søramerikanske urfolk

Fellesnavnet «urfolk» viser til en posisjon i samfunnet, ikke en særskilt etnisitet eller kultur. Det er en kategori som rommer alle opprinnelige folkeslag i et område, i motsetning til kolonisatorer, slaver og seinere innvandrere. I spansktalende land og Brasil er fellesbetegnelsen oftest indígena. I Chile brukes også pueblo originario (opprinnelig folk) og i Argentina gjerne aborígen. I Guyana-landene og det engelsktalende Karibia er den vanlige betegnelsen Amerindian. I alle disse tilfellene har, som på norsk, «urfolk» erstattet «indianer» (spansk: indio, engelsk: Indian).

Selv foretrekker disse folkene oftest å bli referert til med sine egne navn på seg selv. I alt kan det handle om opp til 600 grupper med like mange forskjellige språk. Tallene er omtrentlige fordi grensene mellom dem og den alminnelige mestisbefolkningen er skiftende og uklare. Dessuten anvender statene forskjellige kriterier i sine folketellinger.

De eldste, sikre spor etter mennesker i Sør-Amerika er fra funnstedet Monte Verde ikke langt fra Puerto Montt i Sør-Chile. Rester etter faste bosetninger basert på fangst, fiske og sanking er datert til 12 800 år fvt. Fra mellom 12 500 og 11 500 fvt. er det lignende spor etter jegere og sanker-kulturer i blant annet Peru, Colombia og Brasil, foruten Mexico og USA. Disse dateringene støtter hypotesen om at de første menneskene i Amerika kom fra Asia via Beringia (landet mellom Sibir og Alaska som lå tørt under siste istid) både langs Alaskas kyst og videre sørover, samt til lands inn i Canada, etter at isen trakk seg tilbake for cirka 16 500 år siden.

Genetiske undersøkelser viser at alle urfolk i Amerika er nært beslektet, at de har et felles opphav i Øst-Sibir fra 40 000 år tilbake og at de tilhører to hovedgrener som skilte lag for omtrent 34 000 år siden. Folk fra to hovedgrenene er jevnt fordelt over begge kontinentene. De aller eldste funn av mennesker er fra Brasil (Serra da Capivara) og Yucatán i Mexico. Både brasilianske «Luiza» og meksikanske «Naia» er datert til cirka 11 500 fvt. DNA-prøvene viser dessuten at begge er i nær slekt med nålevende urfolk i regionen, samt befolkningsgrupper i Sibir.

De første spor etter jordbruk finner man fra omtrent 6000 fvt. Med base i nyttevekster som mais, poteter og maniok, foruten bomull, vokste de første permanente bosetninger fram. Også Sør-Amerikas eneste større husdyr, lamaen, ble domestisert (krysset fram av lokale guanako-stammer) omtrent på denne tiden. Etableringen av faste handelssteder og kultsteder regnes også som drivere i en utvikling mot stadig større og fast organiserte samfunn. Dette skjedde først i Peru. Med sin svært varierte økologi, fra tørre elvedaler langs en fiskerik kyst via tempererte høysletter til nedbørrike tropiske skoger på østsiden av fjellene har livet i Andesregionen stimulert til kulturell utveksling og nyvinning.

Mais ble først kultivert i høylandet i Mexico rundt år 7000 fvt. Mais er verdens mest produktive kornslag og kan dyrkes i vidt forskjellige klimasoner. Fra Mellom-Amerika spredte maisen seg til både høylandet og lavlandet i Sør-Amerika rundt år 4700 fvt. Poteter — hvorav det finnes om lag 200 ville varianter — ble først dyrket i Peru og Bolivia der hvor Andes faller ned i Amazonas-lavlandet, samt i Sør-Chile. I høylandet ble mais og poteter gjerne dyrket på forskjellige høyder sammen med den lokale kornsorten quinoa. Maniok (også kalt cassava eller yucca) har sin opprinnelse i Amazonas og ble sannsynligvis først dyrket der rundt år 6000 fvt. Sammen med tropiske rotfrukter som maniok og søtpoteter ble mais tidlig tatt i bruk av en rekke folk langs de store elvene i tropeskogen.

