miljøproblem

Vanligvis er det påvirkning av det ytre miljøet, altså miljøet utendørs, man mener med uttrykket miljøproblemer. Problemer inne i bygninger, som for eksempel dårlig inneklima eller dårlig arbeidsmiljø, regnes gjerne som en annen type problemer.

Miljøproblemer er en form for samfunnsproblemer. Det vil si problemer som er såpass alvorlige og foregår på så stor skala, at de angår samfunnet og ikke bare noen få enkeltpersoner. Det vil for eksempel ikke regnes som et miljøproblem at en privatperson gjør noe som plager naboen.

Oftest er det miljøskader som er til skade for menneskers helse, trivsel eller økonomi som regnes som miljøproblemer. Mange vil hevde at det også må regnes som et miljøproblem når man utrydder arter eller på andre måter ødelegger biologisk mangfold, selv hvis denne skaden ikke har noen åpenbare konsekvenser for menneskers velferd.

Det kan altså være uenighet om noe er et miljøproblem eller ikke. Det kan være uenighet om en bestemt type skade er noe å bry seg om. I tillegg kan det av og til være forskjellige oppfatninger av hvor mye mennesker faktisk påvirker omgivelsene, eller hvor store skadevirkningene er.

En hovedtype miljøproblemer er forurensning av luft, vann og jord gjennom forskjellige typer utslipp. Forurensningsproblemer kan være lokale, slik som helseskadelig luft i én enkelt by på grunn av utslipp fra biltrafikk, eller forurenset jord på gamle industritomter. Problemer som rammer et større område, kalles regionale. Forurensningsproblemer som angår hele planeten, slik som menneskeskapte klimaendringer og havforsuring, kalles globale problemer.

En annen hovedtype miljøproblemer er utbygging og andre typer arealutnytting, som går ut over økosystemer og biologisk mangfold gjennom habitatødeleggelse. Et eksempel på dette er at urskog eller annen gammel skog med stort biologisk mangfold, hogges og erstattes med plantasjer eller plantasjelignende skog som består av like gamle trær av ett enkelt treslag. Mange av artene fra den gamle skogen vil ikke lenger kunne leve i området. Et annet eksempel er utbygging av vannkraft i et vassdrag. Vandrende fiskearter som laks, ål eller stør kan bli hindret av kraftverk og demninger, og kan miste viktige levesteder.

Det finnes flere former for miljøproblemer. Overhøsting vil si at man utnytter en bestand av levende organismer, for eksempel fisk, så hardt at bestanden blir kraftig redusert eller kanskje utryddet. Med andre ord er ikke høstingen (for eksempel fisket) bærekraftig. En annen type miljøproblemer er at mennesket med eller uten hensikt innfører arter til nye områder. I noen tilfeller blir disse til invaderende arter som fortrenger arter som lever i området fra før. Ved fiskeoppdrett er spredning av parasitter til vill fisk et viktig miljøproblem.

Trolig bidro mennesker til utrydding av arter de jaktet på, allerede før jordbruket tok til. Man kan altså si at noen typer miljøproblemer har fulgt menneskeheten siden forhistorisk tid. Den industrielle revolusjonen satte fart på produksjonen og forbruket, og samtidig på miljøproblemene.

De fleste miljøproblemer er utilsiktede konsekvenser av menneskers produksjon og forbruk, nærmest som bivirkninger. Økende levestandard og økende befolkning bidrar som regel til større påvirkning av miljøet. Teknologiske forbedringer har i mange tilfeller ført til at miljøbelastningen ved å produsere eller bruke et tilsvarende produkt blir mindre. For eksempel har forbrenningsmotorer blitt stadig mer effektive, slik at de bruker mindre drivstoff og dermed slipper ut mindre karbondioksid (CO₂) når de utfører det samme arbeidet som tidligere forbrenningsmotorer. Likevel oppveies slike forbedringer ofte av økende produksjon og forbruk, for eksempel at det blir flere kjøretøy på veiene som kjører flere kilometer, eller at kjøretøyene blir tyngre og derfor krever mer drivstoff.

