Magi, ord og handlinger av mer eller mindre utpreget rituell art som tar sikte på en umiddelbar (overnaturlig) påvirkning av naturfenomener (f.eks. regn), dyr eller mennesker, deres eiendeler eller livsgrunnlag. Magiske handlinger kan utføres åpenlyst og med samfunnets godkjennelse (hvit magi) eller i det skjulte og med destruktive hensikter (svart magi). Videre kan magiske ord og handlinger tenkes å virke automatisk, ved sin iboende kraft, eller det forutsettes at bestemte guddommer eller åndevesener utretter det resultat man ønsker, og at magikerens rolle er å påkalle, eventuelt betvinge disse vesener.

Magi er kjent fra praktisk talt alle kulturer og fra de eldste tider (bl.a. er steinalderens dyreristninger blitt tolket som uttrykk for jaktmagi). Magiens betydning innen den enkelte kultur kan variere sterkt, men selv innenfor høyt industrialiserte samfunn synes den å leve videre, om enn i det skjulte. Den kan ta forskjellige former, men det er vanlig å anvende en inndeling (utarbeidet av Sir James G. Frazer) i imitativ og kontagiøs magi. Den imitative magi bygger på tanken at «likt frembringer likt», og består i å etterligne den handling man ønsker å fremkalle (man tenner ild for å få Solen til å skinne, man stikker nåler i et bilde eller dukke som fremstiller en person man ønsker å skade osv.). Den kontagiøse magi forutsetter at ting som har vært i kontakt, kan fortsette å virke på hverandre også etter at kontakten er brutt, og består i å gjøre med en del av en ting eller person det man ønsker skal skje med det hele (f.eks. brenne hår fra en uvenns hode), eller tilegne seg (f.eks. spise) en substans for å få del i dens egenskaper.

Forskjellige syn på magi har gjort seg gjeldende innen forskningen. Frazer betraktet magi som en primitiv vitenskap som bygger på i og for seg logiske tanker (f.eks. «likt frembringer likt»), og derfor representerer menneskets første forsøk på å orientere seg i tilværelsen. R. R. Marrett hevdet derimot at praksis gjerne går forut for teori, og han gav en rent psykologisk forklaring på magien: Den var sprunget ut av sterke følelser, spesielt ønsket om å skade en fiende. Karl Beth så magiens opprinnelse i jegerkulturene og etterligning av dyrenes opptreden. Eldre forskning satte gjerne likhetstegn mellom magi og «det primitive», og ifølge evolusjonistisk tankegang ble magi gjerne sett på som et eldre stadium i menneskenes utvikling, forut for religion. Nå er det mer vanlig å betrakte magi og religion som uavhengige fenomener; oftest eksisterer begge side om side, og begge kan gripe inn i hverandre, men magien særpreges likevel av å være en teknikk for å oppnå bestemte formål, mens religionen også søker å besvare grunnleggende eksistensielle spørsmål.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.