Boerkrigene. Boere overgir seg til sine britiske beseirere på slutten av krigen. Etter maleri av R. Caton Woodville.

Fri. fri

Boerkrigene, to kriger som ble utkjempet mellom Storbritannia og de sørafrikanske boerne (afrikaanere). I boertradisjonen regner man med to boerkriger, eller frigjøringskriger som boerne kaller dem.

Den første boerkrigenstod i 1881, etter at kolonimyndighetene i London lenge hadde arbeidet for å etablere en forbundsstat mellom de britiske koloniene i Sør-Afrika og de to boerrepublikkene Transvaal og Oranjefristaten. I 1877 ble Transvaal lagt under den britiske trone, og det allerede dype hatet boerne næret overfor de lenge ekspanderende britene førte til en væpnet aksjon 1881, der britene ble slått tilbake etter en rekke slag.

Atten år senere startet den store boerkrigen (1899–1902) mellom Storbritannia og boerrepublikkene Transvaal og Oranjefristaten. Krigen kalles også Sør-Afrika-krigen, Anglo-Boer-krigen eller den Tweede Vreiheidsoorlog, den andre frigjøringskrigen. Bakgrunnen for krigen lå i første rekke i de rike gull- og diamantforekomstene i området. Gull var bl.a. grunnlaget for det internasjonale valutasystem, og så vel den britiske regjering som kapitalistiske storselskaper (eid av Cecil John Rhodes) ville sikre seg kontroll over rikdommene. Boerne ville på sin side bevare republikkenes selvstendighet, både overfor det britiske imperiet og den afrikanske lokalbefolkningen som var okkupert. Den umiddelbare foranledning var kravet om politiske rettigheter for de mange uitlanders (dvs. ikke-boere) i Transvaal, noe republikkens ledelse, med president Paul Krüger i spissen, klart avviste. Samtidig ble krigsstemningen pisket opp på britisk side, anført av høykommissæren i Sør-Afrika, Alfred Milner, og Joseph Chamberlain i Kolonidepartementet.

En boer-offensiv startet høsten 1899, og etter en vellykket fremrykking ble britiske byer som Mafeking og Kimberley beleiret. Storbritannia sendte omfattende forsterkninger, og var nær 500 000 mann på det meste, mot i underkant av 90 000 på boernes side. Sommeren 1900 erobret britiske tropper begge boer-hovedstedene, Bloemfontein og Pretoria. Krigen gikk inn i sin siste fase, der boerne kjempet en forbitret geriljakamp. Hver eneste gård ble til en liten festning, og store områder på landsbygda var lenge helt ugjennomtrengelige. Engelskmennene gikk over til en regelrett utryddelseskrig, inngjerdet kampområdene med piggtråd, brente farmene og sperret kvinner, barn og eldre inne i leirer. Dette gikk også hardt ut over den afrikanske lokalbefolkningen. Ca. 200 000 (hvorav 80 000 afrikanere) satt i leirer på det meste, og mer enn 25 000 døde av sult, sykdom og utmattelse. Boerne hadde ca. 4000 falne i kamphandlinger, mot 20 000 på britisk side. Ved freden i Vereeniging 31. mai 1902 måtte boerrepublikkene anerkjenne Storbritannias overhøyhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.