Omans historie

Oman er et absolutt monarki, styrt av en sultan med ubegrenset makt. Qaboos bin Said var sultan av Oman fra han avsatte sin far i 1970 til sin død 10. januar 2020.
Av /AFP.

Oman har, gjennom innvandring fra Afrika, en førhistorisk arv på mer enn 100 000 år. Historien til dagens Oman har fulgt noe ulike linjer, med tidlig arabisk innflytelse i de sørvestlige deler av landet, og en større persisk innflytelse i nordøst. Landet var tidlig underlagt persisk herredømme, for senere å bli arabisert også gjennom innføringen av islam fra 600-tallet – for igjen å bli kontrollert av persiske dynastier.

Oman ble aldri formelt kolonisert, men Portugal opprettet flere handelsstasjoner og tok kontroll over deler av landet på 1500-tallet. Senere inngikk sultanen i Muscat vennskapsavtaler med Storbritannia, som ga ham og landet britisk beskyttelse – og britene betydelig innflytelse – helt til 1950-årene.

Som en ledende sjøfartsnasjon i regionen etablerte Oman langt på vei et eget imperium rundt Det indiske hav, og tok kontroll med handel både i dagens Iran og Persia samt langs kysten av Øst-Afrika, herunder Zanzibar, som ble et sete for den omanske sultan.

Oman var til 1970 et lukket land, med en hersker som motsatte seg modernisering, men som ble avsatt i et palasskupp som åpnet landet mot omverdenen. Deretter har Oman ført en åpen, vestlig-orientert politikk, og iverksatt en viss grad av politisk liberalisering, selv om landet fortsatt er et absolutt monarki.

Eldre historie

Det store Nizwafortet, som ligger sørvest for hovedstaden Muscat, ble reist av Imam Sultan bin Saif Ya’aruba på slutten av 1600-tallet. I dag er fortet restaurert og en godt besøkt turistattraksjon. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Oman har trolig vært bebodd i rundt 10 000 år. Funn av steinredskaper vitner om menneskelig nærvær i mer enn 100 000 år – etter innvandring fra Afrika. Den eldste påviste bosetting stammer fra cirka 7615 fvt., og det er gjort flere funn fra eldre steinalder og bronsealderen. Det er også funnet flere malte dyrefigurer og jaktmotiver risset inn i fjell.

Området var tidligere kjent under sitt sumeriske navn Magan (eller Makan), et navn som knyttes til gamle koppergruver. Et annet gammelt navn er Mesoun, avledet fra ’muzn’ som betyr rikelig med rennende vann, mens dagens navn Oman formodes å stamme fra Uman-regionen i Jemen – og er brakt til området av innvandrende arabiske stammer.

Deler av dagens Oman var en del av det persiske riket fra rundt 563 fvt. til det sjuende århundre. Den arabiske innvandringen startet i første århundre, med én gruppe fra det sørlige Arabia (quahtan) og en annen (nizar) nordfra. Området var et av de første som gikk over til islam, etter at en utsending fra profeten Muhammad, Amr ibn al-As, i år 630 møtte Omans to herskere, Jaifar og ’Abd og inviterte dem til å slutte seg til den nye religionen. Omanere fra al-Azd-klanen gikk over til ibadi-doktrinen innen islam og dannet på 700-tallet sitt eget imamat – en egen islamsk statsdannelse styrt av en valgt leder, en imam. På lengre sikt førte dette til et politisk skille mellom innlandet og sultanatet i og rundt Muscat. Innføringen av islam forente Oman politisk, med imamen som både politisk og religiøs leder. Oman var deretter engasjert i krigene som fulgte profetens død, så vel som i den islamske erobringen av dagens Irak og Iran – og deretter i å utbre islam langs kysten av Øst-Afrika. I de første århundrer etter innføringen av islam ble Oman styrt av flere fremmede dynastier: omayyadene (661–750), abbasidene (750–967), qaramiterne (931–934), buyidene (967–1053) og seldsjukkene (1053–1154).

