Elever som rekker opp handa for å svare på et spørsmål. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

kunnskap

Platon og Aristoteles, utsnitt av Rafaels store freske Skolen i Athen i Vatikanet.

Immanuel Kant

Immanuel Kant
Av .
Lisens: fri

Artikkelstart

Kunnskap er viten, lærdom, erkjennelse eller innsikt.

Faktaboks

Uttale

ku`nskap

Etymologi
kjennskap: avledet fra middelnedertysk kunschap og kuntschap
Også kjent som

viten, innsikt, erkjennelse, knowledge, (lat.) scientia, (gr.) epistème

Kunnskap er blant de mest sentrale begrepene og temaene innenfor filosofisk epistemologi og erkjennelsesteori. Spørsmålet om kunnskapens eller erkjennelsens natur samt spørsmålet om hvordan man må gå frem for å sikre seg kunnskap har opptatt filosofer gjennom hele den vestlige tenkningens historie. Svarene man har ment å finne har dessuten påvirket hvordan man har tenkt om verden og virkelighetens beskaffenhet, og slik sett har epistemologi også øvet avgjørende innflytelse på metafysikk, ontologi og vitenskap.

Innen analytisk filosofi har man gjerne forsøkt å forstå kunnskap gjennom en språklig eller psykologisk basert analyse eller definisjon av begrepet kunnskap. Mest kjent er den såkalte klassiske definisjonen av kunnskap, som ser kunnskap som en begrunnet sann oppfatning og som har røtter tilbake til Platon (427–347 fvt.). En annen viktig retning er de såkalte naturalistiske teoriene om kunnskap, som forsøker å analysere kunnskap i tråd med naturvitenskapelige begreper som kausalitet og pålitelighet.

Ulike typer kunnskap

Det skilles gjerne mellom ulike typer kunnskap avhengig av hva noe er kunnskap eller viten om. Et viktig skille går mellom proposisjonal kunnskap eller påstandskunnskap på den ene siden, og praktisk kunnskap eller ferdighetskunnskap på den andre siden. Proposisjonal kunnskap innebærer at man vet at noe er tilfelle eller at noe er sånn og sånn, i motsetning til praktisk kunnskap, som snarere innebærer at man vet hvordan noe skal gjøres.

Noen filosofer opererer også med et skille mellom proposisjonal kunnskap og kunnskap om individuelle objekter, personer, fenomener eller ting. Blant antikkens filosofer var også kunnskap om en tings vesen, natur eller essens en viktig og selvstendig kunnskapskategori.

Man skiller også gjerne mellom ulike typer proposisjonal kunnskap fordi det man har kunnskap om, hører inn under ulike områder. For eksempel skiller man mellom moralsk kunnskap, religiøs kunnskap eller vitenskapelig kunnskap.

En annen måte å skille mellom typer av kunnskap er om de har ulikt opphav. Perseptuell kunnskap kommer for eksempel til gjennom sansene, mens analytisk- eller konseptuell kunnskap kommer til gjennom bruk av fornuft og tanke fordi man kjenner til ulike begreper og kan tenke seg frem til relasjoner mellom disse. For eksempel kan man tenke og resonnere seg frem til at en ungkar må være ugift, mens man må bruke sansene for å finne ut av om snøen er hvit og kald.

Noen filosofer skiller også ut kunnskap man får gjennom eller via andres vitnesbyrd, som en egen vesentlig kategori av kunnskap. Atter andre opererer med en egen kategori av handlingskunnskap, som man tenkes å tilegne seg gjennom faktiske handlinger.

Analytisk og syntetisk kunnskap

Et skille som har spilt en avgjørende rolle i filosofihistorien er spørsmålet om hvorvidt den kunnskapen man besitter har sin grunn i sanseerfaring og er det man etter Aristoteles' (384–322 fvt.) inndeling kaller a posteriori kunnskap, eller om den finner sin grunn i tanken alene og dermed er a priori og uavhengig av all erfaring.

Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724–1804) utdypet dette videre ved i tillegg å skille mellom kunnskapstypene analytisk og syntetisk. Dette skillet omhandler den logiske formen til den kunnskapen man besitter. Analytisk kunnskap er kunnskap hvor den egenskapen man tilskriver et gitt objekt, hører inn under definisjonen av objektet. I så fall vil man kunne vite at et objekt har denne egenskapen simpelthen fordi man vet hvordan objekter er definert. Hvis man for eksempel antar at definisjonen til begrepet «ungkar» er «ugift mann», så vil kunnskapen om at en gitt ungkar faktisk er ugift være analytisk. I alle andre tilfeller av kunnskap vil egenskapstilskrivelsen gå utover det man kan utlede direkte fra en definisjon og Kant kalte dette for syntetisk kunnskap. At en gitt ungkar er høy ligger for eksempel ikke i definisjonen av begrepet «ungkar» og følgelig er dette et eksempel på syntetisk kunnskap.

