nymarxisme

Nymarxisme er en filosofisk retning som i sin tolkning av Karl Marx legger større vekt på hans ungdomsskrifter, som for eksempel læren om fremmedgjøringen, enn det den klassiske marxisme gjør. De hevder dessuten at Marx' teorier om samfunnet og historien bør modifiseres i lys av senere vitenskapelig og sosial utvikling.

Retningen markerte seg særlig i 1960-årene med sitt motsetningsforhold til den ortodokse og mer bokstavtro marxismen og til den offisielle dialektiske materialismen i Sovjetunionen.

Ideologiproblemet står sentralt i nymarxismen, det vil si spørsmålet om avhengighetsforholdet mellom kulturelle fenomener som rett, moral og kultur og den, ifølge marxismen, tilgrunnliggende sosiale, økonomiske og politiske virkelighet.

I Tyskland ble nymarxistene først rekruttert blant motstandere av første verdenskrig, blant annet Ernst Bloch og Georg Lukács. Den største gruppen nymarxister var den såkalte Frankfurter-skolen, hvor de viktigste navn var Walter Benjamin, Theodor Adorno, Max Horkheimer, Herbert Marcuse, Erich Fromm og, særlig i 1960-årene, Jürgen Habermas.

Foruten ideologiproblemet er det særlig marxismens anvendelse som sosiologi som drøftes her. Karakteristisk er også den gjennomgående positive, politiske vurdering av psykoanalysen.

Marcuse var en av de første som vurderte Marx' ungdomsskrifter etter fortjeneste, men det var Adorno og Horkheimer som utviklet en «kritisk samfunnsteori». Det mest sentrale nedslag av tanker i dette miljøet er kanskje Horkheimers Kritische Theorie (1967).

I Frankrike slo marxistiske tanker gjennom hos Jean-Paul Sartre og Maurice Merleau-Ponty, men denne «kjetterske» marxismen får en annen politisk (også utenrikspolitisk) engasjert karakter enn den tyske.

Forskjellige former for «revisjonistisk» og Marx-inspirert filosofi er avhengige av nymarxismen, blant annet hos Leszek Kolakowski, Adam Schaff, Robert Havemann, Henri Lefèvre, Louis Althusser og Ernst Fischer.