fysisk antropologi

Artikkelstart

Fysisk antropologi er studiet av mennesker og menneskelig variasjon, særlig i fysisk forstand. Fagbetegnelsen fysisk antropologi har i økende grad blitt erstattet av biologisk antropologi og er etter år 2000 i mindre grad brukt i norsk sammenheng. Begge betegnelsene dekker imidlertid den hovedgrenen innenfor det antropologiske fagområdet som omhandler menneskets utviklingshistorie og biologiske variasjon.

Faktaboks

Uttale
fˈysisk antropologˈi

Fysiske forskjeller og endring

Undersøkelser av fossile rester av tidlige mennesker og menneskelignende skapninger er en sentral forskningsoppgave. Utforskningen av mennesket som biologisk vesen blant andre organismer, sett i sin historiske (diakrone) og geografiske (synkrone) sammenheng, forutsetter anatomi og fysiologi. Fysisk antropologi er opptatt av kroppslige variasjoner og endringer. Variasjon betyr her for eksempel at Australopithecus i Sør-Afrika var forskjellig fra Pithecanthropus i det østlige Asia for 2,5 millioner år siden, at noen Homo sapiens i dag er mørkere i huden enn andre, eller at noen folkegrupper statistisk sett er høyere enn andre.

Inndeling

Fysisk antropologi blir ofte særlig forbundet med innsamling av fossiler og måling av fragmenter av skaller og skjelettrester fra ulike primater og hominider. Dette forskningsfeltet går gjerne også under navnet paleoantropologi (av gresk 'gammel', det vil si fortids-). Human heterografi (av gresk 'annen', det vil si forskjellig) er derimot rettet mot fysisk-biologiske variasjoner i samtiden. Her spiller genforskningen en betydelig rolle. De to forskningsgrenene henger sammen, i og med at den ene disiplinen frembringer dokumentasjon og innsikt til bruk for den andre. Mens det fossile materialet sier noe om utviklingsretningen og de spesifikke omgivelsene som benrestene forekommer i, gir genetisk materiale informasjon om prosesser som ligger til grunn for endring over tid.

Beslektede disipliner

Fysisk antropologi blir av og til forvekslet med medisinske fag som anatomi og fysiologi og forbindelsen er klar nok. Imidlertid er disse fagene konsentrert om den kroppslige struktur og funksjon hos moderne mennesker, mens fysisk antropologi står for det generelle og komparative studium av kroppslige forskjeller, likheter og, ikke minst, endringer i tid og rom.

I debatter med andre disipliner vil fysisk antropologi framheve at den biologisk bestemte menneskenaturen gjør oss spesielle i forhold til alle de andre dyregruppene, som vi for øvrig er bundet til gjennom et påvist slektskap. Kontinuiteten mellom artene binder oss sammen gjennom evolusjonsprosessen. Menneskeaper, særlig sjimpanser, er særlige studieobjekter for mange fysiske og biologiske antropologer. Primatologi er derfor et sentralt problemområde, med problemstillinger som hvordan vi skal forstå det biologiske slektskapet mellom mennesker og primater, og hvordan kunnskap om primatenes plass i naturen kan føre til bedre forståelse av menneskelig atferd og utvikling.

Observasjon og analyse av primatatferd er ofte kombinert med studiet av menneskehetens historie gjennom granskning av benfragmenter. Hele dette feltet utgjør de «klassiske» spørsmål og temaer. I tillegg må nevnes at den fysiske antropologien fra 1980-årene og utover omfatter en rekke problemfelter som har med menneskelig variasjon å gjøre. Det gjelder i første rekke anatomi, fysiologi, genetikk og cytogenetikk.

Faghistorisk utvikling og kritikk

Tidlig forskning omhandlet gjerne fenotypisk variasjon mellom befolkninger. Dette var uttrykt i statistiske formler for hodeform, hudpigmenter, hårfarge og hårstruktur. Senere ble dette utvidet til å se på genotype og fenotype i samspill. Genotype representerer her det samlede potensial i en bestemt lokalitet i et gitt tidsrom, mens fenotype bare er et utvalg målinger av tilfeldige utslag.

Slik forskning bygget på nå utdaterte forestillinger om avgrensbare raser og drev også med skallemåling og gradvis ble faget faget utsatt for vitenskapelig kritikk. Etter den annen verdenskrig tok for eksempel sentrale forskere innen fysisk antropologi et oppgjør med problematiske forestillinger om rase som fysiske typer, mentale tilstander og geografisk utbredelse. Den berømte UNESCO-erklæringen om «raser» er et eksempel på forskernes vilje til å bidra med nøktern kunnskap. Forestillingen om «rene raser» ble med denne erklæringen for alvor torpedert. I nyere antropologi er derfor ideene om raser som biologisk determinerte og klare kategorier nær forlatt.

I Norge fikk fysisk antropologi aldri fotfeste som egen disiplin innenfor det antropologiske fagområdet. Derimot vokste det frem en interesse for antropometri og historisk osteologi på Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. Etter hvert fikk instituttet en betydelig samling av skjelettmateriale og for eksempel militærleger interesserte seg for målinger av rekrutter. Blant dem var Halfdan Bryn, som forfektet et syn på fysiske typer som mest av alt minnet om den tyske Rasenkunde fra mellomkrigstiden. Han hevdet at nordmenn var delt inn i to «raser», den kortskallede og den langskallede, som hadde sine karakteristiske mentale trekk. Langskallene, som var mest «germanske», kom desidert best ut. Professor i anatomi Kristian Emil Schreiner var videre kjent for sine målinger av sameskaller. Både Bryns og Schreiners rasebaserte tilnærminger til fysisk antropologi er senere kritisert og særlig innsamlingen av og forskning på samiske hodeskaller er svært omstridt.

I 1950-årene forsøkte professorene Johan Torgersen (1906–1978) og Gutorm Gjessing (1906-1979) å fornye den fysiske antropologien, uten å lykkes med å skape en internasjonalt orientert komparativ antropologi i Norge. Faget har derfor ikke noen utbredelse av særlig omfang i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg