søramerikanske urfolk

Med utgangspunkt i karakteristiske trekk ved ressurstilgang, teknologi, produksjon og sosial organisasjon har antropologer foreslått ulike klassifikasjoner av søramerikanske folk i kulturtyper og kulturområder. Således vil inka stå som typekultur for de andiske statsdannelser basert på irrigert jordbruk og husdyrhold, mens jívaro kan tjene som eksempel på østskråningens eller Montaña-områdets løsere og mer mobile sammenslutninger, tilpasset den kuperte tropeskogens spredte ressurser hvor jakt, sanking, fiske og hagebruk danner næringsgrunnlaget. Varianter av dette siste temaet finnes over hele regnskogområdet, med større eller mindre vekt lagt på den ene eller den andre produksjonsform. Ved Amazonas' nedre løp og Brasils kyst ga hagebruket så stor avkastning at bosetningen fikk et mer permanent preg med tilløp til dannelse av høvdingdømmer. I Gran Chacos tørre busklandskap var det sanking av planteføde som ga det beste utkommet, en virksomhet som krevde nomadisk livsførsel og små sosiale enheter. I enda høyere grad var dette tilfelle med gruppene som fortrinnsvis drev jakt og fangst på pampas og langs sørspissens kyster.

Grovt sett kan man dele kontinentet inn i fem soner eller kulturområder. Inndelingen bygger i store trekk på den klassifiseringen som J. H. Steward og L. C. Faron lanserte i 1959, og definerer de enkelte kulturområdene slik:

1) Andiske sivilisasjoner (intensivt åkerbruk med vanningsanlegg), for eksempel aymara, chimú, inka, nazca, quechua.

2) Cirkum-karibisk område, for eksempel arawak, cayapa, chibcha, cuna, karib.

3) Landsbyhagebrukere i tropisk regnskog, for eksempel aguaruna, guaraní, jívaro, yanomamö.

4) Nomadiserende jegere og sankere, for eksempel alakaluf, charrua, guayakí, kayapó, pampasindianere, ildlendere.

5) Sør-andiske bønder og februkere, for eksempel araukaner, mapuche.

Andesområdet var tettest befolket, og fortsatte å være det også etter den spanske erobringen. I andre deler av Sør-Amerika gikk befolkningen sterkt tilbake, særlig i de mest fruktbare distriktene langs kystene og de store elvene. Det var særlig slavearbeid på plantasjer og i gruver, kombinert med smittsomme sykdommer innført av europeerne, som førte til den store nedgangen. Alle de større nasjoner, stater og høvdingdømmer i Brasil, Ecuador, Colombia og Panama bukket under uten å etterlate seg mange spor, og mange steder har proletariseringsprosessen ført til at mange folk har mistet identitet eller blitt en del av mestisbefolkningen.

Guaranífolket i dagens Paraguay holdt lenger stand, og utgjør i dag et viktig befolkningselement. Guaraní har lenge vært anerkjent som offisielt språk i Paraguay, ved siden av spansk, mens quechua først i 1970-årene fikk offisiell status i Peru. Store folkegrupper som quechua og aymara i Peru, Ecuador og Bolivia har lært seg passiv motstand, en form for sameksistens. Enkelte regjeringer har måttet godta den pluralistiske virkeligheten.

Situasjonen er langt mer alvorlig for gruppene som inntil forholdsvis nylig har hatt liten eller ingen kontakt med den industrialiserte verden. Helt til midten av 1900-tallet kunne mange av disse folkene leve forholdsvis avsondret beskyttet av tropeskogen og store avstander. Ressursjakten og ekspansjonen som har funnet sted de senere årene, har hatt katastrofal virkning for dem, men dette har igjen ført til internasjonal oppmerksomhet og støtte, for eksempel International Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA). Samtidig har de i økende grad organisert seg for å forsvare kultur og livsform.

Kunst i Sør-Amerika er uensartet i form, fargesammensetning, motiv- og materialvalg. Den skiller seg fra den europeisk-inspirerte kunsten. Den søramerikanske kunsten gir seg uttrykk i utformingen og kombinasjonen av ideer som har rot i lokale håndverkstradisjoner. Til denne kategorien hører tekstiler, keramikk-, stein- og metallarbeider.

