Det er ikke funnet spor etter bosetting på Kapp Verde før de første europeiske sjøfarerne fra Portugal kom dit i 1446; øygruppen var da ubebodd. Det er antatt at maurerne tidligere har besøkt øya Sal for å hente salt. Bosetting av øyene startet i 1456, og de ble erklært som en portugisisk koloni i 1495.

På grunn av sin strategiske plassering fikk Kapp Verde-øyene stor betydning for slavehandelen mellom Vest-Afrika og Latin-Amerika, og portugiserne benyttet øyene som mellomstasjon for slavetrafikken allerede fra 1466. I 1585 og 1592 angrep en britisk flåtestyrke Ribeira Grande. Frankrike angrep byen 1712, hvoretter dens betydning sank, til Praia ble ny hovedstad 1770.

Den portugisiske administrasjonen av Kapp Verde ble samlet under en guvernør i 1587. Befolkningen var portugisere og slaver importert fra det afrikanske fastland. Slavene ble brukt som arbeidskraft på de portugisiske plantasjene som ble opprettet på øyene. På 1800-tallet ble om lag 80 000 kappverdianere tvunget den andre veien for å arbeide på plantasjene på São Tomé og Príncipe, en annen portugisisk koloni i Vest-Afrika.

Slavehandelen ble forbudt i 1876, og sammen med en alvorlig tørke førte det til en økonomisk nedgang for øygruppen, som imidlertid helt til moderne tid har vært et viktig knutepunkt for sjøfart mellom Europa, Afrika og Latin-Amerika. I kolonitiden fikk flere fra Kapp Verde-øyene enn fra de andre portugisiske koloniene i Afrika utdanning, og de ble brukt i administrasjonen i de øvrige kolonier, særlig i Guinea-Bissau, hvor det fortsatt er en stor andel av kappverdiranere i ledende stillinger. Øygruppens status ble 1951 endret fra koloni til oversjøisk provins, og 1961 ble alle innbyggere gitt portugisisk statsborgerskap.

Kontakten mellom Kapp Verde og Guinea-Bissau har alltid vært nær, og da frigjøringskampen mot det portugisiske kolonistyret tok til, ble en felles organisasjon for de to koloniene dannet, Partido Africano da Independencia de Guinee e Cabo Verde (PAIGC). PAIGC ble dannet i 1956, og mange av lederne, blant andre grunnleggeren Amilcar Cabral, kom fra Kapp Verde. Bevegelsen arbeidet for selvstendighet fra Portugal, og førte en væpnet frigjøringskrig i Guinea-Bissau. På øyene, hvor naturforholdene ikke lå til rette for geriljakrig, drev bevegelsen politisk undergrunnsarbeid.

I 1972 ble PAIGC anerkjent av FN som den rettmessige representant for folket på Kapp Verde, og etter revolusjonen i Portugal i april 1974 ble det opprettet en overgangsregjering på øyene. Den bestod av både kappverdianere og portugisere, og la grunnen for selvstendigheten, som ble oppnådd 5. juli 1975. Forut for selvstendigheten ble valg avholdt, vunnet av PAIGC, og landets første president ble Aristides Pereira, gjenvalgt i 1986. Pereira hadde etterfulgt Cabral som leder for PAIGC da Cabral ble myrdet i 1973.

Etter selvstendigheten har Kapp Verdes hverdag i stor grad vært dominert av økonomiske problemer, blant annet forårsaket av tørkeproblemer, samt forholdet til Guinea-Bissau. Det var en uttalt målsetting for PAIGC at de to stater skulle forenes, men statskuppet i Guinea-Bissau i 1980 satte en stopper for unionsarbeidet. Kuppet førte til et brudd i de diplomatiske forbindelsene, og til at PAIGC-avdelingen på Kapp Verde i 1981 vedtok å bryte med avdelingen på fastlandet. Isteden ble et eget parti, Partido Africano da Independencia de Cabo Verde (PAICV), stiftet, med Aristides Pereira som leder.

Partiet var det eneste tillatte frem til 1990, da det ble innført flerpartisystem etter at den politiske opposisjonen hadde tvunget frem en folkeavstemning om saken. Kapp Verde ble derved det første av de fem portugisisktalende landene i Afrika som innførte demokratisk styresett. I det påfølgende valg på nasjonalforsamling i 1991 vant opposisjonspartiet Movimento para Democracia (MPD) 56 av i alt 79 seter; de resterende 23 gikk til PAICV. Den sittende presidenten Aristides Pereira tapte mot MPDs António Mascarenhas Monteiro.

En ny grunnlov ble vedtatt i 1992, og den andre republikk ble innledet; nytt flagg og ny nasjonalsang ble innført. Til tross for en splittelse i partiet vant MPD igjen rent flertall i parlamentet ved valget i 1995, PAICV ble nest størst. Ved valgene 2001 og 2006 var igjen PAICV det største partiet. Monteiro ble gjenvalgt 1996 uten motkandidat; ved valget i 2001 ble PAICVs Pedro Pires valgt til president, bare få stemmer foran Carlos Alberto de Carvalho Veiga fra MPD. Pires ble på nytt gjenvalgt i 2006, med 51 prosent av stemmene – mot Carlos Alberto Wahnon de Carvarlho Veiga fra MPD, som fikk 49 prosent.

En grunnlovsendring 1999 åpnet for muligheten til å gjøre kreolsk sidestilt med portugisisk som offisielt språk.

Øystaten Kapp Verde er geografisk isolert fra resten av Afrika, men har av historiske årsaker hatt særlig nære forbindelser til Guinea-Bissau så vel som de øvrige forhenværende portugisiske kolonier i Afrika. Forholdet til søsterrepublikken Guinea-Bissau ble svekket etter militærkuppet 1980, og planene om en sammenslåing skrinlagt. 1998–99 spilte Kapp Verde en aktiv rolle som megler i borgerkrigen i Guinea-Bissau. Særlig nært er forholdet med den tidligere kolonimakten Portugal, som også yter betydelig økonomisk støtte.

Det er dertil utviklet nære forbindelser med de portugisiske øyene (regionene) Asorene og Madeira, samt til den autonome spanske regionen Kanariøyene. Kapp Verde er medlem av organisasjonen for portugisisktalende land, Comunidade de Países de Língua Portuguesa (CPLP), etblert 1996, så vel som den frankofone blokk. Kapp Verde er med i flere internasjonale organisasjoner, blant annet den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS. Landet ble i 2007 tatt opp i Verdens handelsorganisasjon (WTO).

I slutten av 1980-årene var president Pereira aktiv som megler i spørsmålet om Namibias selvstendighet og krigen i Angola, samt i grensekonflikten mellom Guinea-Bissau og Senegal. Kapp Verde undertegnet selv en avtale om maritim demarkasjonslinje med Senegal i 1993. En strategisk samarbeidsavtale mellom Angola og Kapp Verde ble inngått 2003; om lag 100 000 kappverdiranere har tilhold i Angola. Forholdet til USA er også utviklet, blant annet som følge av at ca. 400 000 kappverdianere oppholder seg der.

NATO gjennomførte i 2006 en større militærøvelse med ca. 7000 soldater – "Steadfast Jaguar 06" – på og ved São Vicente-øya. Også Norge bidro med spesialstyrker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.