Columbus' første ekspedisjon i 1492 førte de første europeerne til Karibia, og øyriket skulle de følgende århundrer bli en mosaikk av europeisk rivalitet. Den relativt beskjedne befolkningen på øyene ble raskt offer for spaniernes første og primitive kolonifremstøt i «den nye verden». Slavedrift og plyndring preget øyene ettersom spanierne regnet med å finne edle metaller der.

Ettersom spanierne etablerte sine kolonier på fastlandet og med Cuba som utskipningshavn til moderlandet Spania, ble mange av småøyene i Karibia erobret av britiske, franske og nederlandske pirater og frihandelsfolk. Det var derfor vedvarende konflikter mellom de europeiske interessene, som ofte gjenspeilet konfliktene og alliansene i Europa. Identiteten til de forskjellige øyene var derfor preget av hvilken kolonimakt som til enhver tid hadde øyene i sin besittelse. Øyene hadde lite å by på kommersielt. Sukkerplantasjene med importerte afrikanske slaver som arbeidskraft dukket opp på Barbados i andre halvdel av 1600-tallet, på Martinique og Santo Domingo på midten av 1700-tallet og hundre år senere på Cuba. Store deler av Karibia var hovedsakelig sukkerleverandører frem til den annen verdenskrig. Disse virksomhetene førte imidlertid aldri til nevneverdige rikdommer. Øyene ble derfor på et tidlig tidspunkt mellomstasjoner for handel mellom Latin-Amerika og Europa.

De hvite koloniherrene lot sine svarte slaver arbeide under svært dårlige forhold, noe som førte til at det utviklet seg konflikter etter etniske skillelinjer. Mangel på integrering i de hvites europeisk baserte samfunn førte også til at den svarte befolkningen holdt fast ved sine afrikanske tradisjoner. Afrikansk språk og religionsutøvelse ble imidlertid stort sett forbudt av kolonimyndighetene. Disse skarpe motsetningene førte til de første vellykkede opprør mot kolonimakten, f.eks. på Haiti i 1804. Mens landene i Latin-Amerika oppnådde uavhengighet i første halvdel av 1800-tallet, forble øyene i Karibia minikolonier med unntak av Haiti og Dominikanske republikk. Cuba var Spanias siste fotfeste i Amerika og oppnådde sin uavhengighet først i 1898 etter den spansk-amerikanske krigen. Fra siste halvdel av 1970-årene fikk flere karibiske småstater selvstendighet.

Den nye konkurrenten til de europeiske kolonimaktene ble USA, som hadde ekspandert langt utover sine grenser med «banan-republikker» i Mellom-Amerika, Kanalsonen i Panama, oljeutvinning i Venezuela og nykoloniale fremstøt på Cuba og Puerto Rico. På grunn av den sterke avhengigheten av USA og sine europeiske moderland, førte krisen ved inngangen til 1930-årene til store problemer i Karibia. På de franske øyene Martinique og Guadeloupe hadde det i løpet av 1930-årene vokst frem en arbeiderbevegelse som under den andre verdenskrig identifiserte seg sterkt med den franske motstandsbevegelsen. Politiske partier og bevegelser oppstod på de fleste øyene, og mange av øyene oppnådde indre selvstyre i løpet av 1940- og 1950-årene. Den annen verdenskrig viste også hvor strategisk viktig Karibia var som innfallsport til Panamakanalen. For å verne om handelsskipene som også hentet olje, bauxitt og andre strategiske produkter i Karibia, ble det i løpet av krigen bygd amerikanske militæranlegg på de britiske øyene Bahamas, Bermuda, Saint Lucia, Trinidad og Tobago og fastlandskolonien Guyana.

I etterkrigstiden fikk området oppleve den kalde krigen. Rio-traktaten av 1948 om gjensidig interamerikansk militær støtte, ble et viktig instrument som USA benyttet for å hindre radikale politiske tendenser på hele kontinentet og i Karibia. I løpet av 1950-årene utviklet flere steder i Karibia seg til attraktive turistmål for amerikanere, og turistnæringen ble en betydelig inntektskilde. Den amerikanske innflytelsen ble særlig stor på Cuba og Puerto Rico. Sistnevnte ble, i likhet med Jomfruøyene, assosiert med USA i 1952.

De britiske koloniene ble styrt av en guvernør utnevnt av den britiske regjeringen. De lokale parlamentene spilte bare en symbolsk rolle. I april 1958 ble den Vest-Indiske Føderasjonen opprettet. Den bestod av de ti mest befolkede britiske øykoloniene. Føderasjonen var en forberedelse til uavhengige småstater, men samtidig også grunnlaget for fremtidige sterke bånd mellom de engelskspråklige øyene og Storbritannia. Den var også en forsvarsmekanisme mot videre amerikansk ekspansjon i Karibia. Føderasjonen falt imidlertid fra hverandre etter fire år da de største øyene, Trinidad og Tobago og Jamaica, krevde sin uavhengighet i 1962.

