São Filipe
São Filipe fort i Cidade Velha, Cabo Verde ble bygget på slutten av 1500-tallet. Fortet er siden 2009 på UNESCOs verdensarvliste.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Kapp Verdes historie begynner i 1446, da den ubebodde øygruppen ble besøkt av de første europeiske sjøfarerne fra Portugal. Det er ikke funnet spor etter bosetting på Kapp Verde før dette, men det er antatt at maurerne tidligere har besøkt øya Sal for å hente salt. Bosetting av øyene startet i 1456, og de ble erklært som en portugisisk koloni i 1495.

I 1951 ble Kapp Verdes status endret fra koloni til oversjøisk provins. I 1974 ble det opprettet en overgangsregjering på øyene. Selvstendighet ble oppnådd i 1975, og Aristides Pereira ble landets første president.

Portugisisk koloni

På grunn av sin strategiske plassering fikk Kapp Verde-øyene stor betydning for slavehandelen mellom Vest-Afrika og Latin-Amerika, og portugiserne benyttet øyene som mellomstasjon for slavetrafikken allerede fra 1466. I 1585 og 1592 angrep en britisk flåtestyrke Ribeira Grande. Frankrike angrep byen i 1712, hvoretter dens betydning sank, til Praia ble ny hovedstad i 1770.

Den portugisiske administrasjonen av Kapp Verde ble samlet under en guvernør i 1587. Befolkningen var portugisere og slaver importert fra det afrikanske fastlandet. Slavene ble brukt som arbeidskraft på de portugisiske plantasjene som ble opprettet på øyene. På 1800-tallet ble om lag 80 000 kappverdianere tvunget den andre veien for å arbeide på plantasjene på São Tomé og Príncipe, en annen portugisisk koloni i Vest-Afrika.

Slavehandelen ble forbudt i 1876, og sammen med en alvorlig tørke førte det til en økonomisk nedgang for øygruppen, som imidlertid helt til moderne tid har vært et viktig knutepunkt for sjøfart mellom Europa, Afrika og Latin-Amerika. I kolonitiden fikk flere fra Kapp Verde-øyene enn fra de andre portugisiske koloniene i Afrika utdanning, og de ble brukt i administrasjonen i de øvrige koloniene, særlig i Guinea-Bissau, hvor det fortsatt er en stor andel av kappverdiranere i ledende stillinger. Øygruppens status ble i 1951 endret fra koloni til oversjøisk provins, og i 1961 ble alle innbyggere gitt portugisisk statsborgerskap.

Kontakten mellom Kapp Verde og Guinea-Bissau har alltid vært nær, og da frigjøringskampen mot det portugisiske kolonistyret tok til, ble en felles organisasjon for de to koloniene dannet, Partido Africano da Independencia de Guinee e Cabo Verde (PAIGC). PAIGC ble dannet i 1956, og mange av lederne, blant andre grunnleggeren Amilcar Cabral, kom fra Kapp Verde. Bevegelsen arbeidet for selvstendighet fra Portugal, og førte en væpnet frigjøringskrig i Guinea-Bissau. På øyene, hvor naturforholdene ikke lå til rette for geriljakrig, drev bevegelsen politisk undergrunnsarbeid.

I 1972 ble PAIGC anerkjent av FN som den rettmessige representant for folket på Kapp Verde, og etter den såkalte nellikrevolusjonen i Portugal i april 1974, da militærregimet der ble erstattet av et demokratisk styre, ble det opprettet en overgangsregjering på øyene. Den bestod av både kappverdianere og portugisere, og la grunnen for selvstendigheten, som ble oppnådd 5. juli 1975. Forut for selvstendigheten ble valg avholdt, vunnet av PAIGC, og landets første president ble Aristides Pereira, gjenvalgt i 1986. Pereira hadde etterfulgt Cabral som leder for PAIGC da Cabral ble myrdet i 1973.

Selvstendighet

Etter selvstendigheten var Kapp Verdes hverdag i stor grad dominert av økonomiske problemer, blant annet forårsaket av tørkeproblemer, samt forholdet til Guinea-Bissau. Det var en uttalt målsetting for PAIGC at de to stater skulle forenes, men statskuppet i Guinea-Bissau i 1980 satte en stopper for unionsarbeidet. Kuppet førte til et brudd i de diplomatiske forbindelsene, og til at PAIGC-avdelingen på Kapp Verde i 1981 vedtok å bryte med avdelingen på fastlandet. Isteden ble et eget parti, Partido Africano da Independencia de Cabo Verde (PAICV), stiftet, med Aristides Pereira som leder.

Partiet var det eneste tillatte frem til 1990, da det ble innført flerpartisystem etter at den politiske opposisjonen hadde tvunget frem en folkeavstemning om saken. Kapp Verde ble derved det første av de fem portugisisktalende landene i Afrika som innførte demokratisk styresett. I det påfølgende valget på nasjonalforsamling i 1991 vant opposisjonspartiet Movimento para Democracia (MPD) 56 av i alt 79 seter; de resterende 23 gikk til PAICV. Den sittende presidenten Aristides Pereira tapte mot MPDs António Mascarenhas Monteiro.

En ny grunnlov ble vedtatt i 1992, og den andre republikk ble innledet; nytt flagg og ny nasjonalsang ble innført. Til tross for en splittelse i partiet vant MPD igjen rent flertall i parlamentet ved valget i 1995, PAICV ble nest størst. Ved valgene i 2001 og 2006 var igjen PAICV det største partiet. Monteiro ble gjenvalgt i 1996 uten motkandidat; ved valget i 2001 ble PAICVs Pedro Pires valgt til president, bare få stemmer foran Carlos Alberto de Carvalho Veiga fra MPD. Pires ble på nytt gjenvalgt i 2006, med 51 prosent av stemmene – mot Carlos Alberto Wahnon de Carvarlho Veiga fra MPD, som fikk 49 prosent.

En grunnlovsendring i 1999 åpnet for muligheten til å gjøre kreolsk sidestilt med portugisisk som offisielt språk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg