musikkantropologi

Musikk blir noen ganger omtalt som et «universelt språk». Dette viser til at musikk fra andre kulturer kan oppleves meningsfylt selv om man ikke kjenner de musikalske kodene. Musikketnologene søkte fra tidlig av å finne ut om det i all musikk verden over kunne spores underliggende felles strukturer. På samme måte som språkforskere og lingvister tenkte seg at forskjellige språk hadde en felles ‘dypstruktur’, søkte man å finne trekk ved all musikk som skulle vise til at musikk hadde en universell karakter. Man har pekt på at all musikk har et tonalt senter og at det etableres en tendens som utløser følelser, og at utøveren kan påvirke slike musikalske tendenser. Også det at lytteren føler noe vil være felles.

Nå oppga man etter hvert å finne slike underliggende strukturer. Man har også sett at musikalsk mening og symbolikk i musikken varierer mellom kulturer og samfunn, gjerne også innad i et enkelt samfunn. Dette betyr at det ikke finnes en slik universell mening i musikken som alle oppfatter likt, selv om musikk ikke er så ‘uforståelig’ som fremmede språk.

Søken etter mening og symbolikk i musikken har også ført til at lingvistikk og semiotikk har blitt en viktig del av det teoretiske grunnlaget for musikkantropolgien.

De første musikketnologene som kom fra tradisjonen i musikkvitenskapen som ble kalt «komparativ musikkvitenskap» var opptatt av å sammenlikne musikken fra andre kulturer med den vestlige kunstmusikken eller musikken i Europa. Etterhvert ble en slik ‘etnosentrisk’ eller ‘eurosentrisk holdning’ avløst av et forsøk på å forstå musikken ut fra den kulturen og den sammenhengen den ble skapt og framført i. Musikkantropologene har diskutert i hvilken grad det er mulig å fullt ut å forstå musikken i kulturer hvor forskeren er utenforstående.

Når musikkantropologene ikke har klart å identifisere klare universelle trekk i musikken, verken med hensyn til form, funksjon eller mening, har man imidlertid ment at det universelle ligger i at alle folkeslag tar i bruk elementer fra musikk, som toner og rytmer, til ekspressive handlinger.

• Les mer: musikalitet

Det er imidlertid ikke alle som har det samme begrep om «musikk» som i den Vestlige musikkforståelse. Noen skiller ikke musikk fra andre ekspressive former som dans og teater. Siden de fleste mennesker kan ta del i og ha glede av musikk, tyder dette på at musikalitet er egenskap eller et trekk hos alle mennesker. I musikkpsykologien finnes flere oppfatninger av hva musikalitet kan bestå i og at det finnes mennesker som gjennom arv, miljø og kulturell påvirkning kan sies å oppnå større grad av musikalitet gjennom spesialisering av sine evner.

Musikkantropologene har tatt selvkritikk på at de ikke alltid har vært klar over viktigheten av å gjenspeile kvinnenes rolle i musikken. Ofte gikk man til mennene for å få kunnskap om musikken og overså at kvinner ofte har andre, og kanskje mer private måter å utfolde seg musikalsk på. Dette kunne samtidig fortelle antropologene mer om sammenhengen mellom kjønn og sosiale strukturer i et samfunn og hvordan dette kunne uttrykkes gjennom musikken. Et større innslag av kvinnelige musikkantropologer, feministisk teori og et sterkere fokus på dette problemet har ført til endringer i forståelsen av den rollen kvinner kan spille i musikklivet.

Musikketnologene har registrert og samlet inn en rekke instrumenter og har på den måten bidratt til disiplinen ‘organologi’. Dette er benevnelsen på det delområdet innen musikkvitenskapen som handler om klassifikasjon av instrumenter og hvor det finnes flere systemer for hvordan musikkinstrumenter kan deles inn i grupper etter som de for eksempel kan blåses på, strykes eller slås.

Innenfor musikkvitenskapen er man opptatt av hvordan og hvorfor musikken har oppstått. Det finnes benfløyter som er datert førti tusen år tilbake. Teorier om hvorfor mennesker har skapt musikk spenner fra imitasjon av fuglesang til at musikken spiller en viktig rolle for gruppens fellesskap, for eksempel ved å synkronisere musikk og bevegelser i dansen. Antropologen Allan P. Merriam knyttet musikkens funksjoner til estetikk og underholdning, til å bære fram emosjonelle uttrykk, til å utløse fysiske responser, til kommunikasjon og symbolsk representasjon. Han mente også at musikken kunne ha som funksjon å sikre tilpasning til sosiale normer, bekrefte sosiale institusjoner, samt bidra til kontinuitet og stabilitet i kulturen og dermed samfunnets integrering.

Musikk spiller en rolle for danning av identitet, både personlig og i forhold til grupper. Personlig identitet gjennom musikk og musikkopplevelser dannes ved at musikk bidrar til selvbiografiske minner som inngår i fortellingen om egen identitet. Slike minner knyttes til sted og tid, til mestringsopplevelser, vennskap, verdier, klassetilhørighet og opplevelser av mening. Musikalsk identitet framføres som ledd i sosial markering overfor andre mennesker gjennom å vise til musikalsk smak og preferanser. På gruppenivå er musikk viktig som symbol på etnisk tilhørighet, for å avgrense seg fra andre eller til å markere opposisjon til rådende ideologier og verdier.

Musikk spiller også en rolle for dannelse av nasjonal identitet. Edvard Grieg er et godt eksempel på en komponist som samlet inn og anvendte musikalsk materiale fra folkemusikken. Hans musikk inngikk i den nasjonsoppbygging Norge gjennomgikk på attenhundretallet og framover.

Med økende globalisering har musikkantropologene rettet oppmerksomheten mot hva som kalles «verdensmusikk».

Musikkantropologene har et stort ansvar for å opptrå ansvarlig overfor de gruppene som studeres. Når det gjør opptak av lyd og bilder er det viktig at rettigheter forvaltes slik at inntekter for musikken tilfaller opphavspersonene, også der hvor man ikke kan navngi en enkelt opphavsperson. Med framvekst av hva som kalles «verdensmusikk» finnes det et marked for ‘etnisk musikk’, samtidig som det finnes gråsoner hvor musikere fra Vesten spiller sammen med musikken fra kulturer med mindre tilgang til teknologi og økonomiske ressurser. En slik maktubalanse kan føre til både økonomisk utbytting og kulturell appropriering, det vil si at medlemmer av én folkegruppe tar over den kulturelle produksjonen til en annen folkegruppe. Musikkantropologen Steven Feld har for eksempel satt søkelyset på Paul Simons samarbeid med Sør-Afrikanske musikere på innspillingen av Graceland. Selv om musikerne her ble honorert på vanlig måte, framhever Feld at det er Simon og plateselskapene som sitter med copyright til musikken. Musikerne blir med andre ord ikke kreditert som opphavspersoner til musikken. Feld forbinder en slik ureflektert bruk av musikken fra andre kulturer med en videreføring av kolonialismen.