Oman har en førhistorisk arv på mer enn 100 000 år, gjennom innvandring fra Afrika, og området har trolig vært bebodd i over 8000 år. Historien til dagens Oman har fulgt noe forskjellige linjer, med tidlig arabisk innflytelse i de sørvestlige deler av landet, og en større persisk innflytelse i nordøst. Landet var tidlig underlagt persisk herredømme, for senere å bli arabisert også gjennom innføringen av islam fra 600-tallet – for igjen å bli kontrollert av persiske dynastier. Oman ble aldri formelt kolonisert, selv om Portugal opprettet flere handelsstasjoner og tok kontroll over deler av landet på 1500-tallet. Senere inngikk sultanen i Muscat vennskapsavtaler med Storbritannia, som ga landet britisk beskyttelse – og britene betydelig innflytelse – helt til 1950-årene. Som en ledende sjøfartsnasjon i regionen, etablerte Oman langt på vei et eget imperium rundt Indiske hav, og tok kontroll med handel både i dagens Iran og Persia samt langs kysten av Øst-Afrika, herunder Zanzibar, som ble et sete for den omanske sultan. Oman var til 1970 et lukket land, med en hersker som motsatte seg modernisering, men som ble avsatt i et palasskupp som åpnet landet mot omverdenen. Deretter har Oman ført en åpen, vestlig-orientert politikk, og iverksatt en viss grad av politisk demokratisering, selv om landet fortsatt er et absolutt monarki.

Oman har trolig vært bebodd i rundt 10 000 år. Funn av steinredskaper vitner om menneskelig nærvær i mer enn 100 000 år – etter innvandring fra Afrika. Den eldste påviste bosetting stammer fra ca. 7615 fvt., og det er gjort flere funn fra eldre steinalder og bronsealderen. Det er også funnet flere malte dyrefigurer og jaktmotiver risset inn i fjell.

Området var tidligere kjent under sitt sumeriske navn Magan (eller Makan), et navn som knyttes til gamle kopper-gruver. Et annet gammelt navn er Mesoun, avledet fra ’muzn’ som betyr rikelig med rennende vann, mens dagens navn Oman formodes å stamme fra Uman-regionen i Jemen – og brakt til området av innvandrende arabiske stammer.

Deler av dagens Oman var en del av det persiske riket fra rundt 563 fvt. til det 7. århundre. Den arabiske innvandringen startet i 1. århundre, med én gruppe fra det sørlige Arabia (quahtan) og en annen (nizar) nordfra. Området var et av de første som gikk over til islam, etter at en utsending fra profeten Muhammad, Amr ibn al-As, møtte Omans to herskere, Jaifar og ’Abd, i 630 og inviterte dem til å slutte seg til den nye religionen. Omanere fra al-Azd-klanen gikk over til ibadi-doktrinen innen islam og dannet på 700-tallet sitt eget imamat – en egen islamsk statsdannelse styrt av en valgt leder, en imam. På lengre sikt førte dette til et politisk skille mellom innlandet og sultanatet i og rundt Muscat. Innføringen av islam forente Oman politisk, med imamen som både politisk og religiøs leder. Oman var deretter engasjert i krigene som fulgte profetens død, så vel som i den islamske erobringen av dagens Irak og Iran – og deretter i å utbre islam langs kysten av Øst-Afrika. I de første århundrer etter innføringen av islam ble Oman styrt av flere fremmede dynastier: omayyadene (661–750), abbasidene (750–967), qaramiterne (931–34), buyidene (967–1053) og seldsjukkene (1053–1154).

Med enkelte unntak var Oman langt på vei fysisk avskåret fra resten av den arabiske verden på grunn av ørkenen, noe som bidro til å fremme sjøfarten. I middelalderen seilte omanske sjøfarere fra havnebyen Suhar over Omanbukta og Indiske hav, til Persia – og på 1400-tallet til India og Kina, og landet ble et handelssenter i Midtøsten og Golfen. Da portugiserne kom til Oman i 1507, på vei til India, fantes travle handelsbyer i Qalhat, Quryat, Muscat og Suhar. Portugiserne inntok og ranet Muscat, og kontrollerte snart hele kysten, hvorpå britiske og nederlandske handelsmenn fulgte. Den osmanske marinen tok kontroll over deler av golf-kysten i 1522. I 1650, under det omanske Yaruba-dynastiet (1624–1744), ble portugiserne drevet ut av Oman, og en blomstringstid begynte: Omanerne erobret flere portugisiske bosettinger i Golfen og langs Øst-Afrikakysten, som Mogadishu, Mombasa og Zanzibar. Portugisernes sterke befestning Fort Jesus i Mombasa falt etter omansk beleiring i 1698, hvoretter omanske styrker fordrev portugiserne fra Zanzibar og kysten av Mosambik.

I første halvdel av 1700-tallet ble oppgangstiden brutt av borgerkrig, noe som muliggjorde persisk invasjon i 1737, og en svekkelse av imamens makt. I 1749 kom Ahman ibn al-Said til makten etter å ha drevet perserne ut, og la grunnen for det dynasti som ennå styrer Oman: al-Busaidi-dynastiet. Under ham gjennomgikk Oman en ny blomstringstid innen økonomi og handel. Den første vennskaps- og beskyttelsesavtale med Storbritannia ble inngått i 1798, i det påfølgende århundre ble nye avtaler undertegnet, også med USA, Frankrike og Nederland.

Zanzibar var viktig for datidens slavehandel, som i Øst-Afrika ble drevet av arabere. Øya hadde regionens største slavemarked, og omanske handelsmenn slo seg ned for å utvikle både slavehandel og plantasjedrift. Omanere var involvert i slavehandelen så tidlig som det 10. århundre. Betydningen av Zanzibar ble understreket av at sultan Said ibn Sultan gjorde øya til sitt sete i 1832, hvilket også var et ledd i forsøket på å berge restene av Omans kommersielle interesser i Øst-Afrika. På 1840-tallet utnyttet den omanske flåten monsun-vindene i Indiske hav til å etablere en trekanthandel mellom Afrika (krydder, slaver, edelstener og elfenben), India (ferdigvarer og tekstiler) og Oman (dadler og røkelse).

Ved sultan Saids død omfattet det omanske imperium hele det norvestlige Indiske hav, fra Mosambik til Baluchistan. Omans økonomiske interesser særlig i Øst-Afrika ble truet da Storbritannia forbød slaveriet, og etter hans død i 1856 ble imperiet sterkt svekket etter å bli delt mellom to sønner, hvorav den ene fikk kontrollen over Zanzibar og andre østafrikanske besittelser, den andre over Muscat og Oman, fra 1861. Med det fjernet også det omanske dynastiet på Zanzibar seg mer og mer fra Muscat. Fra andre halvdel av 19. århundre var Muscat og Zanzibar atskilte politiske enheter, men med utstrakt handel. Mens Oman forble selvstendig, ble Zanzibar et britisk protektorat, og betalte en årlig avgift til Muscat.

Historien til Dhofar-regionen i sør er i mangt annerledes enn resten av landet. Dette området ble kontrollert av gamle sørarabiske kongedømmer fra 1. århundre, og underlagt Oman først i 1829. Området var i tidligste tider blant annet kjent for produksjon av røkelse.

Motsetninger mellom Imamatet Oman og sultanatet i Muscat kom flere ganger til overflaten, blant annet gjennom angrep på Muscat og Matrah i 1895 og 1915. Sjeikene i det indre av landet valgte i 1913 en ny imam, som kalte til jihad (hellig krig) mot sultanen i Muscat og hans britiske allierte, men led nederlag under angrepet på Muscat i 1915. Etter mekling fra den britiske regjeringen i India ble al-Sib-avtalen mellom imamatet og sultanatet inngått i 1920. Derigjennom anerkjente sultanatet innlandets selvstyre, men innrømmet ikke selvstendighet. Stammene i innlandet forpliktet seg til å avstå fra militære angrep på sultanatet og å respektere fri handel. Avtalen innledet en lengre periode med våpenstillstand, samtdig som britene styrket sin innflytelse over et splittet land. Selvstyret til Imamatet ble forvaltet fra imamens sete i Nizwa; den reelle makten lå hos stammelederne. Denne situasjonen varte til 1954, da imam siden 1920, Muhammad al-Khalili, døde. Hans etterfølger, Imam Ghalib bin Ali al-Hinai, forsøkte, med støtte fra Saudi-Arabia, å opprette en egen stat, hvorpå det kom til sammenstøt mellom styrker tilhørende henholdsvis imamen og sultan Said bin Taimur, som kom til makten i 1932 – til opprøret ble slått ned ved hjelp av britisk militær inngripen.