Det eldste eksempelet på statsbygging i Sør-Amerika finner vi ved kysten i det midtre Peru, i regionen Norte Chico cirka 200 km nord for Lima. På 1990-tallet avdekket arkeologer tempelplattformer og opp til 18 meter høye pyramider i sentrum for en rekke bosetninger som hver kan ha rommet 3000 mennesker. Den best utgravde har fått navnet Caral, mens tradisjonen har fått navnet Norte Chico. Datert til mellom 3700 og 1800 fvt. er Norte Chico sannsynligvis den eldste sivilisasjonen i Amerika (Olmek-kulturen i Mesoamerika er datert til rundt 1800 fvt).

Utgravningene i Norte Chico viser at sjømat lenge var den viktigste føden, og bomull den første veksten som ble kultivert. Snart ble det bygd irrigasjonskanaler og mais og andre vekster kom til. Det ser ut til at pyramideplattformene ble reist som religiøse foretak. Det er få spor etter klassedeling. Vi antar at disse eldste politiske enhetene var teokratiske. I tusenårene som fulgte ble Norte Chico forlatt, men nye og stadig større og mer komplekse stater vokste fram både langs kysten og i høylandet, samt i montaña-sonen, det vil si de skogkledde skråningene ned mot lavlandet i Amazonas.

Chavín de Huántar er navnet på kulturen som har fått status som «morskultur» i Andes på linje med Olmek i Mesoamerika og Sumer i Mesopotamia. Stedet ligger i 3180 meters høyde på østsiden av Andes, ikke langt fra kildene til Amazonas, og er et knutepunkt på en av de lettest tilgjengelige ferdselsårene mellom kyst, fjell og tropeskog. Fra omkring 1200 fvt. vokste det her opp et betydelig handels- og valfartssted rundt et U-formet tempelkompleks som i dag går under navnet El Castillo (spansk for «slottet»). Man kommer inn i templene fra en sirkelformet borggård via labyrintiske, mørke ganger. Inne i det eldste står en 4,5 m høy fint utskåret granittstele som i dag kalles El Lanzón («lansen» på spansk). Den viser et menneskelignende vesen med jaguarhode. En annen kjent stele (Raimundi) viser et relieff av en gudelignende skikkelse som går igjen i alle andinske sivilisasjoner siden: skaperguden som inkaene kalte Wirakocha.

«Lansen» er sannsynligvis en stilisert fotplog (chakitaqlla, slags hakke til å åpne åkrer). Ettersom jaguaren symboliserer herskermakt knytter lansen jordbruk og teokratisk makt sammen og den regnes som Chavíns hovedguddom. «Slottet» var sannsynligvis både et orakel og sete for en herskende prestestand. Chavín er ikke noen stor bosetning, men funnmaterialet vitner om hyppige ritualer og rike offergaver fra et komplekst samfunn med spesialister som behersket smelting av metaller og forfinet vevkunst av bomull og ull fra lama og alpakka. Chavín-inspirert ornamentikk og kunst dominerer det arkeologiske materialet i et vidstrakt område over hele det sentrale Peru i perioden fra 1500 til 300 fvt. Deretter fulgte en periode med sosial uro og forfall.

Andinsk historie deles gjerne i faser som veksler mellom perioder hvor en tradisjon dominerer hele området (en såkalt samlende horisont) fulgt av perioder med mer lokalt drevet politisk utvikling. Den eldste samlende horisont er representert nettopp ved Chavín de Huántar. Deretter følger en periode med lokale tradisjoner som Kotosh (innlandet), Moche (nordkysten) og Nazca (sørkysten). I denne perioden kan man gjenkjenne impulser fra Chavín, men også følge hvordan bosetningene blir større og teokratisk makt samles i familiedynastier. Moche og Nazca-tradisjonene viser dessuten hvordan vevkunst, keramikk og metallarbeider blir stadig mer forfinet. Verksteder med stor produksjon av for eksempel offergaver finner sin plass i bylignende kvarterer ved siden av templer og palasser.