Miljøproblemer kan motvirkes ved tiltak som å velge teknologi og aktiviteter som gir minst mulig miljøbelastning. Et eksempel er å redusere behovet for transport, eller å erstatte bensin- og dieseldrevne biler med transportformer som gir mindre utslipp, som elbil, buss eller sykkel. Det er særlig staten som kan sikre at slike omlegginger skjer, gjennom virkemidler som for eksempel forbud, påbud, miljøavgifter, kvoteordninger, subsidier og stønader.

Noen miljøproblemer har blitt løst og gir mindre grunn til bekymring enn før. Svekkelsen av ozonlaget på grunn av utslipp av visse kjemiske stoffer til luft, har for eksempel blitt møtt med ganske effektive mottiltak gjennom de internasjonale avtalene Wien-konvensjonen og Montreal-protokollen. Menneskeskapte klimaendringer er derimot eksempel på et problem som har fortsatt å vokse, til tross for tre tiår med forhandlinger om mottiltak innenfor rammene av den internasjonale Klimakonvensjonen.

Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv kan en viktig årsak til miljøproblemer beskrives slik: I en markedsøkonomi vil de som får fortjenesten fra økonomisk virksomhet, ofte slipper å betale for miljøskader som virksomheten fører til (såkalte negative eksterne virkninger). Skadevirkningene rammer i hovedsak andre enn dem selv. Derfor kan det lønne seg for dem å fortsette med den miljøskadelige virksomheten selv når den er til skade for samfunnet samlet sett. Miljøavgifter eller lignende virkemidler kan korrigere dette, og bidra til at det lønner seg å legge om til mindre miljøbelastende virksomhet.

Rundt statlige miljøtiltak vil det som regel være konflikter og uenighet. De som vil måtte avvikle eller legge om sin virksomhet som følge av tiltakene, kjemper ofte imot. Hvis de har makt og innflytelse, kan de lykkes i å stanse foreslåtte tiltak.

For miljøproblemer som angår mer enn ett land, kan det være nødvendig med internasjonalt miljøsamarbeid om løsninger. Her kan interessemotsetninger mellom stater være en stor utfordring.

Selve begrepet miljøproblemer (i dagens betydning) – sammen med uttrykk som miljøvern og miljøbevegelsen – kom i alminnelig bruk omkring 1970. På denne tiden vokste det fram en oppfatning av at de forskjellige formene for miljøproblemer alle var eksempler på en særegen type samfunnsproblemer som hadde viktige fellestrekk. Tidligere hadde naturvern i større grad blitt diskutert separat fra for eksempel forurensningsproblemer.

En viktig begivenhet som bidro til etableringen av miljøproblemer og miljøvern som et distinkt saksfelt, var Stockholmskonferansen i 1972, og opprettelsen av FNs miljøprogram (UNEP) i den forbindelse. Mange land etablerte på samme tid egne departementer eller direktorater for miljøvern, slik som USAs Environmental Protection Agency (EPA, 1970) og det norske Miljøverndepartementet (1972, i dag Klima- og miljødepartementet). Dessuten ble det etablert mange nye organisasjoner som helt eller delvis arbeidet med aktivisme for miljøvern og mot miljøproblemer, slik som Greenpeace (1971), Friends of the Earth International (1971), Natur og Ungdom (1967) og Framtiden i våre hender (1974).

Etter årtusenskiftet kan det se ut til at bruken av uttrykkene miljøproblem og miljøvern har avtatt noe. En årsak kan være at mye av oppmerksomheten har samlet seg rundt et fåtall miljøproblemer som peker seg ut som særlig viktige, spesielt klimaendringer og tap av biologisk mangfold, og at man derfor bruker mer spesifikke betegnelser på problemene.

En annen årsak kan være økt oppmerksomhet om at selv om disse problemene til dels henger sammen, er de også svært ulike, og noen av løsningene kan stå i konflikt med hverandre. Diskusjonen om utbygging av fornybar energi som vindkraft gir eksempler på det. Fornybar energi har gunstige egenskaper vurdert ut fra klimapolitiske hensyn, fordi de kan være alternativer til fossile brensler. Samtidig kan utbygging av fornybar energi bidra til andre miljøproblemer som habitatødeleggelse.

• miljøvern
• forurensning
• utryddelse
• klimaendringer
• biologisk mangfold