(av antropo- og gr. 'lære'), studiet av mennesket. Antropologi er et vidtspennende fagområde og omfatter en rekke disipliner som studerer mennesket som art og sosialt vesen i et allment og komparativt perspektiv. Det går et skille mellom hovedfeltene biologisk antropologi, eller fysisk antropologi, og flere mer eller mindre overlappende kulturantropologiske fag.

I den engelsktalende delen av verden har betegnelsen anthropology alltid omfattet hele fagområdet. I Europa for øvrig ble betegnelsen tidligere oftest anvendt på det feltet som ellers kalles biologisk eller fysisk antropologi, mens etnografi og etnologi ble brukt om ett eller flere av de kulturantropologiske fag.

De første antropologer var polyhistorer og arbeidet systematisk på alle fronter. Kjente navn er biologen T. H. Huxley, som først kalte antropologi the Science of Man, og Franz Boas, som bl.a. studerte indianske språk, myter og «primitiv» kunst. Ulike nasjonale fagtradisjoner kombinert med tiltagende tematisk og regional spesialisering kan imidlertid gjøre det problematisk å behandle antropologien som én vitenskap. Likevel har fagområdet antropologi bevart en viss enhet innad vis-à-vis andre kunnskapsfelter som også er rettet mot studiet av mennesket (som medisinske fag, psykologi, sosiologi og andre samfunnsvitenskaper).

I kontekst av samfunnsvitenskapene sees antropologien (sosial- og kulturantropologi) gjerne som en spesialisering omkring temaet «kultur». For øvrig skiller faget seg fra de andre samfunnsvitenskapene ved sin vektlegging av kvalitativ metode: relativt langvarige feltarbeider basert i former for innsosialisering («deltakende observasjon»). Idealet om metodisk kulturrelativisme – evne til å forstå den studerte kulturen ut fra dens forutsetninger – knytter seg til denne metoden, men forstås også som betydningsfullt i grener av faget der andre metoder er viktigere.

På denne bakgrunn anerkjenner utøverne av de forskjellige disipliner innenfor antropologien fortsatt et slags idéfellesskap som bl.a. gir seg utslag i felles foreninger, fagkonferanser og tidsskrifter.

Ved amerikanske universiteter (USA) regnes antropologifaget som regel å omfatte fire hovedfelter: biologisk (eller fysisk) antropologi, kulturantropologi, lingvistikk (språkvitenskap) og arkeologi. Det er vanlig at studenter tar elementærkurser i alle fire disipliner før de tar fatt på sitt spesialstudium. Hvert av feltene rommer forskjellige tematiske spesialiseringer eller underdisipliner. Paleoantropologi (studiet av forhistoriske mennesketyper og deres kulturer) kan for eksempel regnes som en underdisiplin både av arkeologi og biologisk/fysisk antropologi. Kriminalteknisk antropologi (forensic anthropology: identifisering av personer på basis av skjelettdeler og annet biologisk materiale) utgjør en annen underdisiplin av sistnevnte felt. Kulturantropologien er et særlig vidtfavnende felt med spesialiseringer i kulturhistorie, humanøkologi, kognitiv antropologi, etnopsykologi, medisinsk antropologi osv.

Ved europeiske universiteter har disse fire hovedfeltene som oftest status som separate fag. Lingvistikk og arkeologi forstås ikke nødvendigvis som antropologiske disipliner, og det brukes til dels andre betegnelser for fag som tilsvarer eller overlapper med amerikansk kulturantropologi. I Storbritannia har sosialantropologien dekket mange av de samme temaer og spesialiseringer. I det øvrige Europa har særlig denne fagbetegnelsen vunnet stadig større innpass på bekostning av eldre fagbetegnelser som etnografi og etnologi.

Antropologisk forskning og undervisning, fortrinnsvis representert ved kulturantropologiske temaer og underdisipliner, foregår i Norge ved de fire universitetene under navnet sosialantropologi. I Norge var dette faget tidligere kjent som etnografi. Etnologi (folkelivsgransking) har i Norge betegnet et separat fag særlig knyttet til studiet av nordiske kulturtradisjoner.

Herodot og andre forfattere som i oldtiden beskrev ulike folk og skikker, regnes gjerne blant antropologifagets stamfedre. Antropologi som felt for tenkning omkring variasjoners forhold til det fellesmenneskelige har sitt utspring i opplysningstiden, hos filosofer som Jean-Jacques Rousseau og David Hume. Som vitenskap basert på mer systematiske undersøkelser av menneskelig variasjon – biologisk, kulturelt og sosialt – har antropologien sin opprinnelse på 1800-tallet.

Gjennom forsøk på å beskrive og forklare mangfoldet av fysiske typer, skikker, trosforestillinger, språk og former for sosial organisasjon som lå utenfor den tidens vestlige kunnskap, fremstod antropologien på 1800-tallet som en generaliserende vitenskap forankret i en naturhistorisk tradisjon. Den grunnleggende antakelse var at enhver menneskegruppe, ethvert folk, i sin fysiske utrustning og i sine skikker måtte sees på som en variasjon innenfor et fellesmenneskelig tema, og følgelig analyseres ved hjelp av et perspektiv og et begrepsapparat som var egnet til å fange opp dette mangfoldet.

Charles Darwins utviklingslære og teori om menneskers avstamning var en viktig inspirasjonskilde for antropologisk teoretisering. En grunnleggende tanke hos tidlige antropologiske teoretikere som Lewis Henry Morgan (USA) og Edward Tylor (Storbritannia) var at samfunnsmessige og kulturelle institusjoner (familie, religion, rettsvesen osv.) har en utvikling analog med den biologiske (evolusjonisme). I den tyskspråklige kultursfære var imidlertid de tidligste antropologene mer opptatte av spesifikke institusjoners og skikkers geografiske utbredelse, en interesse som ledet til studier av migrasjoner og andre former for spredning av kulturtrekk (diffusjonisme).

En spesiell fortolkning av darwinismen, den såkalte sosialdarwinismen, gav næring til oppfatninger om at kulturelle og psykologiske forskjeller blant mennesker kunne være basert i systematisk biologisk variasjon. Gjennom en periode var en del fysiske antropologer aktive i utviklingen av ulike teorier om slike sammenhenger (raseteorier). Selv om biologisk antropologisk forskning senere har påvist at denne typen teorier mangler rot i virkeligheten, har de vist seg svært seiglivede i den folkelige bevissthet.

Fra tidlig på 1900-tallet utviklet imidlertid moderne antropologi seg i hovedsak vekk fra biologisk determinisme (raseteorier) og spekulativ teoribygging om menneskenes forhistorie (evolusjonisme, diffusjonisme). I USA la Franz Boas vekt på at menneskelig variasjon i all overveiende grad var kulturelt betinget og måtte studeres som sådan. I Europa utviklet den polskfødte britiske antropologen Bronislaw Malinowski teorien om at den observerbare variasjonen av kulturer og samfunnsformer må forstås på grunnlag av universelle basisbehov (funksjonalisme). Malinowski får som regel hovedæren for å ha utviklet det innsosialiserende feltarbeidet som antropologisk metode.

Alfred R. Radcliffe-Brown (Storbritannia) og Marcel Mauss (Frankrike) mottok viktige impulser fra Emile Durkheims sosiologi, der den organiske samfunnsmodellen står i fokus. På dette grunnlaget utviklet Radcliffe-Brown og hans studenter (E. E. Evans-Pritchard, Meyer Fortes o.a.) strukturfunksjonalismen, som lenge var den viktigste «skolen» innen britisk sosialantropologi. På basis av Mauss' teorier og formelle analysemetoder hentet fra lingvistikken (Ferdinand Saussure) utviklet Claude Lévi-Strauss strukturalismen som den viktigste «skolen» innenfor fransk antropologi. Strukturalistisk analyse søker gjerne å vise at den krysskulturelle variasjonen av mønstre i språk, myter, sosiale relasjoner osv. har sitt grunnlag i fellesmenneskelige tankestrukturer.