Rundt år 600 går Andes inn i sin midtre horisont. Nå dominerer to store tradisjoner hele regionen fram til rundt år 1100. I sør, ved Titicaca-sjøen, finner vi Tiwanaku. I nord, nær dagens Ayacucho, ligger Wari. Relasjonene mellom dem kjenner vi ikke. Størrelsen på bosetningene, reisingen av monumentalbygg i en hovedstad og denne byens militære kontroll med vidstrakte områder forteller om en type imperialistisk makt. Dessuten anla de to sentrene en type kolonier i ulike økologiske soner slik at den enkelte politisk enhet kunne være selvforsynt.

Grunnenheten i det andinske samfunnet over de siste tusen år er aylluen, en klan eller utvidet familiegruppe med sterk indre solidaritet basert på slekt og territorium. Enhver ayllu har sin «vei gjennom verden» (paqarina) og kom først til syne på særskilte kultsteder (waka) hvor de siden må æres. Herskerdynastiene var aylluer som var født til å styre. Koloniene Tiwanaku anla var deler av en hjemlig ayllu og steder på deres vei gjennom kosmos. Det senere Inkariket var i bunn og grunn en samling av aylluer. Erobringen av nye områder ble gjort gjennom å inkorporere folkene der som nye aylluer og gjerne tvangsflytte dem. Vi antar at denne måten å bygge imperier, basert på religiøst begrunnet dynastisk makt og politisk kontroll med handelen, først ble iverksatt av Wari og Tiwanaku.

Tiwanaku kan ha vært en by med mellom 10 000 og 20 000 innbyggere. Den ligger omgitt av våtmarker hvor poteter ble dyrket intensivt på såkalte «raised fields», det vil si oppbygde bed med kanaler mellom. Denne dyrkingsmåten er kjent fra mange steder i Amerika (kalt chinampas i Mexico) og kan kombineres med fiskeoppdrett. Tiwanaku var også et valfartssted. Gudene vi kan se i kunstferdige relieffer på for eksempel den berømte Solporten (Puerta del Sol) forteller om et panteon med Wirakocha i spissen.

Vi vet ikke nøyaktig hvorfor Wari og Tiwanaku ble forlatt, men vi vet at Andesområdet er sårbart for klimasykluser som for eksempel El Niño. En lengre tørkeperiode på 1000-tallet kan ha svekket sentralmakten og forårsaket opprør og utflytting. Dermed kan veien ha åpnet seg for rivaliserende makter i samfunn hvor krig og militære ferdigheter nå var blitt like effektive måter å akkumulere makt som jordbruk og håndverk. Uansett går Andes inn i en ny periode hvor lokale statsdannelser dominerer. Størst blant disse er Chimú (800–1470), som etterfulgte Moche ved nordkysten. Hovedstaden Chan Chan kan ha hatt opp til 80 000 fastboende, hvorav 12 000 var håndverkere.

I 1470 ble Chimús siste konge Minchancaman slått av inkaen Tupa Inka Yupanki og ført som fange til inkahovedstaden Cuzco. Inkarikets erobring av Andes fra Ecuador i nord til Bolivia og Chile i sør i løpet av årene mellom 1438 og 1532 bringer et samlet Andes inn i sin tredje og siste selvstendige horisont. Fra sitt sete i Cuzco samlet inkadynastiet verdens fire hjørner (Tawantinsuyu på quechua) til et fasttømret rike inntil det selv ble erobret av den europeiske stormakten Spania i 1530-årene.