En av foranledningene for opprøret var retten til å disponere over områder med mulige oljeforekomster, hvor Imamatet tildelte letetillatelser i området ved den omstridte Buraimi-oasen, som også Saudi-Arabia og Abu Dhabi gjorde krav på. Derved følge Storbritannia sine interesser i Oman truet av en saudisk allianse med amerikansk oljekapital. Dette bidro til at Storbritannia valgte en hardere linje, og gikk til militær intervensjon. Dette skjedde etter at opprøret først var slått ned av sultanens styrker i 1955, men i 1957 ble Imamatet på ny erklært opprettet. De siste opprørerne overga seg i 1959, og imamatets siste ledere søkte tilflukt i Saudi-Arabia, hvor de opprettet et Imamat i eksil, opprinnelig støttet av Arabiske liga, og med kontorer i Bagdad og Kairo. Sultan Saids seier over Imam Ghalib er ansett som et vendepunkt i nyere omansk historie – med kystens seier over innlandet, muliggjort gjennom sultanatets lange allianse med Storbritannia. Som følge av krigen ble al-Sib-traktaten opphevet og Imamatet Oman avviklet, og innlandet ble integrert i Sultanatet Muscat og Oman.

Sultanen inngikk flere avtaler med Storbritannia. En beskyttelsesavtale fra 1891 ga Oman de facto, om ikke formelt, status som britisk protektorat. Nye avtaler fra 1939 og 1951 la videre grunnlag for blant annet militær hjelp.

I 1958 solgte Oman sin besittelse Gwandar til Pakistan. I 1964 gikk Zanzibar tapt som følge av revolusjonen der, hvorpå øya ble en selvstendig stat – og den omanske befolkningen, på ca. 5000, ble i stor utstrekning internert og forvist fra landet, og deres eiendom beslaglagt; flere hundre ble drept. Den siste sultan på Zanzibar, Sayyid Jamshid bin Abdullah bin Khalifah bin Harib (1963–64) flyktet til Storbritannia. Omanerne fra Zanzibar ble spredt over store deler av den arabiske verden, men ble særlig etter 1970 ønsket tilbake til Oman for å ta del i moderniseringen av landet, der de utgjør en egen sosial gruppe.

I 1958 flyttet sultan Said sitt sete til Salalah, hovedstaden i Dhofar, som han administrerte som et særskilt område. Inspirert av revolusjonen i Jemen brøt det i 1965 ut borgerkrig i Dhofar da opprørsgruppen Dhofar Liberation Front (DLF) krevde løsrivelse. Gruppen ble senere kjent under navnet Popular Front for the Liberation of Oman (PFLO) og Popular Front for the Liberation of the Occupied Arabian Gulf (PFLOAG). Den radikale gruppen mottok støtte fra Kina, Sovjetunionen, Sør-Jemen og Irak, og grep til våpen mot den konservative sultanen. Krigen varte til utgangen av 1975, da opprøret ble slått ned med militær hjelp fra Storbritannia, Pakistan, Jordan og Iran. I 1970 var det frykt for at opprøret ville spre seg til det nordlige Oman, noe som bidro til at Storbritannia stilte seg bak palasskuppet samme år.