Ifølge Kant kan bare noen av disse fire kunnskapskategoriene kombineres: Vi kan ha kunnskap som er analytisk a priori og vi kan ha kunnskap som er syntetisk a posteriori. Kant argumenterer deretter, i verket Kritikk av den Rene Fornuft, for at vi kan ha kunnskap som er syntetisk a priori.

Vi kan derimot ikke ha kunnskap som er analytisk a posteriori. Om kunnskapen er analytisk og egenskapstilskrivelsen allerede ligger i definisjonen av objektet, så vil det ikke være noe poeng å oppsøke sansene og erfaring for å finne ut av hvorvidt objektet har egenskapen eller ikke. En ungkar er med nødvendighet ugift gitt definisjonen, og man trenger ikke erfaring for å avdekke dette så sant man besitter dette begrepet. Følgelig vil det aldri være noe behov for å begrunne analytisk kunnskap gjennom a posteriori erfaring.

Forståelsen av kunnskap

Innen nyere analytisk filosofitradisjon har kunnskap og kunnskapsteori blitt viet stor oppmerksomhet. Man har gjerne fokusert på proposisjonal kunnskap, og det finnes hovedsakelig tre måter å forstå denne typen kunnskap på:

  1. gjennom en lingvistisk definisjon eller analyse av begrepet kunnskap
  2. gjennom en psykologisk teori der kunnskap forstås som en type mental tilstand
  3. gjennom en sosial teori der kunnskap forstås som et konstruert sosialt maktbegrep

Analytiske filosofer har tradisjonelt sett en sammenheng mellom den lingvistiske måten måten å forstå kunnskap på og den psykologiske. Innen kontinentalfilosofi og den pragmatiske filosofitradisjonen har det derimot vært en tendens til å ignorere eller legge mindre vekt på kunnskapsteori, men i den grad man har viet temaet kunnskap seriøs oppmerksomhet, har man gjerne analysert begrepet som en sosialt betinget kategori med klare implikasjoner til forståelsen av sentrale makt- og samfunnsforhold.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Liv Jensen

Det kan være lettere å få tak på Kants filosofi med praktisk anvendelse.

Hvordan ville Kants epistomologiske forståelse av denne påstanden vært ? :
Kants teori om tenkning er influert av Platons dualisme om den materielle verden og ideer.

Kan en oppnå kunnskap om den?

skrev Heine Alexander Holmen

Hei Liv, beklager sen respons. Om dette fortsatt er et aktuelt spørsmål, så kan jeg si at det ofte pedagogisk sett gir god mening å ta teoriene ut i praktisk anvendelse. Spørsmålet knyttet til Kant og kunnskap om dualisme er enkelt sagt at en del av de metafysiske spørsmålene andre filosofer tenkte de kunne finne kunnskap om gjennom filosofi, for Kant blir regnet som å gå utover det vi kan vite noe om. For Kant så skilles det skarpt mellom fenomen (dvs. hvordan verden fremtrer eller er for oss gjennom persepsjon og sanseapparatet) og nomenon (dvs. hvordan verden er i seg selv). For Kant så er det vi kan ha kunnskap og vitenskap om alltid betinget av oss og det vil si at den kunnskapen ikke kan gå utover fenomenene. Hvordan verden er i seg selv (nomenon) kan vi derfor ikke vite noe om: vi kan kun vite noe om verden som fenomen og fremtredelse.

Følgelig vil Kant si at vi ikke kan vite noe om den dualismen som Platon snakker om, fordi Platon kan tolkes her som å komme med påstander om hvordan verden er i seg selv.

Det du kan merke deg er at Kant lar seg påvirke av Platons dualisme-tenkning gjennom å skille mellom verden som fenomen/fremtredelse og verden som nomenonc/i-seg-selv. Nøkkelen til mange klassiske filosofiske problemer for Kant blir nemlig å si at vi må anta en del ting om oss selv og verden i seg selv på praktisk grunnlag, uten at vi kan vite disse tingene. Som for eksempel at vi har fri vilje, en udødelig sjel og slike ting. Mye av det som klassiske dualister har ønsker å putte inn i en ikke-materiell stell eller idé-verden, har derfor for Kant forsøkt blitt løst gjennom å putte dem inn i verden i seg selv. Sånn sett har en form for dualisme funnet veien også til Kants filosofiske posisjon.

Dette ble selvsagt noe forenklet og tolkningene rundt Kant er ofte gjenstand for store diskusjoner, men i grove og enkle trekk er det dette som ville være svaret på ditt spørsmål.

svarte Heine Alexander Holmen

Men se også gjerne SNLs egen artikkel om nettopp Kants filosofi: https://snl.no/Immanuel_Kant

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg