Kunnskap, viten, lærdom, erkjennelse eller innsikt.

Kunnskap er blant de mest sentrale begrep og tema innenfor filosofisk epistemologi og erkjennelsesteori. Spørsmålet om kunnskapens eller erkjennelsens natur - samt spørsmålet om hvordan man må gå frem for å sikre seg kunnskap - har opptatt filosofer gjennom hele den vestlige tenkningens historie. Svarene en har ment å finne har dessuten påvirket hvordan man har tenkt om verden og virkelighetens beskaffenhet, og slik sett har epistemologi også øvet avgjørende innflytelse på metafysikk, ontologi og vitenskap. 

Innen analytisk filosofi har man gjerne forsøkt å forstå kunnskap gjennom en språklig eller psykologisk basert analyse eller definisjon av begrepet kunnskap. Mest kjent er den såkalte klassiske definisjonen av kunnskap, som ser kunnskap som en begrunnet sann oppfatning og som har røtter tilbake til Platon. En annen viktig retning er de såkalte naturalistiske teoriene om kunnskap, som forsøker å analysere kunnskap i tråd med naturvitenskaplige begreper som kausalitet og pålitelighet.

En skiller gjerne mellom ulike typer kunnskap avhengig av hva noe er kunnskap eller viten om. Et viktig skille går mellom proposisjonal kunnskap eller påstandskunnskap på den ene siden og praktisk kunnskap eller ferdighetskunnskap på den andre siden. Proposisjonal kunnskap innebærer at man vet at noe er tilfelle eller at noe er sånn-og-sånn, i motsetning til praktisk kunnskap, som snarere innebærer at man vet hvordan noe skal gjøres.

Noen filosofer opererer også med et skille mellom proposisjonal kunnskap og kunnskap om individuelle objekter, personer, fenomener eller ting. Blant antikkens filosofer var også kunnskap om en tings vesen, natur eller essens en viktig og selvstendig kunnskapskategori.

Man skiller også gjerne mellom ulike typer proposisjonal kunnskap, fordi det en har kunnskap om hører inn under ulike områder. For eksempel skiller man mellom moralsk kunnskap, religiøs kunnskap eller vitenskapelig kunnskap. 

En annen måte å skille typer av kunnskap på er om de har ulikt opphav. Perseptuell kunnskap kommer for eksempel til gjennom sansene, mens analytisk- eller konseptuell kunnskap kommer til gjennom bruk av fornuft og tanke fordi en kjenner til ulike begreper og kan tenke seg frem til relasjoner som holder mellom disse. For eksempel kan en tenke og resonnere seg frem til at en ungkar må være ugift, mens man må bruke sansene for å finne ut av om snøen er hvit og kald.

Noen filosofer skiller også ut kunnskap en får gjennom eller via andres vitnesbyrd som en egen vesentlig kategori av kunnskap. Atter andre opererer med en egen kategori av handlingskunnskap, som man tenkes å tilegne seg gjennom faktiske handlinger.

Et skille som har spilt en avgjørende rolle i filosofihistorien er spørsålet om hvorvidt den kunnskapen en besitter har sin grunn i sanseerfaring og er det man etter Aristoteles' inndeling kaller a posteriori kunnskap, eller om den finner sin grunn i tanken alene og dermed er a priori og uavhengig av all erfaring.

Den tyske filosofen Immanuel Kant utdypet dette videre ved i tillegg å skille mellom kunnskapstypene analytisk og syntetisk. Dette skillet omhandler den logiske formen til den kunnskapen en besitter. Analytisk kunnskap er kunnskap hvor den egenskapen en tilskriver et gitt objekt hører inn under definisjonen av objektet. I så fall vil en kunne vite at et objekt har denne egenskapen simpelthen fordi en vet hvordan objekter er definer. Hvis man for eksempel antar at definisjonen til begrepet 'ungkar' er 'ugift mann', så vil kunnskapen om at en gitt ungkar faktisk er ugift være analytisk. I alle andre tilfeller av kunnskap vil egenskapstilskrivelsen gå utover det en kan utlede direkte fra en definisjon og Kant kallte dette for syntetisk kunnskap. At en gitt ungkar er høy ligger for eksempel i ikke i definisjonen av begrepet 'ungkar' og følgelig er dette et eksempel på syntetisk kunnskap.

Ifølge Kant kan bare noen av disse fire kunnskapskategoriene kombineres: vi kan ha kunnskap som er analytisk a priori og vi kan ha kunnskap som er syntetisk a posteriori. Kant argumenterer deretter, i verket Kritikk av den Rene Fornuft, for at vi kan ha kunnskap som er syntetisk a priori.

Vi kan derimot ikke ha kunnskap som er analytisk a posteriori. For om kunnskapen er analytisk og egenskapstilskrivelsen allerede ligger i definisjonen av objektet, så vil det ikke være noe poeng å oppsøke sansene og erfaring for å finne ut av hvorvidt objektet har egenskapen eller ikke. En ungkar er med nødvendighet ugift gitt definisjonen, så en trenger ikke erfaring for å avdekke dette så sant en besitter dette begrepet. Følgelig vil det aldri være noe behov for å begrunne analytisk kunnskap gjennom å gjøre a posteriori erfaring.

Innen nyere analytisk filosofitradisjon har kunnskap og kunnskapsteori blitt viet stor oppmerksomhet. Man har gjerne fokusert på proposisjonal kunnskap og det finnes hovedsaklig tre måter å forstå denne typen kunnskap: (1) gjennom en lingvistisk definisjon eller analyse av begrepet kunnskap; (2) gjennom en psykologisk teori der kunnskap forståes som en type mental tilstand; eller (3) gjennom en sosial teori der kunnskap forståes som et konstruert sosialt maktbegrep.

Analytiske filosofer har tradisjonelt sett en sammenheng mellom den lingvistiske måten måten å forstå kunnskap på og den psykologiske. Innen kontinentalfilosofi og den pragmatiske filosofitradisjonen har det derimot vært en tendens til å ignorere eller legge mindre vekt på kunnskapsteori, men i den grad man har viet temaet kunnskap seriøs oppmerksomhet så har man gjerne analysert begrepet som en sosialt betinget kategori med klare implikasjoner til forståelsen av sentrale makt- og samfunnsforhold.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.