Frankrike etablerte 1946 øyene Martinique og Guadeloupe som oversjøiske provinser. Valgte representanter fra øyene fikk plass i nasjonalforsamlingen i Paris. De økonomiske fordelene med denne ordningen førte til at uavhengighetskravet ikke kom vesentlig til uttrykk. 1948 fikk Surinam og De nederlandske Antiller større grad av selvstyre under den nederlandske kronen.

De store, formelt uavhengige statene i Karibia var preget av autoritære regimer: Batistas militærregime (1952–59) på Cuba, Duvaliers familiedynasti (1957–86) på Haiti og Trujillos diktatur (1930–61) i Dominikanske republikk.

Revolusjonen på Cuba i 1959 hadde dyptgående virkninger for resten av Karibia. Politisk, militært og økonomisk prøvde USA å forhindre radikale omveltninger i området som heretter ble betraktet som vesentlig for stormaktens sikkerhet. Invasjonen i Bay of Pigs (Grisebukta) på Cuba i april 1961 viste at det var vanskelig å stoppe den kubanske revolusjonen rent militært. Kennedys Fremskrittsallianse skulle komme også vennligsinnede stater i Karibia til gode. Cuba ble ekskludert fra Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS). Amerikanske militærbaser vokste opp i hele Karibia med Florida, Puerto Rico, Panama og Guantánamo (på det kubanske fastland) som de viktigste støttepunktene. Betydelige amerikanske investeringer fant veien til ministatene for å demme opp mot politisk uro. Bahamas, like utenfor kysten av Florida, hadde i slutten av 1970-årene verdens høyeste andel av utenlandske investeringer (vesentlig amerikanske) per innbygger. I april 1965 invaderte amerikanske tropper Den dominikanske republikks hovedstad Santo Domingo for å styrte den valgte sosialdemokratiske regjeringen til Juan Bosch.

Karibia hadde i 1970-årene en stor andel av verdens bauxittproduksjon og utførsel av raffinert olje. Jamaica, Surinam, Guyana, Haiti og Den dominikanske republikk produserte i 1972 37 % av verdens bauxitt. Raffineriene på Trinidad, Puerto Rico, Bahamas, De nederlandske Antiller og Jomfruøyene leverte store kvanta til det amerikanske markedet. I løpet av 1970-årene vokste det også frem nasjonalistiske bevegelser knyttet til fagbevegelsene som var seg bevisst den strategiske posisjonen øyene hadde i en større økonomisk sammenheng. Cuba skaffet seg karibiske venner med revolusjonene på Grenada (1979) og Surinam (1980).

Behovet for økonomisk samarbeid mellom mini-statene ble uttrykt i opprettelsen av Sammenslutningen for frihandel i Karibia (Carifta, 1968–73) og dens etterfølger, Det karibiske fellesmarked (CARICOM, 1973–). Begge organisasjonene bestod av de tidligere britiske koloniene. Mest utbytte av Carifta hadde de større statene Trinidad og Tobago, Jamaica, Barbados og Guyana. Opprettelsen av CARICOM har ført til samarbeid på en rekke felter hvor også stater uten britisk bakgrunn er involvert. CARICOMs fordelaktige handelsavtaler med Storbritannia ble fra 1990 ikke lenger godtatt av EU, og dette fikk dramatiske utslag for eksport av bananer og andre jordbruksprodukter til Europa. Jamaica og Guyana er fremdeles viktige leverandører av bauxitt til aluminiumsindustrien. Turisme er imidlertid den viktigste inntektskilden i Karibia, mens en økning av frihandelsoner med småindustri for eksport har gjort seg gjeldende i økende grad i 1990-årene. Privatisering av statlige selskaper har tiltatt for å tilpasse økonomien til Det internasjonale valutafond (IMF) og Verdensbankens krav. En stor del av befolkningen har emigrert til USA, Europa og andre land i regionen, og overføring av penger herfra til slektninger utgjør en viktig del av økonomien.

Reagan-regjeringens Caribbean Basin Initiative fra 1982 var mer et utslag av den kalde krigen og et forsøk på å motarbeide radikale politiske omveltninger i Karibia og Mellom-Amerika enn en økonomisk fordel for landene. Den kalde krigens slutt og avtagende revolusjonære tendenser i Mellom-Amerika, Grenada og Surinam, har etterlatt kun Cuba i stadig konfrontasjon med USA. Landene i Karibia er interessert i normalisering i forholdet til Cuba og har ikke støttet USA verken i FN eller OAS for fortsatt økonomisk boikott. Enkelte stater i Karibia har dessuten hatt fordeler av den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), spesielt innen tekstilindustrien, en avtale som etter planen skal avløses av den USA-initierte all-amerikanske ALCA. I økende grad hjemsøkes regionen av naturkatastrofer, med tusentalls ofre og store materielle ødeleggelser i orkaner og flom. Flere av landene har problemer med å bryte ut av fattigdoms- og kriminalitetsspiralen, noe som har bremset veksten i den viktige turistnæringen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.