Med enkelte unntak var Oman langt på vei fysisk avskåret fra resten av den arabiske verden på grunn av ørkenen, noe som bidro til å fremme sjøfarten. I middelalderen seilte omanske sjøfarere fra havnebyen Suhar over Omanbukta og Det indiske hav, til Persia – og på 1400-tallet til India og Kina, og landet ble et handelssenter i Midtøsten og Persiabukta (Den arabiske golf). Da portugiserne kom til Oman i 1507, på vei til India, fantes travle handelsbyer i Qalhat, Quryat, Muscat og Suhar. Portugiserne inntok og ranet Muscat, og kontrollerte snart hele kysten, hvorpå britiske og nederlandske handelsmenn fulgte. Den osmanske marinen tok kontroll over deler av golfkysten i 1522. I 1650, under det omanske Yaruba-dynastiet (1624–1744), ble portugiserne drevet ut av Oman, og en blomstringstid begynte: Omanerne erobret flere portugisiske bosettinger i Golfen og langs Øst-Afrikakysten, som Mogadishu, Mombasa og Zanzibar. Portugisernes sterke befestning Fort Jesus i Mombasa falt etter omansk beleiring i 1698, hvoretter omanske styrker fordrev portugiserne fra Zanzibar og kysten av Mosambik.

I første halvdel av 1700-tallet ble oppgangstiden brutt av borgerkrig, noe som muliggjorde persisk invasjon i 1737, og en svekkelse av imamens makt. I 1749 kom Ahman ibn al-Said til makten etter å ha drevet perserne ut, og la grunnen for det dynastiet som ennå styrer Oman: al-Busaidi-dynastiet. Under ham gjennomgikk Oman en ny oppgangstid innen økonomi og handel. Den første vennskaps- og beskyttelsesavtale med Storbritannia ble inngått i 1798; i det påfølgende århundre ble nye avtaler undertegnet, også med USA, Frankrike og Nederland.

Zanzibar var viktig for datidens slavehandel, som i Øst-Afrika ble drevet av arabere. Øya hadde regionens største slavemarked, og omanske handelsmenn slo seg ned for å utvikle både slavehandel og plantasjedrift. Omanere var involvert i slavehandelen så tidlig som det tiende århundre. Betydningen av Zanzibar ble understreket av at sultan Said ibn Sultan gjorde øya til sitt hovedsete i 1832, hvilket også var et ledd i forsøket på å berge restene av Omans kommersielle interesser i Øst-Afrika. På 1840-tallet utnyttet den omanske flåten monsunvindene i Det indiske hav til å etablere en trekanthandel mellom Afrika (krydder, slaver, edelstener og elfenben), India (ferdigvarer og tekstiler) og Oman (dadler og røkelse).

Ved sultan Saids død omfattet det omanske imperium hele det nordvestlige Indiske hav, fra Mosambik til Baluchistan. Omans økonomiske interesser særlig i Øst-Afrika ble truet da Storbritannia forbød slaveriet, og etter Saids død i 1856 ble imperiet sterkt svekket etter å bli delt mellom to sønner, hvorav den ene fikk kontrollen over Zanzibar og andre østafrikanske besittelser, den andre over Muscat og Oman, fra 1861. Med det fjernet også det omanske dynastiet på Zanzibar seg mer og mer fra Muscat. Fra andre halvdel av det 19. århundre var Muscat og Zanzibar atskilte politiske enheter, men med utstrakt handel. Mens Oman forble selvstendig, ble Zanzibar et britisk protektorat og betalte en årlig avgift til Muscat.

Historien til Dhofar-regionen i sør er i mangt annerledes enn resten av landet. Dette området ble kontrollert av gamle sørarabiske kongedømmer fra første århundre, og underlagt Oman først i 1829. Området var i tidligste tider blant annet kjent for produksjon av røkelse.

Nyere historie

Taimur bin Feisal var sultan av Oman fra 1913 til 1932, her avbildet i Storbritannia i 1928. Han ble etterfulgt av sin sønn Said bin Taimur, som regjerte fram til 1970, da han ble avsatt av sin sønn Qaboos. Under sultanene Taimur og Said var Oman et lukket land. Sultan Qaboos iverksatte reformer og åpnet landet mot omverdenen.
AP/NTB Scanpix.

Motsetninger mellom imamatet Oman og sultanatet i Muscat kom flere ganger til overflaten, blant annet gjennom angrep på Muscat og Matrah i 1895 og 1915. Sjeikene i det indre av landet valgte i 1913 en ny imam, som kalte til jihad (hellig krig) mot sultanen i Muscat og hans britiske allierte, men led nederlag under angrepet på Muscat i 1915. Etter mekling fra den britiske regjeringen i India ble al-Sib-avtalen mellom imamatet og sultanatet inngått i 1920. Derigjennom anerkjente sultanatet innlandets selvstyre, men innrømmet ikke selvstendighet. Stammene i innlandet forpliktet seg til å avstå fra militære angrep på sultanatet og å respektere fri handel. Avtalen innledet en lengre periode med våpenstillstand, samtidig som britene styrket sin innflytelse over et splittet land. Selvstyret til imamatet ble forvaltet fra imamens sete i Nizwa; den reelle makten lå hos stammelederne. Denne situasjonen varte til 1954 da imam siden 1920, Muhammad al-Khalili, døde. Hans etterfølger, Imam Ghalib bin Ali al-Hinai forsøkte, med støtte fra Saudi-Arabia, å opprette en egen stat, hvorpå det kom til sammenstøt mellom styrker tilhørende henholdsvis imamen og sultan Said bin Taimur, som kom til makten i 1932 – til opprøret ble slått ned ved hjelp av britisk militær inngripen.

En av foranledningene for opprøret var retten til å disponere områder med mulige oljeforekomster, hvor imamatet tildelte letetillatelser i området ved den omstridte Buraimi-oasen, som også Saudi-Arabia og Abu Dhabi gjorde krav på. Derved følte Storbritannia sine interesser i Oman truet av en saudisk allianse med amerikansk oljekapital. Dette bidro til at Storbritannia valgte en hardere linje, og gikk til militær intervensjon. Dette skjedde etter at opprøret først var slått ned av sultanens styrker i 1955, men i 1957 ble imamatet på ny erklært opprettet. De siste opprørerne overga seg i 1959, og imamatets siste ledere søkte tilflukt i Saudi-Arabia, hvor de opprettet et imamat i eksil, opprinnelig støttet av Den arabiske liga, og med kontorer i Bagdad og Kairo. Sultan Saids seier over Imam Ghalib er ansett som et vendepunkt i nyere omansk historie – med kystens seier over innlandet, muliggjort gjennom sultanatets lange allianse med Storbritannia. Som følge av krigen ble al-Sib-traktaten opphevet og imamatet Oman avviklet; innlandet ble integrert i Sultanatet Muscat og Oman.

Sultanen inngikk flere avtaler med Storbritannia. En beskyttelsesavtale fra 1891 ga Oman de facto, om ikke formelt, status som britisk protektorat. Nye avtaler fra 1939 og 1951 la videre grunnlag for blant annet militær hjelp.

I 1958 solgte Oman sin besittelse Gwadar til Pakistan. I 1964 gikk Zanzibar tapt som følge av revolusjonen der, hvorpå øya ble en selvstendig stat – og den omanske befolkningen på rundt 5000 ble i stor utstrekning internert og forvist fra landet. Deres eiendommer ble beslaglagt og flere hundre ble drept. Den siste sultan på Zanzibar, Sayyid Jamshid bin Abdullah bin Khalifah bin Harib (1963–1964) flyktet til Storbritannia. Omanerne fra Zanzibar ble spredt over store deler av den arabiske verden, men ble særlig etter 1970 ønsket tilbake til Oman for å ta del i moderniseringen av landet, der de utgjør en egen sosial gruppe.

