evolusjonspsykologi

Evolusjonspsykologi er en tilnærming til studiet av atferd, følelser og tanker hos mennesker der man antar at mennesket, som alle andre arter, er et resultat av evolusjon. Menneskets natur antas derfor å være et resultat av naturlig og seksuell seleksjon.

Man antar at sinnet består av en mosaikk av mentale mekanismer som er et resultat av evolusjonsprosessen. Disse tilpasningene utgjør menneskets natur. De kan spesifiseres og forskes på med utgangspunkt i generell seleksjonsteori og evolusjonære mellomnivåteorier. En mellomnivåteori er en begrenset teori, utledet av en større vitenskapelig teori, som gjør det mulig å utvikle originale, spesifikke hypoteser og testbare prediksjoner.

Evolusjonspsykologi er en relativ ny retning innen generell psykologi. Området ble grunnlagt i løpet av 1980-90 årene. Etter hvert har retningen blitt del av hovedsporet innen psykologisk forskning, selv om det var en del motstand mot evolusjonære tilnærminger innen studiet av menneskets psykologi de første årene. Denne motstanden var delvis basert på politisk og ideologisk motstand, og delvis basert på en forventning om at evolusjonspsykologi betydde genetisk determinisme. I tillegg hadde tidligere evolusjonære tilnærminger som sosiobiologi i liten grad blitt omfavnet av psykologiske forskere.

Mesteparten av den empiriske forskningen på evolusjonspsykologi skjer innen det kognitive-sosialpsykologiske domenet.

Vitenskapelige retninger blir sjelden grunnlagt på et bestemt tid eller sted, det vil derfor alltid være et skjønn når man skal avgrense hvem som grunnla en forskningstradisjon. Når det gjelder evolusjonspsykologiens grunnleggere kan man for eksempel avgrense det til de fem forskerne som den amerikanske evolusjonspsykologen David Buss inviterte til Center for Advanced Study in the Behavioral Sciences i Palo Alto for å delta i et spesielt prosjekt som het «Foundations of Evolutionary Psychology»: Leda Cosmides og John Tooby; Margo Wilson og Marin Daly; og David Buss.

Cosmides og Tooby er kjent for arbeid med mekanismer for å oppdage sosialt juks og samarbeid, og konkurranse generelt, inkludert det psykologiske grunnlaget for rase-persepsjon. Wilson og Daly er kjent for «Young Male Syndrom», det at unge menn tar større risiko, ofte med fatale følger. De har også forsket på mord fra et evolusjonært perspektiv, og fått spesiell oppmerksomhet for økt sannsynlighet for drap av stebarn. Buss har forsket på en rekke temaer fra sjalusi til evolusjonær personlighetspsykologi, og er spesielt kjent for sin teori om seksuelle strategier sammen med David Schmitt.

Historisk sett har det vært en rekke tilnærminger til menneskets psykologi, natur og atferd som har hatt ett grunnleggende evolusjonært perspektiv.

• Charles Darwin var opptatt av menneskelig evolusjon og følelser og skrev en observasjonsstudie av barn for tidsskriftet Mind.
• Sigmund Freud spekulerte i evolusjonære forklaringer på en rekke tilstander. Kanskje den mest berømte, og opplagt feilaktige da den er basert på en slag lamarckisme, var hans påstand om at kastrasjonsangst har oppstått fordi den sjalu faren gjentatte ganger gjennom evolusjonshistorien har kastrert guttebarn.
• Tilknytningsteorien til John Bowlby og Mary Ainsworth var eksplisitt darwinistisk, selv om det i liten grad fremheves av nyere tilknytningsteoretikere.
• Innen angstforskningen var en funksjonell tilnærming til frykt grunnleggende for forståelsen av angst som et forsvarssystem mot fare.
• Også Skinner var en uttalt seleksjonist og antok at atferd kunne bli formet av evolusjon ved seleksjon.

Interessen for evolusjonære forklaringer av atferd steg derimot sterkt utover 70-tallet da teorier som Hamiltons inklusive fitnessteori og Trivers’ teorier om blant annet foreldreinvestering begynte å bli brukt for å forklare atferd hos dyr. I tillegg ble to svært innflytelsesrike populærvitenskapelige bøker som populariserte de nye teoriene omkring evolusjon og atferd, utgitt midt på 70-tallet: Richard Dawkins Selfish gene og Edward O. Wilsons Sociobiology. Den biologisk imperialistiske holdningen til Wilson (alt er egentlig biologi) og den feilaktig opplevde genetiske determinismen som lå i disse teoriene, førte til aktiv politisk motstand fra den radikale venstresiden innen akademia, inkludert biologi. Biologiske, genetiske og evolusjonære tilnærminger til atferd ble derfor aktivt bekjempet, og knyttet opp mot tidligere, uønskverdige politiske retninger. Spesielt var motstanden rettet mot sosiobiologisk forskning på mennesker.

Mens sosiobiologi hadde en behavioristisk grunnteori, studerte observerbar atferd og vurderte hvorvidt denne var tilpasset her og nå, er evolusjonpsykologien basert på kognitiv teori, studerer resultater av mental prosessering og har et fokus på de underliggende evolverte mentale tilpasningene. Dette har nok ført til at evolusjonspsykologi i større grad har vokst innen psykologisk forskning.

