invaderende arter

Mange invaderende arter har blitt importert for bruk som kultur- og prydplante, eller i akvakultur. Andre sprer seg på grunn av den økende globaliseringen, bevisst eller ubevisst med hjelp av for eksempel turisme, eller i ballastvann i skip.

De er ofte generalister med få eller ingen naturlige fiender og kan derfor lettere utkonkurrere de lokale artene.

Etablerte arter som ble fast reproduserende i Norge før 1800 regnes som stedegne, og dermed ikke som fremmede arter, selv om de har blitt innført av mennesker. Allikevel kan varianter av en stedegen art regnes som invasiv.

Planter: kanadagullris, kjempebjørnekjeks, kjempespringfrø, lupin, sitkagran, rynkerose, krypsiv, japansk drivtang.

Dyr: stillehavsøsters, mink, kongekrabbe, kanadagås, mårhund, pukkellaks, mort, Gyrodactylus salaris, oppdrettslaks, signalkreps, villsvin.

Invaderende arter trenger ikke å komme langveis fra og kan være regionalt fremmede arter. I Norge er for eksempel spredning av ferskvannsfisk (mort, gjedde) eller parasitter (Gyrodactylus salaris) til vassdrag der de ikke forekommer naturlig en svært høy økologisk risiko.

Fremmede arter utgjør først og fremst en trussel mot naturmangfoldet men kan også medføre store kostnader for samfunnet. Invaderende arter er den nest viktigste årsaken til artsutryddelse etter tap av leveområder og habitatfragmentering.

Når en fremmed skadelig art inntar nye områder kan de endre levekårene for de lokale artene, eller fortrenge arter som finnes naturlig på stedet, for eksempel gjennom konkurranse om næringstilgang eller andre ressurser som for eksempel skjulesteder eller hekkeplasser. Invaderende arter kan også være bærere av parasitter og sykdommer (signalkreps med krepsepest).

Dersom den invaderende arten kan krysse seg med arter som finnes naturlig på stedet kan det vanne ut de lokale tilpasningene til den naturlig forekommende populasjonen. Slik genetisk forringelse er særlig et tema forbundet med rømming av oppdrettslaks som formerer seg med ville laksebestander.

På grunn av alle problemene de invaderende artene fører med seg kan de øke faren for utryddelse av allerede truede arter.

Klimaendringer kan føre til at fremmede arter sprer seg fortere, øker i tetthet eller inntar nye områder og med det kan bli invaderende der de tidligere ikke var det.

Artsdatabankens Fremmedartslista 2018 (tidligere kjent som «Svartelista») viser hvilken risiko fremmede arter kan utgjøre for naturmangfoldet i Norge (økologisk risiko). Av de 1473 vurderte fremmede artene for Fastlands-Norge med havområder har 127 (9 prosent) arter svært høy risiko, 106 (7 prosent) er vurdert til høy risiko og 103 (7 prosent) til potensielt høy risiko.

Blant de 12 regionalt fremmede artene som er vurdert har 4 blitt vurdert til å utgjøre svært høy risiko og 2 er satt i kategorien høy risiko.

Regulering av fremmede organismer, inkludert invaderende arter, er Klima- og miljødepartementets ansvarsområde, med egne bestemmelser i Naturmangfoldloven.

Skjøtselstiltak kan begrense utbredelsen av invasive arter, noe som har fått særlig prioritet i verneområder. Dette gjøres blant annet for å fjerne rynkeroser eller sitkagran.

Innen naturforvaltning, så utføres målrettet jakt på invasive pattedyr for å begrense videre spredning av arter som regnes for å kunne medføre stor økologisk risiko i Norge, som på villsvin eller mårhund. Omfattende tiltak pågår i mange norske vassdrag for å utrydde lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Såvel rotenonbehandling, levende genbank og aluminiumsbehandling inngår i denne handlingsplanen.

Fysisk fjerning gjennom innfrysing/isgang, gravemaskin eller klipping fra amfibie-båt som kutter krysiv er gjennomført over større områder i flere norske vassdrag.

Rød kongekrabbe, eller Kamtsjatka-krabben som den også kalles, ble satt ut i Murmanskfjorden ved Kolahalvøya i 1960-årene, og derfra spredt seg inn i norske farvann. Arten har nå store bestander langs kysten av Øst-Finnmark, med endel betydelige økologiske virkninger i det marine miljø. I 2003 ble norske og russiske myndigheter enige om å holde arten på et så lavt som mulig nivå vest for Nordkapp (26ºØ), som i praksis innebærer fritt fiske. Øst for Nordkapp har det som startet som forskningsfangst blitt en innbringende kommersiell fangst, da kjøttet fra kongekrabben er ettertraktet på gourmet-restauranter.

Invasive Species Specialist Group (ISSG) er et globalt nettverk bestående av vitenskapelige og politiske eksperter på invaderende arter, organisert på vegne av Arctic Survival Commission (SSC) og International Union for Conservation of Nature (IUCN). Målet er å kartlegge og informere om invaderende arter.

For eksempel gir IUCN teknisk støtte til EU-kommisjonen for gjennomføring av EUs forordning (nr. 1143/2014) om forebygging og forvaltning av innføring og spredning av invasive fremmede arter (IAS).

• fremmede artene
• kanadagås
• kongekrabbe
• Naturmangfoldloven

• Artsdatabanken – Svartelisting av fremmede arter
• Klima- og miljødepartementet – Fremmede arter i norsk natur.
• Miljøstatus: Fremmede arter i Norge
• the Union list

• Artsdatabanken (2018). Fremmedartslista 2018.
• St.meld. nr. 40 (2006-2007) Forvaltning av kongekrabbe