Mykene

Den eldste perioden, senhelladisk I, kalles gjerne sjaktgravtiden, etter to anlegg brukt til begravelse av statuspersoner. Den døde blir bisatt nederst i firkantede, dype sjakter, med mengder av luksusgjenstander (gullmasker, gullsmykker, praktvåpen og så videre). De fleste gravene ble brukt flere ganger. Det er funnet to grupper av slike graver, én like innenfor murene, funnet av den tyske arkeologen Heinrich Schliemann i 1870-årene (sjaktgravkrets A), og én litt utenfor murene, eldre og med noe enklere gravgods, funnet av greske arkeologer i 1950-årene (gravkrets B).

Gravene ble markert med steler med enkel relieffdekorasjon, og rundt hver av disse gravgruppene går det en lav, sirkelformet innfatningsmur. Gravgodset viser at eliten på stedet hadde rike ressurser og kulturkontakter, særlig med Kreta, men også med Orienten og Egypt, og med Norden (import av rav fra Østersjøen). Vi kjenner ikke noen residens eller borgmur fra denne tiden, men løsfunn fra toppen av klippen viser at det fantes en bebyggelse der.

Ved overgangen til senhelladisk II forandres gravskikken, og man bisatte nå eliten i kuppelgraver (tholosgraver), oppført i kraghvelvteknikk (med horisontale, ringformede blokksjikt lagt med mindre og mindre diameter over hverandre) og gravd inn i naturlige skråninger i landskapet rundt klippen. De fleste har rast sammen, og i Mykene har ingen bevart noe gravgods.

Mot slutten av perioden ble den første ringmuren bygd rundt klippen, med to skall av grovt bearbeidede kalksteinsblokker og fyllmasse av jord og pukkstein i mellomrommet. Denne teknikken ble på samme tid brukt også i hettitterriket i Lilleasia. Det som sikkert fantes av bygninger inne på området, er senere blitt rasert og overbygd av anlegg fra den senere fase III, men det er mye løsfunn fra perioden.

Senhelladisk IIIA og særlig IIIB er høydepunktet i den mykenske kulturen. Ringmuren ble nå utvidet, la seg utenfor sjaktgravkrets A, som fikk en ny innfatningsmur på et høyere nivå, og inkluderte også to små kultbygninger med bevarte veggmalerier på innsiden av muren ikke langt unna. Den berømte løveporten, med et monumentalrelieff med to løver eller griffer som flankerer en søyle, er en del av denne utvidede muren.

Like under klippetoppen ligger betydelige rester av et typisk mykensk palassbygg, organisert som kretiske palasser rundt en åpen gårdsplass med bygninger rundt. Den viktigste er en rektangulær hall med to søyler i inngangspartiet foran hallen, og et ildsted med fire søyler rundt i selve hallen. Denne hustypen kalles ofte megaron og har tradisjoner langt bakover i tiden i Fastlands-Hellas, men finnes ikke på Kreta. Det er også spor av mindre bygninger andre steder på klippen, med funn av luksusgjenstander og fragmenter av veggmalerier.

I området utenfor muren vokste det frem et kompleks av bolighus som kan oppfattes som en by. Man fortsatte også å bygge tholosgraver, og fra denne tiden er noen bevart intakt. Den største er den såkalte Atreusgraven fra senhelladisk IIIB (13. århundre fvt.), som hadde en komplisert utsmykning med halvsøyler og relieffornamenter i fasaden.

Mot slutten av senhelladisk IIIB ble muren litt utvidet i østenden, for å beskytte nedgangen til en hemmelig underjordisk vannkilde litt utenfor muren. Dette ble antagelig gjort som forholdsregel i tilfelle en beleiring. Likevel ble Mykene, som de andre mykenske borgene, inntatt og herjet av ukjente fiender en gang omkring år 1200, men uten at murene ble ødelagt.

I det påfølgende århundret (12. århundre fvt., senhelladisk IIIC) var Mykene fortsatt bebodd, og bronsealderkulturen fortsatte i mer beskjedne former. Det ble gjort noen reparasjoner i borgen, men palasset ble ikke gjenoppbygget. Befolkningen gikk sterkt tilbake, og nådde et lavmål i tidlig jernalder («de mørke århundrer», 11.–9. århundre fvt.).

Det var igjen noe vekst i tidlig arkaisk tid (8.–7. århundre), da ble det bygget et tempel for Athena over restene av det mykenske palasset, og det er spor etter forfedrekult foran inngangen til noen av tholosgravene. Murene var intakte og kunne brukes til forsvar mot aggressive naboer, og flere av de gamle monumentene (løveporten, tholosfasadene) var synlige og kan ha inspirert de første utviklingene av gresk arkitektur og billedkunst.

I arkaisk tid (6.–tidlig 5. århundre fvt.) var Mykene fortsatt en selvstendig polis (bystat), og deltok med soldater i forsvaret mot perserinvasjonen i 480–479 fvt. Kort tid etter ble byen erobret av Argos og fraflyttet, men hadde igjen en kort blomstring i hellenistisk tid. I romersk tid lå Mykene øde, men stedet var kjent, ble besøkt og monumentene ble beskrevet av forfattere i romersk keisertid. Gjennom middelalderen og tyrkertiden var stedet øde, men murene og løveporten har alltid vært synlige.

Fra begynnelsen av 1800-tallet kom av og til reisende fra Vest-Europa til Mykene, og deler av utsmykningen særlig av Atreusgraven og noe annet materiale havnet derfor etter hvert i europeiske museer. Den tyske amatørarkeologen Heinrich Schliemann satte i gang undersøkelser og utgravninger i 1870-årene og fant sjaktgravkrets A, som vekket sensasjon og innledet systematisk utforskning av bronsealderkulturene også ellers i Hellas. I Mykene har det siden vært omtrent kontinuerlig arkeologisk virksomhet, drevet for det meste av greske og britiske arkeologer. I dag er stedet et av de viktigste turistmålene i Fastlands-Hellas.

• mykensk
• Den greske antikken
• Den greske antikkens forhistorie

• Oliver Dickinson: The Aegean Bronze Age, 1994
• Donald Preziosi og Louise A. Hitchcock: Aegean Art and Architecture, 1999
• Elizabeth French: Mycenae: Agamemnon's Capital, 2002
• Oliver Dickinson: The Aegean from Bronze Age to Iron Age, 2006
• Louise Schofield: The Mycenaeans, 2007