Med sin størrelse, monumentale arkitektur og tette organisering har Inkariket dominert søramerikansk historieskriving. Samtidig er det klart at menneskene flere andre steder på kontinentet utviklet forholdsvis komplekse samfunn med utgangspunkt i jordbruk, handel, håndverk og krig. Mest kjent er muisca i Andesfjellenes utløpere i Colombia. Det finnes også spor etter irrigasjonsbasert jordbruk flere steder i montaña-sonen og de myrlende områdene i boliviansk Amazonas (Llanos de Moxos). Inkarikets ekspansjon ble mange steder stoppet av nabofolk med tilsvarende organisatorisk nivå, men som ikke hadde den samme befolkningstyngde og militære slagkraft. Eksempler er cañari i Ecuador, mapuche i Chile og forskjellige guaraní-grupper i Bolivias lavland. Mange steder så inkaene seg nødt til å anlegge faste forsvarslinjer i form av fort.

Mindre kjent er sporene etter store, lagdelte samfunn bygd på intensivt jordbruk langs de store elvene i Amazonas og i montaña-sonen. Nyere forskning mener å kunne påvise at de hyppige forekomstene av karbonholdig jord (terra preta) langs elvene er rester av et jordbruk hvor man sådde i oppbygde hauger av aske. Slik kunne man drive intensivt over lengre tidsrom enn man kan med det enkle hagebruket man ser i Amazonas i dag. Noen av disse kulturene kan ha kollapset av økologisk stress, for andre ble sykdommer fra Europa undergangen.

Tupi- og guaraní-folkene langs Brasils kyst, samt i Mato Grosso, Bolivia og Paraguay, utviklet et sofistikert hagebruk som ga grunnlag for en type flytende høvdingmakt, uten den yrkespesialiseringen og lagdelingen man finner i statssamfunn. Utenom Andes og hagebruksområdene i Amazonas-regionen, på Pampas og i Patagonia, levde menneskene av jakt, fiske og sanking. Folketettheten var tilsvarende liten. Unntaket er mapuche-folkene i Sør-Chile, som ved siden av fangst, fiske og sanking i regionens tempererte regnskog også utviklet et irrigasjonsjordbruk. Det kan være at teknologien ble bragt dit av migranter fra Tiawanaku etter imperiets fall på 1000-tallet.

Kolonistene fra Europa møtte et bredt utvalg av forskjellige folk med vidt forskjellige naturtilpasninger og historier. Ut fra deres plass i kontinentets økologi, samfunnenes egen kompleksitet og relasjoner til hverandre grupperer vår tids forskning dem gjerne i fem forskjellige kulturområder:

1) Andinske sivilisasjoner. Politisk sentralisering, teokratisk eller dynastisk makt. Intensivt åkerbruk med vanningsanlegg. Lamahold. Eksempler: aymara og quechua (inka).

2) Det karibiske område. Noe politisk organisering, høvdingmakt. Jordbruk, fiske, hagebruk. Eksempler: arawak, kalina, wayúu, kuna, garífuna, taino.

3) Hagebrukere i tropisk regnskog (Amazonas). Noe politisk sentralisering, høvdingmakt. Eksempler: jívaro, aguaruna, tupi, guaraní.

4) Nomadiske jegere og sankere. Ingen politisk sentralisering utover familiegrupper. Eksempler: Ildlendere, pampasfolk, kayapó, yanomami.

5) Sør-andinske bønder (Chile). Noe politisk sentralisering, høvdingmakt. Eksempel: mapuche (araukaner).

Med erobringen og innføringen av storfe, sau og hest fra Europa utviklet det seg nye tilpasninger. På Pampas i Argentina og Guajira-halvøya i Colombia utviklet mapuche og wayúu slike hybride kulturer liksom sioux og navaho i Nord-Amerika.

Den europeiske koloniseringen av Sør-Amerika begynte med den spanske erobringen av Andes. I løpet av 50–60 år etablerte Spania sin makt over det meste av kontinentet, det vil si over de fleste av folkene som tilhørte politisk sentraliserte samfunn. At for eksempel Inkariket og muisca-konføderasjonen i Andes så lett falt, handlet mye om effektiv spansk krigføring, hester og ildvåpen, men kanskje først og fremst om den enorme dødeligheten som kopper, meslinger og andre epidemiske sykdommer førte med seg. Med tapstall på 60–90 prosent bredte det seg raskt en undergangsstemning der hvor en europeisk herskerklasse tok makten og omformet verden i sitt bilde.

