Penger, alminnelig godtatte betalingsmidler. Penger virker også som et mål på, og et middel for å oppbevare, verdier. Et pengevesen eller myntvesen er det system av penger som gjelder innen en stat eller monetært område.

Pengebegrepet kan avgrenses til å omfatte lovlige betalingsmidler, på engelsk legal tender. Disse pengene er tvungent eller frigjørende betalingsmiddel, fordi man kan gjøre opp gjeld ved å betale med dem.

I Norge er sedler som er utstedt av sentralbanken Norges Bank frigjørende betalingsmidler for et hvilket som helst beløp. Skillemynt er frigjøringende betalingsmiddel for mindre beløp.

Hvis penger kun brukes til helt avgrensede formål eller transaksjoner, kalles de spesialpenger, på engelsk special purpose money. Penger kan ha en eller flere av de følgende funksjoner:

  • Byttemiddel, som for eksempel når en tjeneste betales med penger som igjen kan kjøpe en annen tjeneste eller vare.

  • Standard verdimål, det vil si en fellesverdi som andre varer eller ytelser kan måles i forhold til. I forskjellige samfunn har ulike gjenstander hatt en slik funksjon. Hos nordvestkystindianerne i Nord-Amerika var det tepper av ullgeithår, hos noen grupper på Ny-Guinea var det saltbarrer.

  • Betalingsmiddel, som når man betaler for noe uten å motta noe selv, for eksempel når man betaler en erstatning for tap av liv eller gjenstander eller når man gjør opp for en bot.

  • Det har også vært vanlig at penger kan tjene som verdioppbevaring.

Hvis penger har alle de tre første nevnte funksjonene på samme tid, som papirpenger hos oss, snakker man om universalpenger, på engelsk general purpose money.

I mange samfunn kan man finne at én type gjenstand er verdimål, for eksempel en særlig type messingstenger, mens noe annet fungerer som byttemiddel, som for eksempel kveg.

Pengenes historiske opprinnelse er noe uklar. Behovet for penger oppsto når vi gikk over fra å produsere til vår egen husholdning, det vi kaller naturalhusholdning, til å spesialisere oss, arbeidsdeling, og dermed ble bytte av varer nødvendig.

Dette byttet kan foregå direkte som byttehandel, men det vil i vesentlig grad lettes ved bruken av et felles byttemiddel. Blir et slikt byttemiddel alminnelig godtatt, får det straks karakter av penger. Da sier vi at vi har en pengehusholdning.

Metall har vært brukt som penger i minst 4000 år, mynter i kanskje 2700 år. Den første utmynting foregikk antagelig i templene, senere overtok fyrstene denne funksjonen, og i moderne tid er det statens oppgave å sørge for pengeforsyningen.

Mynten betegner en rasjonalisering, fordi både vekt og kvalitet (finhet) er klart angitt. Den vil ha en pålydende verdi avhengig av det merke som er preget på den, men samtidig også en reell metallverdi, en egenverdi, som kan realiseres ved nedsmelting eller ved salg til utlandet.

Historisk sett har myntenes kjøpekraft hatt tendens til å svekkes i retning av den reelle metallverdi når det gjennom de såkalte myntforringelser er oppstått forskjell mellom pålydende verdi og indre metallverdi. Myntforringelsen er å sammenlikne med inflasjon, siden du får mindre varer for hver myntenhet.

  • Les mer i artikkelen om mynt.

Pengeseddelen betegner en videre rasjonalisering. Den oppstod i Europa på 1600-tallet, men kan spores tilbake til Kina tusen år tidligere.

På papirpengen er pengetegnet knyttet til et lite verdifullt materiale, noe som sparer mange ressurser. For at folk skulle ha tillit til verdien av papirpengene, som selv ikke var verdt noe, hadde man rett til å innløse pengene, knyttet til gullstandarden. Om ønskelig kunne pengesedlene byttes om med de tilsvarende mynter, for eksempel gullmynter, eller man kunne kjøpe gullbarrerseddelbanken (nå sentralbanken). På den måten kunne pengesedlene få en bestemt realverdi. 

Innløselige pengesedler virket derfor økonomisk sett som fullgode mynter. Under den såkalt Store depresjonen i 1930-årene, utløst av Wall Street-krakket i 1929, ble innløsningsplikten suspendert i de fleste land, og løftet om innløsning i gull forsvant fra pengesedlene, i Norge i 1931. Man gikk dermed vekk fra gullstandarden.

Papirsedler man ikke kan innløse i for eksempel gull har ingen indre verdi eller egenverdi. Deres verdi er bare en avspeiling av de verdiene man kan oppnå for dem gjennom kjøp.

Størrelsen av verdien på pengene er avhengig av pengemengden i relasjon til behovet. For stor utstedelse av uinnløselige pengesedler vil resultere i en stadig synkende pengeverdi og inflasjon. Med andre ord: Jo mer penger som blir utstedt av sentralbanken, jo mindre blir pengene du holder i hånda hvert. Du får færre varer for 100 kroner når pengemengden øker.

Tilliten til pengene er dermed ikke lenger avhengig av dens relasjon til gull, men til at sentralbanken tar fornuftige valg.

Kontopenger er den mest abstrakte form for penger. Betalinger kan utløses ved rent tallmessige overførsler fra én konto til en annen, for eksempel ved sjekk, betalingskortgiro eller overføring mellom konti over nettbank.

Kontopenger har stor betydning i det moderne samfunn. I et pengesystem basert på mynt eller innløselige sedler, vil tilgangen av myntmetall virke bestemmende på pengemengden i samfunnet. Mengden kontopenger er derimot i teorien ubegrenset.

Ved systemer med uinnløselige sedler vil det ikke være noen objektiv begrensning for den mengde penger som kan utstedes. Det blir derfor en oppgave for myndighetene gjennom pengepolitikken å regulere pengeforsyningen i samfunnet slik at det blir et hensiktsmessig forhold mellom den pengemengde som er i omløp og den mengde varer og tjenester som til enhver tid skal omsettes. Se elektronisk betalingssystem.

I økonomisk antropologi har man blant annet studert fenomenet penger i før-kapitalistiske økonomiske systemer, både historisk og i ulike samfunn i vår tid.

I slike økonomier kan penger være fraværende, som i byttehandel. Ved mer komplekse transaksjoner oppstår behovet for et hjelpemiddel som penger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.