Opprøret i Dhofar bidro til palasskuppet i 1970, da den sittende sultanen, Said bin Taimur, ble avsatt av sin sønn, Qaboos bin Said. Maktskiftet ble støttet av så vel Storbritannia som andre herskere i Golfen, samt sjahen av Iran – som alle fryktet en revolusjonær spredningseffekt i regionen. Kuppet innebar ikke bare en opptrapping av krigen mot opprørerne i Dhofar, men til en modernisering av det omanske samfunnet, og med det til at Oman som stat ble bedre integrert enn før. I likhet med andre land ved Golfen har Oman tatt imot et stort antall gjestearbeidere, men en bevisst omaniserings-politikk – for å få omanere til bekle flest mulige offentlige stillinger – har redusert andelen. Samtidig ønsker Oman utenlandske investeringer og aktører velkommen, blant annet for å bidra til å etablere et bredere næringsgrunnlag, som forberedelse til en tid med mindre oljeinntekter.

Fra å være et lukket og tilbakestående land, åpnet sultan Qaboos Oman for omverdenen, og iverksatte et  sosialt og økonomisk moderniseringsprogram, med investeringer blant annet i helse og utdanning, og tilrettelegging for næringsvirksomhet – alt tuftet på økende inntekter fra eksport av olje, fra slutten av 1960-årene. Letingen etter olje tok til allerede på 1920-tallet, men den første vellykkede boring fant sted først i 1962; kommersiell utvinning tok til i 1967, gjennom selskapet Petroleum Development Oman (PDO), med Shell som hovedeier, før den omanske stat overtok majoriteten i 1974. Oljeproduksjonen nådde en topp i 2000, for så å synke i takt med svinnende reserver. Samtidig har utvinningen av gass tiltatt. Produksjonen av flytende naturgass startet i 2000.

På det politiske området førte sultan Qaboos derimot først en forsiktig kurs, men har senere iverksatt også politiske reformer, først og fremst ved å gradvis utvide stemmeretten, til den ble allmenn fra 2003. Han har derimot ikke innført demokrati; sultanen er fortsatt eneveldig, og har beholdt sin uinnskrenkede makt, og de to rådgivende forsamlinger, Majlis al-Shura og Majlis al-Dawla, er begge kun rådgivende. Mens førstnevnte, opprettet i 1990, er folkevalgt (fra 2000), blir medlemmene av den andre utpekt av sultanen. Til sammen utgjør de et Majlis Oman – et overordnet råd for sultanen. De første kvinner ble medlemmer av Majlis al-Shura i 1995, etter at kvinner året før ble akseptert i rådet. Oman har ingen skrevet grunnlov, og politiske partier er ikke tillatt. Grupperinger med særlig politisk innflytelse er den herskende familie, stammene, handelsstanden og utenlandske rådgivere. Tradisjonelt har stammeledere hatt betydelig innflytelse, men denne er redusert etter hvert som lokale styringsstrukturer er etablert. Britiske rådgivere har tradisjonelt hatt betydelig innflytelse, også – inntil 1984 – å bekle øverste stillinger i det omanske forsvaret. Blant handelsfamiliene har flere av de mest innflytelsesrike røtter i India og Pakistan, samt fra Zanzibar. Personer med røtter fra Omans fortid på Zanzibar har senere fått en dominerende rolle i sentraladministrasjonen.

I 1994 ble flere medlemmer av en undergrunns islamistisk gruppe arrestert, og det var i 1990-årene økende frykt for at militante islamske grupper skulle bli aktive også i Oman.

Under den arabiske våren var det også i Oman tilløp til opprør i 2011 – med demonstrasjoner rettet mot den sterke sentralisering av makt rundt sultanen og den utbredte korrupsjonen, med krav om økonomiske reformer og politisk frihet. Demonstrantene utfordret derimot ikke sultanen selv. Protestene kom særlig til uttrykk i Suhar og Salalah, samt i Muscat fra februar til mai 2011. Det kom til sammenstøt, og det ble rapportert at minst én demonstrant ble drept. Myndighetene arrangerte demonstrasjoner til støtte for seg selv, og opprettet en statlig menneskerettighetsorganisasjon. For å dempe protestene kunngjorde sultan Qaboos å øke økonomiske subsidier og minimumslønningene, samt stønadene for arbeidsledige, og at det skulle skapes 50 000 nye stillinger i offentlig sektor. For å finansiere tiltakene søkte Oman økonomisk støtte fra Saudi-Arabia og andre monarkier i Golfen, gjennom Golfrådet (GCC). Oman stilte seg bak GCCs militære intervensjon under opprøret i Bahrain i 2011. Sultanen lovte også større innflytelse til det folkevalgte rådet, med nyvalg høsten 2011, og avsatte 12 regjeringsmedlemmer. I 2012 gikk myndighetene til arrestasjon av flere aktivister som gjennom sosiale medier hadde kritisert myndighetenes manglende oppfølging av de lovede reformene.

Under sultan Qaboos har Oman blitt et åpent land med vid internasjonal kontaktflate, og i utenrikspolitikken har landet ført en mer liberal politikk enn enkelte av de andre arabiske stater – blant annet som følge av frykt for to ekstreme retninger, kommunisme (som følge av opprøret i Dhofar) og islamisme (etter 11. september 2001). Målsettingen for omansk utenrikspolitikk er todelt: å forhindre utenlandsk innblanding i landets indre anliggender, og bidra til stabilitet i regionen. Ett hovedmiddel er å delta i internasjonale organisasjoner, og Oman har fra 1971 gått inn i flere slike, herunder FN og Arabiske liga, og landet var i 1981 blant stifterne av Golfrådet (GCC). Et annet middel er ved politisk pragmatisme å søke en nøytral linje i regionale konflikter, og eventuelt bidra til å finne diplomatiske løsninger. Oman har investert mye i nasjonal sikkerhet; ca. en firedel av statsbudsjettet går med til dette formålet.

Med sin beliggenhet ved Hormuzstredet, og dermed innseilingen til Golfen, er Oman av stor strategisk betydning. Landet opprettholdt forbindelsene med Iran etter revolusjonen i 1979, og forholdt seg nøytralt i den første Golfkrigen mellom Iran og Irak (1980–88) – og opprettholdt etter krigen forbindelser med Iran, med inngåelse av en økonomisk samarbeidsavtale i 1989. Oman har historiske og kulturelle forbindelser med Iran, men ser også på landet som en viktig politisk og økonomisk alliert, og en regional aktør som er for mektig til å overse – eller legge seg ut med. Oman er dermed ett av få land som har gode forbindelser til både Iran og USA.

Oman har gode forbindelser både med Storbritannia og USA, og tillot vestlige styrker å benytte sine militærbaser etter Iraks invasjon av Kuwait i 1990 – etter først å ha tatt til orde for at konflikten burde løses uten bruk av militærmakt. Oman forsøkte også i det stille å mekle, men da dette ikke førte fram, deltok landet med et regiment i Operation Desert Storm – frigjøringen av Kuwait – i 1991. Oman brøt imidlertid ikke de diplomatiske forbindelser med Irak. Militærbaser i Oman ble også stilt til disposisjon for amerikanske styrker ved angrepene på Afghanistan i 2001, Operation Enduring Freedom. Etter den andre Golfkrigen har Oman inntatt en aktiv og offensiv sikkerhetspolitikk, og har utvidet samarbeidet med USA og Storbritannia. Oman spilte også en diplomatisk rolle i forsøk på å løse konflikten mellom Bahrain og Qatar i 1986, og under borgerkrigen i Jemen i 1994.

Oman deltok ikke i boikotten av Egypt etter fredsavtalen med Israel i 1979, og støttet Jordans inngåelse av en fredsavtale i 1994. Landet anerkjent den palestinske ledelsen først i 1988. Oman var den første Golf-stat som, fra 1993, opprettet forbindelser med Israel. I 1994 besøkte Israels statsminister Yitzhak Rabin Oman for å diskutere Oslo-avtalene, og året etter ble det opprettet gjensidige handelskontor, som senere ble stengt som følge av den palestinske intifada i 2000, etter å ha blitt frosset i 1997 på grunn av den nye israelske regjeringens bosettingspolitikk. Statsminister Shimon Peres var på offisielt besøk i Oman i 1996.

Grensedragninger mellom Oman og nabolandene (Jemen, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater) ble inngått gjennom 1990-årene; en endelig avtale med FAE ble først ratifisert i 2002. Diplomatiske forbindelser med Tanzania, som Omans tidligere besittelse Zanzibar inngår som en del av, ble først opprettet i 2005 – mest som følge av motstand mot ’afrikansk sosialisme’.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.