I 1958 flyttet sultan Said sitt sete til Salalah, hovedstaden i Dhofar, som han administrerte som et særskilt område. Inspirert av revolusjonen i Jemen brøt det i 1965 ut borgerkrig i Dhofar da opprørsgruppen Dhofar Liberation Front (DLF) krevde løsrivelse. Gruppen ble senere kjent under navnet Popular Front for the Liberation of Oman (PFLO) og Popular Front for the Liberation of the Occupied Arabian Gulf (PFLOAG). Den radikale gruppen mottok støtte fra Kina, Sovjetunionen, Sør-Jemen og Irak, og grep til våpen mot den konservative sultanen. Krigen varte til utgangen av 1975, da opprøret ble slått ned med militær hjelp fra Storbritannia, Pakistan, Jordan og Iran. I 1970 var det frykt for at opprøret ville spre seg til det nordlige Oman, noe som bidro til at Storbritannia stilte seg bak palasskuppet samme år.

Samtidshistorie

Haitham bin Tariq Al Said (fremst i hvitt) bærer kisten med Omans avdøde sultan Qaboos bin Said inn i en moské i hovedstaden Muscat 11. januar 2020. Haitham ble ved Qaboos' død utnevnt til ny sultan av Oman.
Av /AP/NTB Scanpix.
Sultan Qaboos bin Said tok over makten i Oman i 1970, og åpnet landet mot omverdenen. Under sultan Qaboos ble Oman et av få land i verden med gode relasjoner til både USA og Iran. Her er USAs president Bill Clinton på besøk i hovedstaden Muscat i 2000.
Av /Reuters/NTB Scanpix.

Opprøret i Dhofar bidro til palasskuppet i 1970, da den sittende sultanen, Said bin Taimur, ble avsatt av sønnen Qaboos bin Said. Maktskiftet ble støttet av så vel Storbritannia som andre herskere i Golfen, samt sjahen av Iran – som alle fryktet en revolusjonær spredningseffekt i regionen. Kuppet innebar ikke bare en opptrapping av krigen mot opprørerne i Dhofar, men til en modernisering av det omanske samfunnet, og med det til at Oman som stat ble bedre integrert enn før. I likhet med andre land ved Golfen har Oman tatt imot et stort antall gjestearbeidere, men en bevisst «omaniseringspolitikk» – for å få omanere til å bekle flest mulige offentlige stillinger – har redusert andelen. Samtidig ønsker Oman utenlandske investeringer og aktører velkommen, blant annet for å bidra til å etablere et bredere næringsgrunnlag, som forberedelse til en tid med mindre oljeinntekter.

Fra å være et lukket og tilbakestående land, åpnet sultan Qaboos Oman for omverdenen og iverksatte et sosialt og økonomisk moderniseringsprogram, med investeringer blant annet i helse og utdanning, og tilrettelegging for næringsvirksomhet – alt tuftet på de økende inntektene fra eksport av olje fra slutten av 1960-årene. Letingen etter olje tok til allerede på 1920-tallet, men den første vellykkede boring fant sted i 1962; kommersiell utvinning tok til i 1967 gjennom selskapet Petroleum Development Oman (PDO), med Shell som hovedeier, før den omanske stat overtok majoriteten i 1974. Oljeproduksjonen nådde en topp i 2000, for så å synke i takt med svinnende reserver. Samtidig har utvinningen av gass tiltatt. Produksjonen av flytende naturgass startet i 2000. Lavere oljepriser på 2010-tallet medførte synkende inntekter for Oman, som da måtte senke ambisjonene for omleggingen av økonomien mot mindre avhengighet av olje.

