Timbuktu er en by i Mali, på grensen til Sahara, rundt 1400 kilometer nord for hovedstaden Bamako. Byen ble grunnlagt av tuareger på 1000-tallet. 

I 2014 hadde byen offisielt 54 000 innbyggere. Innbyggertallet varierer kraftig og er relatert til den politiske uroen i Nord-Mali. Et tuareg-ledet opprør mot den maliske staten på begynnelsen av 1990-tallet endte med et fredsbål av AK47-geværer i Timbuktu i 1996. Siden 2012 har Timbuktu igjen vært i sentrum for opprørsgrupperinger i Nord-Mali.  

Timbuktu  var en av Afrikas rikeste og mest folkerike byer på 13- og 1400-tallet. Rundt år 1450 hadde byen cirka 100 000 innbyggere og flere lærde som ga undervisning til studenter. Men det er nok en myte at det fantes et eget universitet i byen.

Byen var den gang et karavaneknutepunkt hvor handel med gull, salt og slaver var sentralt. Manuskripter og bøker fra denne tiden finnes bevart i byen, og er bevart i et UNESCO-finansiert bibliotek fra 2009. 

Timbuktu er et av verdens mest myteomtalte steder. Myten om byen har en lang historie.

I senmiddelalderen var navnet "Timbuktu" allerede kjent i Europa. Handelskaravaner gikk frem og tilbake gjennom Sahara og beskrivelser av byen spredde seg videre nordover fra Nord-Afrika. I 1324 gjennomførte Mansa Musa, kongen i Maliriket, en pilgrimsreise til Mekka som det skulle gå gjetord om også i Europa.

I Tarikh es Sudan, krøniken som utkom i Timbuktu i 1655, fortelles det at han hadde med seg 60 000 tjenere og slaver. I tillegg hadde Mansa Musa gull i slike mengder (anslått til 2-8 tonn) at besøket i Kairo skal ha ført til at gullprisen der falt med 10-12 %. Det spredde seg et rykte om at alt gullet kom fra Timbuktu.

I 1375 ble et kart over Nord- og Vest-Afrika tegnet av kartografer på Mallorca på bestilling fra den franske kongen Karl den 5. På kartet finner man en karavanerute som går gjennom Sahara og ender hos kongen over Maliriket ("rex Melli") Kankan Musa. Dette kartet bidro ytterligere til europeernes nysgjerrighet og interesse for livet sør for Sahara og deres forestilling om Timbuktu som en eventyrlig by med en ufattelig rikdom. 

Leo Africanus er kanskje den som har bidratt mest til å konstruere europeernes bilde av det gullforgylte Timbuktu. Han besøkte Timbuktu i 1506 og ga en utførlig skildring av hva han så. Leo Africanus var av maurisk avstamming, født i Granada i Sør-Spania i 1485. Sammen med tusener av andre muslimer av arabisk ætt ble han utvist fra Spania i 1492. Han studerte i Fès i Marokko, og som ung mann reiste han sammen med sin onkel på diplomatiske reiser for cheriffen i Fès gjennom Sahara til Timbuktu. Tilbake i Nord-Afrika ble han tatt til fange av kristne pirater og tatt med til Italia. Her ble han presentert for pave Leo den 10. som en uvanlig lærd slave. Leo frigjorde ham og døpte ham under navnet Johannis Leo de Medici. Paven ba ham så skrive en detaljert beskrivelse av Afrika på italiensk. Denne kom ut på italiensk i 1526 og på engelsk i 1600 og skulle bli den viktigste kilden til europeernes kunnskap om Afrika de neste århundrene. 

Leo Africanus' beskrivelse av overfloden i Timbuktu var akkurat hva Europa ville høre. Det han skrev om den enkle byggestilen, passerte derimot ubemerket. Den europeiske interessen for Timbuktu begynte for alvor å bygge seg opp.

Tidlig på 1800-tallet førte flere ortodokse muslimske grupper i Vest-Afrika hellig krig (jihad) mot andre grupper som de definerte som vantro. Dette skjedde samtidig med at europeerne for alvor hadde begynt sine utforskninger av det afrikanske kontinentet.

Skotten major Gordon Laing skulle bli den første europeiske oppdagelsesreisende som klarte å nå Timbuktu. Den 13. august 1826 ankom Laing byen. Men Timbuktu fremstod da som hverken mer interessant eller mer velstående enn mange av de andre stedene han hadde vært innom på veien fra kysten av Nord-Afrika. I Timbuktu skrev Laing et brev som urolig nok kom frem til det britiske konsulatet i Tripoli. Laing selv ble imidlertid drept av sin egen guide på vei nordover igjen.

Franskmannen Rene Caillié (1799–1838) ble to år senere den første europeer som klarte å nå Timbuktu og komme levende tilbake. I motsetning til Laing, som reiste som britisk offiser, reiste Caillié forkledd som araber og muslim. Caillié ankom til Timbuktu 19. april 1828. Reisen fra kysten av Vest-Afrika til Timbuktu hadde tatt ham ett år. I Timbuktu holdt Caillié seg mest innendørs. Gjennom sin hellige krigføring hadde Massinakalifatet en kort stund innlemmet Timbuktu i sitt territorium. Som kristen stod han i fare for å bli drept og han stolte ikke nok på forkledningen sin til å vandre fritt rundt. Derfor får vi heller ikke vite så mye om Timbuktu i den omfattende reisebeskrivelsen Caillié publiserte etter hjemkomsten til Frankrike.  

Mens Timbuktu hadde sin storhetstid som handelssenter og islamsk lærested fra 1300- til 1500-tallet, begynte nedgangen for byen med den marokkanske invasjonen i 1591. Da franske kolonialister erobret Timbuktu i 1893, var befolkningen liten og byen fattig.

  • Benjaminsen, Tor A. og Gunnvor Berge (2000). Timbuktu: myter, mennesker, miljø. Oslo: Spartakus

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.