Kunst i Sør-Amerika er uensartet i form, fargesammensetning, motiv- og materialvalg. Den skiller seg fra den europeisk-inspirerte kunsten. Den søramerikanske kunsten gir seg uttrykk i utformingen og kombinasjonen av ideer som har rot i lokale håndverkstradisjoner. Til denne kategorien hører tekstiler, keramikk-, stein- og metallarbeider.
De første spor etter keramikk er funnet på vestkysten, i området fra Lima og nordover, og er datert til ca. 1800 fvt.. Her ble det utviklet regionale håndverkstradisjoner som omkring 900 fvt. måtte vike plassen for den første «store stilbølge», chavín-tradisjonen, oppkalt etter det seremonielle sentrum Chavín de Huántar i høylandet. Billedhugging i stein var alminnelig, og det sentrale motiv var en gudeskikkelse med «kattehode» (jaguar/puma). Elementer som rovfuglhoder og slanger forekom også, ofte sammenflettet i et innviklet labyrintmønster.
Elementer av chavín-stilen holdt seg lenge etter at den enhetlige tradisjonen måtte vike plassen for en rekke nye, lokale stilarter. Etter hvert ble de abstraherte groteskfigurene avløst av mer naturalistiske fremstillinger av mennesker og dyr. Særlig gjelder dette keramikk. Nå skjedde det også en oppblomstring av tekstilkunsten. Den forbedrede vevteknikken ble utnyttet maksimalt og førte til et uovertruffent mesterskap i variert billedvev. Samtidig vant metallurgien innpass. Edle metaller, spesielt gull, ble kaldhamret, utglødd, sveiset og loddet til øresmykker og armbånd. Senere fulgte kobberarbeider, gull- og kobberlegeringer og bronsestøping. Steinarbeidene omfatter monumentalarkitektur, også lavrelieff-skulptur, ikke ulik metallarbeidene i sin utforming. Rundskulptur dukket opp noe senere.
For rundt 2 000 år siden utkrystalliserte det seg markante stilarter, som moche (eller mochica) i nord med fantasifull figurkeramikk og nazca med mangefargede keramikk og utsøkte tekstiler. Den første pan-andiske stat, Tiahuanaco, med sete i høylandet, er også representert med en egen stil i kunsthåndverket. Særlig merkes en menneskelignende figur med «fallende tårer» eller tårespor. I selve Tiahuanaco sentrum finnes den berømte Solporten, et eksempel på en storslagen arkitektur som ble videreført i bystaten Chimú på nordkysten og senere overtatt og utviklet av inkaene.
På grunn av Andesområdets store betydning er det lett å overse rikdommen på kunstformer utenfor dette kjerneområdet. Chibchaene i Colombia var fremragende gullsmeder som eksporterte smykker til fjerntliggende områder i Mesoamerika. I alt var det sju forskjellige folk eller stater som stod for regionale metallurgiske stilarter i Colombia: muisca (det vil si chibcha ca. 800 evt.), calima (ca. 100–1500), nariño-cauca (ca. 800–1450), quimbaya (ca. 500–1000), sinú (ca. 600–1500), tairona (ca. 700–1500) og tumaco (ca. 100–1500). Det nordlige Chile og Argentina var bosetningsområde for calchaquí eller diaguita, kjent for sine store, dekorerte krukker (ca. 1000 evt.). Fra omtrent samme tidsrom i områdene Maracá og Marajó, ved munningen av Amazonas, finnes en rekke varierte pottemakerarbeider; særlig kjent er gravurnekrukker i form av sittende skikkelser.
Pottemakerkunsten er fremdeles levende over store deler av kontinentet. Kjent og skattet er for eksempel shipibo-keramikk, med et intrikat, kubistisk mønster. Dette mønsteret kan også sees i dagens tekstilkunst. I Ayacucho i Peru tilvirkes det i dag figurkeramikk som minner om tidligere tiders mochica-stil, uten å være imitasjoner.
En kunstart som ofte blir glemt, er den som nettopp søramerikanske folk har utviklet til fullkommenhet, nemlig fjærdekorasjoner og kroppsmaling. Dette gjelder særlig i kulturer i regnskogene som benytter de fargerike fjærene fra blant annet papegøyer og tukaner.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.