Den lingvistiske vendingen, betegnelse på en vending som særlig preget antropologifaget på 1980-tallet og da særlig i USA. Denne retningen har lange røtter tilbake til hermeneutisk, pragmatisk og språkfilosofisk teori. Den kan sies å starte med problematiseringen av forholdet mellom språk og filosofi tidlig på 1900-tallet.

Grunnpremisset for den lingvistiske vendingen er at man tar språk som det mest grunnleggende fenomenet i den menneskelige tilværelse og videre ser kultur og sosial handling som baserte på tekstlige eller språklige systemer.

Den amerikanske antropologen Clifford Geertz var en framstående eksponent for denne vendingen, med sin 'fortolkende antropologi' som så på kultur som et system av symboler som organiserer individers erfaring og deres handlinger. Andre antropologer fokuserte på fortellinger, og andre tekstlige representasjoner som grunnleggende i samfunnet.

Denne vendingen blir ofte også assosiert med boka Writing Culture: The Poetics and Politics of Ethnography som kom ut i 1986 og var redigert av James Clifford og George E. Marcus. Den fokuserte på etnografi som en litterær sjanger, og analyserte hvordan forfatteres autoritet bygges opp gjennom å for eksempel fortelle om sin ankomst til feltstedet, bruk av etnografisk presens og gjennom å konstruere seg selv som usynlig allviter.

Antropologi ble i denne postmoderne periode fokusert på sin egen tekstlige representasjon og den makt de fikk over som ble representert. Her knyttes det lingvistiske an til det postmoderne og til postkoloniale studier, der fokuset har vært på hvordan representasjon aldri er objektiv, men skaper sitt objekt i en maktkontekst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.