I Andesområdet var det forholdsvis lett for spanjolene å sette seg selv i den gamle høyadelens sted og fortsette styret over allmuens aylluer. Etter år med kaos og konflikter mellom erobrerne selv maktet visekongen Francisco de Toledo (1569–1581) å gjenopprette stabilitet i området ved å ta i bruk et av inkaens styringsredskaper, mita, det vil si tvangsutskriving av bønder etter hvilken ayllu man kom fra. Men nå ble man sendt til arbeid i sølvgruvene i Bolivia, ikke til inkaens hærer.

I Brasil var kolonistene færre og tupi-folkene hadde ingen sentralmakt som enkelt kunne settes til side. Erobrerne giftet seg på tupi-vis inn i lokale klaner. Brasil ble et samfunn av mestiser. I fravær av lett omsettelige metaller ble samfunnet basert på slavedrevne plantasjer inntil de store bølgene av immigranter ankom sent på 1700-tallet.

Der hvor befolkningsgrunnlaget var lite og naturen var ugjestmild stoppet den europeiske erobringen opp. Noen steder maktet løst organiserte samfunn å stanse den spanske fremrykningen ved å ta i bruk hest og spanske våpen (eksempler er mapuche og pampasfolk i Argentina, samt guaraní i Bolivia og wayúu i Colombia). Disse ble ikke erobret før de nye nasjonalstatene (Chile, Argentina, Bolivia og Colombia) konsoliderte sin makt ved hjelp av telegrafen og repetergeværet sent på 1800-tallet. Det samme har vært tilfellet mange steder i Amazonas hvor nasjonalstaten ikke fikk territoriell kontroll før rundt 1920 ved hjelp av bensinmotoren og maskingeværet.

I alle disse tilfellene ble de beseirede folkene gjerne sterk desimert av epidemier før kolonistene etablerte kontroll. Oppsummert kan vi si at urfolkene i Sør-Amerikas historie gjennom 500 år er historien om gruppenes ulike kontakthistorier. Denne historien om skjevfordelt makt pågår stadig i Amazonas. Statene som deler regionen mellom seg tar i bruk stadig mer av tropeskogens ressurser, til fortrengsel for de opprinnelige innbyggerne.

Dagens sammenstøt mellom urfolk og koloniserende småbønder, skogsdrift og gruveindustri i tropeskogen skriver seg inn i en internasjonal politisk utvikling hvor små grupper i utkanten av det moderne industrisamfunnet nå kan påberope seg særlige rettigheter. Internasjonal rettsutvikling har siden cirka 1970 gitt nasjonalstatene særlige plikter overfor minoritetsgrupper som urfolk fordi de blir systematisk forfordelt i samfunn som bygger sin utvikling på en bestemt kultur.

Latin-Amerika har spilt en viktig rolle i denne utviklingen. Det har sin bakgrunn både i at disse landene selv har vært kolonisert og i stor grad deler en felles styretradisjon, og at kontrasten mellom majoritetsbefolkningen og urfolkene er så entydig over hele regionen (med et visst unntak for koloniserende andinske bønder i peruansk Amazonas).

Det handler også om fremveksten av etnisk orienterte sosiale bevegelser, fra først av i Chile og Mexico på 1920-tallet, til dannelsen av en internasjonal urfolksbevegelse på møter mellom urfolksledere fra hele verden i Port Alberni i Canada i 1975. I løpet av 1990- og 2000-tallet har så å si alle land i Latin-Amerika undertegnet FNs menneskerettighetstraktater for urfolk og erklært seg selv som multikulturelle samfunn. Dermed kan urfolk hente støtte i FN og utlandet for å få en sterkere nasjonal røst.

• amerikanske urfolkspråk
• den amerikanske urbefolkningen
• Sør-Amerikas historie