Tomé og Príncipe, og senere til Brasil, gjorde Alfonso i 1520-årene et mislykket forsøk på å bryte samarbeidet. På dette tidspunktet var det imidlertid mange mindre høvdinger som var engasjert i innbringende slavehandel, og hele området var i begynnende oppløsning.

I 1655 marsjerte portugisiske tropper mot Kongo, og med Antonio 1s fall under krigen, gikk Kongoriket i endelig oppløsning. Som samlet rike besto det bare i navnet da portugiserne for alvor okkuperte landet i 1880-årene, etter Berlinkonferansen.