Franz Boas og hans studenter (A. L. Kroeber, Margaret Mead o.a.) får som regel hovedæren for å ha utviklet den amerikanske kulturantropologien. Leslie White og Julian Steward opponerte imidlertid mot Boas-skolens idealisme («kulturdeterminisme») og la vekt på at kulturenes variasjon og utvikling må forstås i sine materielle og økologiske sammenhenger (kulturøkologi). I kombinasjon med nyere metoder i arkeologien (C-14 datering etc.) la kulturøkologien et fundament for mer dristig teoretisering om fortidige samfunn og kulturer (the new archaeology: Lewis Binford o.a.).

Disse materialistiske skolene innenfor antropologien mottok dessuten viktige impulser fra marxistisk samfunnsteori. En mer dogmatisk marxistisk antropologi ble utviklet i Sovjetunionen på basis av Friedrich Engels' fortolkninger av Lewis Henry Morgans evolusjonsteorier. Selv om denne skolen har mistet sin tidligere posisjon, finnes det en vedvarende interesse for makroorientert teoribygging i russisk antropologi. I motsetning til dette kan man si at vestlig antropologi rundt midten av 1900-tallet var preget av mikroorientert partikularisme. Hvert samfunn eller hver kultur ble helst forstått og studert som et avgrenset og (ideelt sett) stabilt system. I første omgang var faget derfor lite egnet til å fange inn og analysere slike endringer i det sosiale rom som etterkrigstidens avkolonisering og moderniseringsprosesser førte med seg.

Gjennom sine studier av nettopp slike prosesser skapte imidlertid Max Gluckman og hans studenter en mer dynamisk variant av britisk funksjonalistisk antropologi (den såkalte «Manchester-skolen»). Den norske antropologen Fredrik Barth utviklet i 1960-årene en transaksjonalistisk modell til forståelse av sosial endring. Antropologer med røtter i amerikansk kulturøkologi (Eric Wolf o.a.), fransk strukturalisme og marxisme (Maurice Godelier o.a.) har utviklet modeller som omgriper maktrelasjoner og de historiske kontekstene for økonomiske og sosiale prosesser.

De to hovedtradisjonene i amerikansk kulturantropologi har for øvrig forgrenet seg i en rekke ulike skoler og interessefelt. Marvin Harris' kulturmaterialisme og Roy Rappaports systemøkologiske antropologi kan regnes som forgreninger av den kulturøkologiske tradisjonen. Den boasianske tradisjonen har gitt opphav til diverse skoler preget av formelle problemstillinger og stringente metodologier (etnometodologi, kognitiv og psykologisk antropologi), men også til de mer «impresjonistisk» pregede symbolantropologiske retningene (David Schneider, Clifford Geertz o.a.). Gjennom analyser av symbolkomplekser og deres meningsinnhold søker disse antropologene å fremstille det essensielle i den studerte kulturen.

Geertz' «fortolkende antropologi» har i denne sammenhengen fått en spesiell betydning, ikke minst som inspirasjonskilde for den «postmoderne» antropologien som vokste frem i 1980- og 1990-årene. Filosofien bak denne retningen benekter fagets vitenskapelighet (arven fra opplysningstiden): i likhet med studieobjektene er antropologene bare fortolkere av virkeligheten. Deres skriftlige produkter kan dermed bare ha status som «litteratur». Paradoksalt nok har denne innflytelsen fra «postmodernismen» gjort seg gjeldende nettopp i en tid da forskningsresultater innenfor biologisk antropologi, lingvistikk og arkeologi kan synes å danne et fornyet grunnlag for antropologien som en enhetlig vitenskap om mennesket forankret i en positiv vitenskapstradisjon. Moderne genetikk har vist at alle grener av menneskeheten er nærmere beslektet enn tidligere antatt, historiske lingvister har begynt å tenke seg muligheten av ett menneskelig urspråk, og arkeologer (Colin Renfrew o.a.) har i sine rekonstruksjoner av fortiden kunnet antyde nærmere sammenhenger mellom språklig og kulturell differensiering enn det tidligere har vært grunnlag for.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.