Les mer om evolusjonspsykologi versus sosiobiologi

Evolusjonspsykologi er både en del av hovedsporet innen psykologisk forskning, men kan også regnes som en del av tilpasningsprogrammet innen moderne evolusjonsteori. Samtidig som evolusjonspsykologien spenner alle de generelle psykologiske disiplinene så er mesteparten av den empiriske forskningen innen det kognitive-sosialpsykologiske domenet. I utgangspunktet er derfor evolusjonspsykologi psykologisk forskning, og benytter alle de vanlige psykologiske forskningsmetodene, inkludert eksperiment, spørreskjemaundersøkelser og registerstudier. Det eneste som skiller evolusjonspsykologi fra andre psykologiske retninger er bruken av evolusjonsteori og eventuelt kunnskap om fortidens miljø eller seleksjonskrefter i utviklingen av hypotesene som testes.

En typisk feilslutning er å anta at evolusjonspsykologi kun forklarer. Det er som i all forskning utvikling av prediksjoner og originale hypoteser som er grunnlaget for vitenskapelig undersøkelse. Typisk benyttes evolusjonære mellomnivåteorier, som Trivers foreldreinvesteringsteori, for å utvikle mer spesifikke hypoteser og prediksjoner, for eksempel prediksjoner om spesifikke forskjeller i sjalusi hos menn og kvinner.

I tillegg til evolusjonære mellomnivåteorier brukes altså kunnskap om fortidig relevant miljø. Dette omtales på engelsk med Bowlbys begrep «Environment of evolutionary adaptedness» eller EEA. Det at man antar at evolusjon av mentale mekanismer tar svært mange generasjoner, har den konsekvensen at mennesket i dag ikke nødvendigvis lever under de betingelsene som formet oss. Man kan være mistilpasset moderne miljø. Kunnskap om EEA inngår i argumenter om hvilke sannsynlige seleksjonskrefter som formet menneskets psykologi.

Hypotesegenerering og testing er grunnlaget for vitenskap. Evolusjonspsykologi er ikke først og fremst en forklarende vitenskap som tilbyr som Kipling «just-so»-historier om hvordan vi ble som vi ble. Evolusjonspsykologien er en hypotesegenererende og –testende vitenskap. Det betyr ikke at man tester evolusjonsteori, eller for så vidt mellomnivåteoriene. Det man tester er de hypotesene og prediksjonene som formuleres på bakgrunn av teori, og eventuelt kunnskap om seleksjonskrefter og relevante fortidige miljøbetingelser. Disse testes ut med data fra eksperimenter, spørreundersøkelser, registerdata eller lignende, på samme måte som annen teoribasert empirisk forskning. De spesifikke hypotesene og prediksjonene er dermed falsifiserbare og konkurrer med andre konkrete testbare teorier innen psykologi og samfunnsvitenskap generelt.

Et psykologisk forskningsprogram vil alltid tjene på å ha en tydelig modell av sinnet. Hva består menneskets psyke eller sinn av; hvordan virker delene sammen, eller er psyken bare en stor, udifferensiert helhet? Innen evolusjonspsykologien består menneskets sinn av en koordinert mosaikk av mentale mekanismer. Det finnes en hel rekke av disse mentale mekanismene, og de kalles også moduler i litteraturen. Dette gir begrepet massiv modularitet; teorien om at mennesketsinnet består av en stor mengde spesialiserte deler. Disse mekanismene er delvis avgrensede, delvis interagerende, og følger i så måte Steven Pinker sin definisjon i større grad enn grunnleggeren av den modulære modellen, Jerry Fodor, sin definisjon.

Mens en modulær tilnærming i liten grad er kontroversiell innen psykologien generelt i dag, er det spesielle for evolusjonspsykologien at man antar at modulene er funksjonelle og dannet gjennom seksuell seleksjon eller naturlig utvalg, det vil si at de er evolverte tilpasninger.

Disse mentale tilpasningene er tallrike og har evolvert gjennom seleksjon, fordi de løste spesifikke, stabile tilpasningsproblemer som reproduksjon og overlevelse, i det miljøet det var relevant å for våre forfedre og formødre å tilpasse seg til gjennom evolusjonshistorien. Disse tilpasningsproblemene blir løst ved å omsette informasjon ifølge bestemte regler og er derfor informasjonsspesifikke og kontekstavhengige. Summen av de mentale mekanismene utgjør menneskets universelle og artsspesifikke natur.

Kilder:

Buss, D. M. (2014). Evolutionary psychology: the new science of the mind. Boston: Pearson.

Kennair, L. E. O. (2004). Evolusjonspsykologi: en innføring i menneskets natur. Trondheim: Tapir akademisk forlag.

Kennair, L. E. O. (2009). Fra Darwin til evolusjonspsykologi. I D. Hessen, N. C. Stenseth, & T. Lie (red.), Darwin - Verden ble aldri den samme (s. 197-228). Oslo: Gyldendal Litteratur.

Kennair, L. E. O. (2016). Founders of Evolutionary Psychology. I T. K. Shackelford & V. A. Weekes-Shackelford (red.), Encyclopedia of Evolutionary Psychological Science. Cham: Springer.

• psykologi
• David Buss