Museumsantropologi er en undergren av antropologi som tar for seg museer og samlingene i disse. Som regel gjelder det etnografiske museer, men museumsantropologisk forskning kan også ta for seg andre typer museer og museer generelt som et samfunnsmessig eller kulturelt fenomen. Museumsantropologi kan altså forstås å favne om flere temaer som ikke nødvendigvis er nært forbundne med hverandre.
museumsantropologi
Pitt Rivers-museet i Oxford.
Hovedretninger
I hovedsak forstås museumsantropologi som forskning der det er samlingenes gjenstander som står i fokus. Målet for slik forskning vil ofte være å si noe om den materielle kulturen gjenstandene representerer, altså å avklare deres funksjon og mening i deres opprinnelige brukskontekst. Slik forskning vil naturlig nok også omfatte alle tilgjengelige (skriftlige og muntlige) kilder om disse kontekstene.
Gjenstandsorientert museumsantropologi
Gjenstandsorientert museumsantropologi kan også være innrettet mot å avdekke gjenstandenes historie som museumsgjenstander: hvordan og hvorfor de kom til museet i utgangspunktet (som resultat av feltforskning, aktiv innsamling, som kjøp, som gave eller på annen måte). Slik forskning kan være relatert til studier av museers historie som institusjoner, studier av gjenstandenes «karriere» som kunstgjenstander eller samlerobjekter, men også til krav som i nyere tid har vært reist om tilbakeføring av ikoniske gjenstander til landet eller folkegruppen som de stammer fra.
Museers plass og mening som institusjoner
Museumsantropologi omfatter i dag også studier av museers plass og mening som institusjoner i skiftende historiske kontekster.
De første museene hadde sine røtter i renessansens kunstkamre, der fyrster eller kongelige samlet på alt fra porselen og konkylier til alle slags eksotiske gjenstander fra ulike ulike deler av verden.
I mer moderne tid og særlig under framveksten av nasjonalstaten fikk museene stor betydning i sammenheng med nasjonsbygging og identitetsskaping. På 1800-tallet ble museene steder der man først og fremst stilte ut gjenstander som var fortidige eller ble oppfattet som «primitive». Slik kunne deres utstillinger framstå som kontrasterende med samtidas modernitet og framtidsoptimisme.
Siden siste halvdel av forrige århundre har denne forståelsesrammen vært på vikende front. Det har følgelig blitt vanligere å kritisere museene på ulike måter, for eksempel for å være elitistiske institusjoner eller for å formidle et foreldet verdensbilde. I denne sammenhengen har det også vært reist kritiske spørsmål særlig om etnografiske museer og deres opprinnelige tilknytning til kolonialismen. Mange museer har dermed lagt vinn på å fornye sine utstillinger, slik at disse blir oppfattet som relevante i samtida.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Bouquet, Mary: Sans og samling ... hos Universitetets etnografiske museum, 1996
- Klausen, Arne Martin: Kunstsosiologi: Om kunstens stilling og funksjon i samfunnet – hos oss og i fjerne kulturer. En innføring, 1977
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.