Teoretisk retning i samfunnsvitenskapene, inkludert sosialantropologi. Innenfor sosialantropologi ble den hovedsakelig utviklet av de britiske antropologene Bronislaw Malinowski og A.R. Radcliffe-Brown mellom 1910 og 1930. Funksjonalisme som en mer allmenn teoretisk orientering går tilbake til de tidlige sosiologene Auguste Comte og Herbert Spencer, samt sosiologen Émile Durkheim. Funksjonalisme var på mange måter en reaksjon mot evolusjonisme og diffusjonisme som hadde preget tidligere antropologi. Disse tidligere retningene var preget av "skrivebordsantropologer" som dannet teorier om samfunn og utvikling uten å gjøre empiriske undersøkelser.

Funksjonalisme betrakter samfunnet som en organisk helhet og analyserer delene og forholdet mellom delene som deler av en slik enhet. Funksjonalistiske perspektiver ser på en handling eller et sosialt fenomen i lys av konsekvensene den har; det vil si hvordan den bidrar til å opprettholde en stabil sosial helhet.  Alle delene støtter opp under helheten og hverandre, slik at de fyller en funksjon i helheten. Alle elementer i et samfunn og dets kultur vil dermed fungere for å reprodusere helheten, og funksjonalisme har derfor en tendens til å forklare det eksisterende som en stabil organisme.

Det utviklet seg tidlig to hovedretninger innen funksjonalisme. Den ene betraktet samfunnet som en sammenhengende helhet som ble dannet for å dekke individers psykologiske og biologiske behov. Malinowski utviklet dette perspektivet.

Den andre retningen, som kalles strukturfunksjonalistisk, så ikke på sosiale institusjoner som noe som eksisterte for å dekke individers behov, slik Malinowski gjorde. Strukturfunksjonalistene, ledet an av Radcliffe-Brown innen sosialantropologi, betraktet det sosiale som et separat systemnivå av virkelighet som ikke kan reduseres til det individuelle. Samfunnet var for Radcliffe-Brown et system av sosiale relasjoner som vedlikeholder seg selv. Han mente at sosiale institusjoner eksisterte for å opprettholde det helhetlige systemet. Individer var for ham mer produkter av sosiale funksjoner enn viktige enheter i seg selv.

Kritikken mot funksjonalismen så på retningen som altfor lukket og enighetspreget. Den ble også kritisert for å ikke kunne forklare endring, og for å overse hvordan samfunn har blitt historisk formet og endret.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.