Slektskap som sosialt fenomen følger ikke av genetisk beslektethet som sådan, men ved at nyfødte barn sosialiseres inn i et rammeverk av sosiale relasjoner. Dette rammeverket har sitt utspring i kjernefamilier bestående av foreldre og barn. Selv om kvinnen som føder barnet i regelen får status som dets sosiale og rettmessige mor, og en mann knyttet til henne som dets rettmessige far, betinges disse statusene av hvem som anerkjennes som rettmessige sosiale foreldre i den gjeldende kulturelle konteksten. Det er barnets relasjon med to anerkjente sosiale foreldre (tosidig eller bilateral filiasjon) som danner grunnlaget for framveksten av slektskap som sosialt fenomen.
I utgangspunktet vil det si at slektskap bygger på tre typer primærrelasjoner: mellom foreldre og barn, mellom barn av samme foreldre (søsken) og mellom foreldrene, altså to primærrelasjoner av konsangvin type (i prinsippet blodsbåndbasert) og én av affinal type (ekteskap/svogerskap).
Selv om affinale relasjoner ikke er slektskap i substansiell (blodsbåndbasert) forstand, utgjør de en integrert del av slektskap, forstått som sosialt fenomen. I noen teorier om slektskap blant mennesker framstår den primære affinale relasjonen (ekteskap/anerkjent parrelasjon) faktisk som den mest grunnleggende relasjonen i alle menneskelige slektskapssystemer.
Uansett, er det heller ikke slik at primærrelasjonene av konsangvin type (relasjonene mellom foreldre og barn og mellom søsken) nødvendigvis samsvarer med biologisk slektskap. Selv om det finnes en utbredt tro på at slikt slektskap er basert på «blod» eller andre typer kroppslige substanser, finnes det et bredt spekter av kulturelt betingete ideer omkring hvordan slike «slektskapssubstanser» nedarves. De stemmer ikke nødvendigvis overens biologiske saksforhold. Selv der oppfatningen for eksempel av farskap ligger nær hva farskap er i biologisk forstand, betyr det ikke at alle sosialt anerkjente konsangvine fedre nødvendigvis er biologiske fedre. Først i senere år har det blitt mulig å påvise biologisk farskap med stor grad av sikkerhet. Ved adopsjon er det uansett ikke sammenfall mellom den biologiske og den sosiale relasjon.
Gjennom de tre nevnte primærrelasjonene (som forbinder slektninger av første grad) er personer i neste ledd forbundet med slektninger av annen grad (for eksempel besteforeldre, onkler og tanter, svigerforeldre, og så videre) , og i neste omgang med slektninger av tredje grad (for eksempel, oldeforeldre, søskenbarn, og så videre). I prinsippet kan man regne med så mange grader man vil eller har bruk for. Antallet genealogiske posisjoner (typer slektninger) som inngår i nettverket øker imidlertid drastisk for hver grad. Allerede kjernefamiliens tre primærrrelasjoner forener hele åtte typer primærslektninger, nemlig mor, far, kone, ektemann, sønn, datter, bror og søster.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.