På det politiske området førte Qaboos først en forsiktig kurs, men har senere iverksatt også politiske reformer, først og fremst ved å gradvis utvide stemmeretten – til den ble allmenn fra 2003. Det er derimot ikke innført demokrati; sultanen er fortsatt eneveldig og har beholdt sin uinnskrenkede makt. De to organene som utgjør en form for nasjonalforsamling, Majlis al-Shura og Majlis al-Dawla, er begge kun rådgivende. Mens førstnevnte, opprettet i 1990, er folkevalgt (fra 2000), blir medlemmene av den andre utpekt av sultanen. Til sammen utgjør de et Majlis Oman – et overordnet råd for sultanen. De første kvinner ble medlemmer av Majlis al-Shura i 1995, etter at kvinner året før ble akseptert i rådet.

Oman har ingen skrevet grunnlov, og politiske partier er ikke tillatt. Grupperinger med særlig politisk innflytelse er den herskende familie, stammene, handelsstanden og utenlandske rådgivere. Tradisjonelt har stammeledere hatt stor innflytelse, men denne er redusert etter hvert som lokale styringsstrukturer er etablert. Britiske rådgivere har tradisjonelt hatt betydelig innflytelse, også – inntil 1984 – ved å bekle øverste stillinger i det omanske forsvaret. Blant handelsfamiliene har flere av de mest innflytelsesrike røtter i India og Pakistan, samt fra Zanzibar. Personer med røtter fra Omans fortid på Zanzibar har senere fått en dominerende rolle i sentraladministrasjonen.

I 1994 ble flere medlemmer av en undergrunns islamistisk gruppe arrestert, og det var i 1990-årene økende frykt for at militante islamske grupper skulle bli aktive også i Oman. Dette har ikke skjedd, heller ikke på 2000-tallet, da flere grupper vokste fram både i den arabiske verden og på Den arabiske halvøy. Myndighetene beskyldte i 2005 en gruppe for å planlegge å gjenopprette Ibadi-imamatet.

Under Den arabiske våren var det også i Oman tilløp til opprør i 2011 – med demonstrasjoner rettet mot den sterke sentralisering av makt rundt sultanen og den utbredte korrupsjonen, med krav om økonomiske reformer og politisk frihet. Demonstrantene utfordret derimot ikke sultanen selv. Protestene kom særlig til uttrykk i Suhar og Salalah, samt i Muscat fra februar til mai 2011. Det kom til sammenstøt, og det ble rapportert at minst én ble drept. Myndighetene arrangerte demonstrasjoner til støtte for seg selv, og opprettet en statlig menneskerettighetsorganisasjon. For å dempe protestene kunngjorde sultan Qaboos å øke økonomiske subsidier og minstelønnene, samt stønadene for arbeidsledige, og at det skulle skapes 50 000 nye stillinger i offentlig sektor. For å finansiere tiltakene søkte Oman økonomisk støtte fra Saudi-Arabia og andre monarkier i Golfen, gjennom Golfrådet (GCC). Oman stilte seg bak GCCs militære intervensjon under opprøret i Bahrain i 2011. Sultanen lovte også større innflytelse til det folkevalgte rådet, med nyvalg høsten 2011, og avsatte tolv regjeringsmedlemmer. I 2012 arresterte myndighetene flere aktivister som gjennom sosiale medier hadde kritisert myndighetenes manglende oppfølging av de lovede reformene.

Etter Den arabiske våren har den politiske stabiliteten i Oman vedvart. Størst usikkerhet har vært knyttet til utviklingen etter sultan Qaboos. Til han døde i januar 2020 var han lenge alvorlig syk, uten arvinger, og uten å ha utnevnt noen etterfølger. Ved hans død ble Haitham bin Tariq Al Said innsatt som ny sultan etter å ha blitt utpekt av den kongelige familien. Sultan Haitham er fetter av sultan Qaboos og sønnesønn av sultan Taimur bin Feisal som regjerte fra 1913 til 1932, og har tidligere tjenestegjort som blant annet kulturminister og diplomat.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg