Den ontologiske vending, et skifte innen fagfeltet sosialantropologi som kan ses som en reaksjon på den lingvistiske og postmoderne vendingen som fokuserte kritisk på antropologisk autoritet som såkalt tekstlig representasjon.

Den ontologiske vendingen er ikke en skoleretning eller en felles teoretisk plattform, men vi kan likevel peke på noen fellestrekk. Det første er et syn på hva virkelighet er (hva som eksisterer), og det andre er et syn på hvordan vi erfarer verden.

Blant tidlige inspirasjonskildene for denne retningen på 1980-tallet var Marilyn Strathern, Paul Rabinow, Philippe Descola, Viveiros de Castro og Bruce Kapferer. 

Vendingen mot ontologi som et analytisk begrep innebærer en relativisering av virkeligheten og åpner opp for at det finnes flere ontologier eller virkeligheter. Ontologi viser her ikke til en essensiell og objektiv virkelighet, men til en virkelighet som er sosialt og kulturelt skapt.

Begrepet ontologi angir grunnleggende antakelser om, og orienteringer mot, verden og hvilke krefter som styrer verden. Ontologisk orienterte antropologer mener at slike antakelser og orienteringer skaper ulike virkeligheter, og at antropologi derfor må være ontologisk relativistisk. Vendingen innebærer en kritisk relativisering av vestlig metafysikk.

På et nivå har denne relativiseringen av virkelighet som en sosialt skapt helhet vært en grunnleggende del av tradisjonell sosialantropologi, og enkelte mener derfor at begrepet ontologi ligger tett opp til begrepet kultur.

  • For mer se debatten "Ontology Is Just Another Word for Culture" i Critique of Anthropology 30, 2010.

Ontologibegrepet skiller seg imidlertid fra kulturbegrepet ved at det hevder at vår erfaring av verden ikke går gjennom språklige eller tegnmessige representasjoner, slik Clifford Geertz mener.

Ontologibegrepet innebærer en påstand om at vår tilgang til verden er mer direkte kroppslig eller ikke-representasjonell; for eksempel gjennom sosialt lærte antakelser om hvilke vesener og krefter som finnes i verden og hvordan man må forholde seg til disse.

Slike antakelser grunnlegger den virkeligheten folk lever i, akkurat som moderne vitenskapelige antakelser. Eksempler er hekseri, ånder og guder, eller hvilken eksistens man antar at dyr representerer.

En innflytelsesrik del av den ontologiske vendingen er 'perspektivismen' til Viveiros de Castro, som fokuserer på at Amazonas-indianernes ontologi ikke skiller natur fra kultur slik vi gjør. Philippe Descola diskuterer også skillet mellom natur og kultur i en vid komparativ ramme.

En annen innflytelsesrik retning er Agent Network Theory (ANT) som ble grunnlagt av den franske antropologen Bruno Latour. Her vektlegges det hvordan menneskelig handlingsevne er avhengig av materielle ting, og at ting derfor må anses som å være delaktige i våre handlinger som 'aktanter'. Tingenes handlekraft blir ikke skapt av at vi tillegger dem mening gjennom tegn eller språk, men mer grunnleggende av deres materielle karakter og plass i et nettverk av mennesker og ting. De er ikke bare bindeledd mellom mennesker, men skaper og former relasjoner.

I sin vektlegging av det ikke-representasjonelle innebærer den ontologiske vendingen en reaksjon på kulturantropologien til Clifford Geertz. Geertz mener vår erfaring av verden må gå gjennom symboler, mens slike tegnmessige representasjoner for de fleste ontologisk orienterte antropologer vil ting i verden som 'ontiske' (fysisk eksisterende ting) i motsetning til de viktige 'ontologiske' orienteringer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.