Postmodernisme, filosofisk retning, ideologi eller tendens, som var spesielt populær på 1980-tallet. Begrepet brukes ofte synonymt med poststrukturalisme eller dekonstruksjon. I filosofien er det særlig Jean-François Lyotards verk La condition postmoderne fra 1979 som har gjort begrepet kjent.

Det er imidlertid problematisk å gi en definisjon eller generell karakteristikk av postmodernismen siden en slik reduksjon til allmenne karakteristika i seg selv er et brudd med den postmoderne tenkningen, og det er snakk om et uensartet fenomen.

Postmoderne tenkning hadde størst innflytelse i 1980-årene. Debatten om det postmoderne må i det vesentlige sies å være avsluttet, i den forstand at det er bevegelse bort fra de mest ekstreme posisjonene og at man ikke lenger skiller så skarpt mellom det moderne og det postmoderne, men snarere betrakter det postmoderne som et selvkritisk moment i det moderne prosjektet.

Er du interessert i postmodernismen innenfor ulike felt kan du lese artiklene:

Det er liten enighet om hvilke filosofer eller forfattere som skal betegnes som postmodernister. Nietzsche kan sies å være den første filosof med markante postmoderne trekk.

Det har vært vanlig å betrakte Jacques Derrida, Gilles Deleuze, Michel Foucault, Jacques Lacan, Jean-François Lyotard og Jean Baudrillard som franske representanter for postmodernismen, mens Richard Rorty og Stanley Fish har vært dominerende i USA.

De fleste filosofer som kalles postmodernister, finner selv termen lite treffende, fordi de ikke vil representere noen ny ideologi. De snakker derfor heller om det postmoderne som en ny historisk situasjon, den postmoderne tilstand, der informasjonsteknologiske nyvinninger fører til en overflod av informasjon som umuliggjør en orientering mot allmennmenneskelige sannheter.

I La condition postmoderne hevder Lyotard at det mest markante trekket ved det moderne prosjektet var troen på at alle små sannheter inngikk i store sannheter som skulle føre menneskeheten fremover og frigjøre den.

Det som kjennetegner den postmoderne tilstanden er at disse store sannhetene har mistet deres troverdighet, og at henvisninger til fremskritt og frigjøring ikke lenger er mulig som legitimerende sisteinstans.

De tenkerne som kalles postmoderne, er imidlertid etterfølgere av opplysningstiden fordi de baserer seg på kritikkens form. De vil legge modernitetens illusjoner bak seg, men forblir nettopp derfor innenfor modernitetens opplysningsideal.

I USA finnes en rekke tilhengere av postmodernismen som ideologi, og disse er ofte venstrepolitisk orienterte. De stiller spørsmål ved opplysningstidens sentrale ideer og verdier, som fornuft, sannhet, fremskritt, og hevder at disse verdiene primært befester strukturene i det kapitalistiske samfunnet ved å utelukke krefter som utfordrer kapitalismens kulturelle dominans.

For å motvirke denne setter de heterogenitet over homogenitet, pluralitet over enhet, det partikulære og lokale over det universelle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.