De første spor etter keramikk er funnet på vestkysten, i området fra Lima og nordover, og er datert til ca. 1800 fvt.. Her ble det utviklet regionale håndverkstradisjoner som omkring 900 fvt. måtte vike plassen for den første «store stilbølge», chavín-tradisjonen, oppkalt etter det seremonielle sentrum Chavín de Huántar i høylandet. Billedhugging i stein var alminnelig, og det sentrale motiv var en gudeskikkelse med «kattehode» (jaguar/puma). Elementer som rovfuglhoder og slanger forekom også, ofte sammenflettet i et innviklet labyrintmønster.

Elementer av chavín-stilen holdt seg lenge etter at den enhetlige tradisjonen måtte vike plassen for en rekke nye, lokale stilarter. Etter hvert ble de abstraherte groteskfigurene avløst av mer naturalistiske fremstillinger av mennesker og dyr. Særlig gjelder dette keramikk. Nå skjedde det også en oppblomstring av tekstilkunsten. Den forbedrede vevteknikken ble utnyttet maksimalt og førte til et uovertruffent mesterskap i variert billedvev. Samtidig vant metallurgien innpass. Edle metaller, spesielt gull, ble kaldhamret, utglødd, sveiset og loddet til øresmykker og armbånd. Senere fulgte kobberarbeider, gull- og kobberlegeringer og bronsestøping. Steinarbeidene omfatter monumentalarkitektur, også lavrelieff-skulptur, ikke ulik metallarbeidene i sin utforming. Rundskulptur dukket opp noe senere.

For rundt 2 000 år siden utkrystalliserte det seg markante stilarter, som moche (eller mochica) i nord med fantasifull figurkeramikk og nazca med mangefargede keramikk og utsøkte tekstiler. Den første pan-andiske stat, Tiahuanaco, med sete i høylandet, er også representert med en egen stil i kunsthåndverket. Særlig merkes en menneskelignende figur med «fallende tårer» eller tårespor. I selve Tiahuanaco sentrum finnes den berømte Solporten, et eksempel på en storslagen arkitektur som ble videreført i bystaten Chimú på nordkysten og senere overtatt og utviklet av inkaene.

På grunn av Andesområdets store betydning er det lett å overse rikdommen på kunstformer utenfor dette kjerneområdet. Chibchaene i Colombia var fremragende gullsmeder som eksporterte smykker til fjerntliggende områder i Mesoamerika. I alt var det sju forskjellige folk eller stater som stod for regionale metallurgiske stilarter i Colombia: muisca (det vil si chibcha ca. 800 evt.), calima (ca. 100–1500), nariño-cauca (ca. 800–1450), quimbaya (ca. 500–1000), sinú (ca. 600–1500), tairona (ca. 700–1500) og tumaco (ca. 100–1500). Det nordlige Chile og Argentina var bosetningsområde for calchaquí eller diaguita, kjent for sine store, dekorerte krukker (ca. 1000 evt.). Fra omtrent samme tidsrom i områdene Maracá og Marajó, ved munningen av Amazonas, finnes en rekke varierte pottemakerarbeider; særlig kjent er gravurnekrukker i form av sittende skikkelser.

Pottemakerkunsten er fremdeles levende over store deler av kontinentet. Kjent og skattet er for eksempel shipibo-keramikk, med et intrikat, kubistisk mønster. Dette mønsteret kan også sees i dagens tekstilkunst. I Ayacucho i Peru tilvirkes det i dag figurkeramikk som minner om tidligere tiders mochica-stil, uten å være imitasjoner.

En kunstart som ofte blir glemt, er den som nettopp søramerikanske folk har utviklet til fullkommenhet, nemlig fjærdekorasjoner og kroppsmaling. Dette gjelder særlig i kulturer i regnskogene som benytter de fargerike fjærene fra blant annet papegøyer og tukaner.

• amerikanske urfolkspråk
• den amerikanske urbefolkningen
• Sør-Amerikas historie