Mykene

Borgklippen i Mykene: ringmuren nede, palassruinene på klippetoppen.
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Oversiktsbilde av ruinene i Mykene.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Sjaktgravkrets A, en innhegning med flere dype fyrstegraver, 1600-tallet fvt. Den ligger like innenfor Løveporten.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Løveporten, inngangen til selve borgen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Mykene, på gresk Mykenai, er et av de viktigste arkeologiske funnstedene på Peloponnes i Hellas. Det er en forhistorisk borg og bosetning som ligger i landskapet Argolis, cirka 10 kilometer nord for byen Argos, på en klippe med vidt utsyn over Argolis-sletten.

Faktaboks

uttale:
mykˈene

Navnet er førgresk, og opprinnelsen ligger langt tilbake i forhistorisk tid. Ifølge gresk mytologi skulle helten Perseus ha grunnlagt stedet. Stedet var bebodd også i historisk tid ned til det 5. århundre fvt., men blomstringstiden var i sen bronsealder, eller senhelladisk tid (17. til 12. århundre fvt.), som også ofte kalles mykensk tid.

Mykensk tid deles i tre hovedfaser: senhelladisk (SH) I, cirka 1650–1500 fvt., senhelladisk II, cirka 1500–1400 fvt., og senhelladisk III, cirka 1400–1100 fvt. Ofte brukes de engelske forkortelsene, LH (Late Helladic) I, II, III, og fasene deles vanligvis opp i underfaser (A, B, for III også C), basert på utviklinger i keramikken.

Den mykenske kulturen er sterkt påvirket av den minoiske kulturen på Kreta, men viser mange selvstendige trekk.

Begynnelsen: sjaktgravtiden (ca. 1650–1500 fvt.)

Den eldste perioden, senhelladisk I, kalles gjerne sjaktgravtiden, etter to anlegg brukt til begravelse av statuspersoner. Den døde blir bisatt nederst i firkantede, dype sjakter, med mengder av luksusgjenstander (gullmasker, gullsmykker, praktvåpen og så videre). De fleste gravene ble brukt flere ganger. Det er funnet to grupper av slike graver, en like innenfor murene, funnet av Heinrich Schliemann i 1870-årene (sjaktgravkrets A), og en litt utenfor murene, eldre og med noe enklere gravgods, funnet av greske arkeologer i 1950-årene (gravkrets B).

Gravene ble markert med steler med enkel relieffdekorasjon, og rundt hver av disse gravgruppene går det en lav, sirkelformet innfatningsmur. Gravgodset viser at eliten på stedet hadde rike ressurser og kulturkontakter, særlig med Kreta, men også med Orienten og Egypt, og med Norden (import av rav fra Østersjøen). Vi kjenner ikke noen residens eller borgmur fra denne tiden, men løsfunn fra toppen av klippen viser at det fantes en bebyggelse der.

Blomstringen (ca. 1500-1200 fvt.): tholosgraver, murer og palass

Inngangskorridoren og fronten til den såkalte Atreus-graven.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Ved overgangen til senhelladisk II forandres gravskikken, og man bisatte nå eliten i kuppelgraver (tholosgraver), oppført i kraghvelvteknikk (med horisontale, ringformede blokksjikt lagt med mindre og mindre diameter over hverandre) og gravd inn i naturlige skråninger i landskapet rundt klippen. De fleste har rast sammen, og i Mykene har ingen bevart noe gravgods.

Mot slutten av perioden ble den første ringmuren bygd rundt klippen, med to skall av grovt bearbeidede kalksteinsblokker og fyllmasse av jord og pukkstein i mellomrommet. Denne teknikken ble på samme tid brukt også i hettitterriket i Lilleasia. Det som sikkert fantes av bygninger inne på området, er senere blitt rasert og overbygd av anlegg fra den senere fase III, men det er mye løsfunn fra perioden.

Senhelladisk IIIA og særlig IIIB er høydepunktet i den mykenske kulturen. Ringmuren ble nå utvidet, la seg utenfor sjaktgravkrets A, som fikk en ny innfatningsmur på et høyere nivå, og inkluderte også to små kultbygninger med bevarte veggmalerier på innsiden av muren ikke langt unna. Den berømte løveporten, med et monumentalrelieff med to løver eller griffer som flankerer en søyle, er en del av denne utvidede muren.

Like under klippetoppen ligger betydelige rester av et typisk mykensk palassbygg, organisert som kretiske palasser rundt en åpen gårdsplass med bygninger rundt. Den viktigste er en rektangulær hall med to søyler i inngangspartiet foran hallen, og et ildsted med fire søyler rundt i selve hallen. Denne hustypen kalles ofte megaron og har tradisjoner langt bakover i tiden i fastlands-Hellas, men finnes ikke på Kreta. Det er også spor av mindre bygninger andre steder på klippen, med funn av luksusgjenstander og fragmenter av veggmalerier.

I området utenfor muren vokste det frem et kompleks av bolighus som kan oppfattes som en by. Man fortsatte også å bygge tholosgraver, og fra denne tiden er noen bevart intakt. Den største er den såkalte Atreusgraven fra senhelladisk IIIB (13. århundre fvt.), som hadde en komplisert utsmykning med halvsøyler og relieffornamenter i fasaden.

Skrift og tradisjoner

Leirtavle fra Mykene i skrifttypen linear B.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I denne blomstringstiden hadde mykenerne også et skriftsystem, en stavelsesskrift som kalles linear B og som er avledet fra det eldre kretiske systemet, linear A. Linear A er ikke tydet, men linear B-tekstene er skrevet på en tidlig form av gresk med en stavelsesskrift som det siden 1950-årene har vært mulig å lese. Tegnene er risset inn på leirtavler, og noen slike er funnet også i Mykene. Tekstene er for det meste regnskaper og inventarer, og gir svært få historiske opplysninger.

Mykene spilte likevel en sentral rolle i senere gresk litterær tradisjon, som utgangspunkt for felttoget mot Troja ledet av Mykenes konge Agamemnon, noe som er tema for Homers Iliade og andre episke dikt. De bloddryppende komplikasjonene som siden hjemsøkte den mykenske kongefamilien (Agamemnon og hans hustru Klytaimnestra, deres barn Orestes og Elektra) ga rikelig stoff til klassiske tragedieforfattere. Om det ligger reelle personer og historiske begivenheter bak disse tradisjonene, er helt usikkert.

Avslutningen: ødeleggelse og forfall

Nedgangen til kilden i østenden av borgen.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Mot slutten av senhelladisk IIIB ble muren litt utvidet i østenden, for å beskytte nedgangen til en hemmelig underjordisk vannkilde litt utenfor muren. Dette ble antagelig gjort som forholdsregel i tilfelle en beleiring. Likevel ble Mykene, som de andre mykenske borgene, inntatt og herjet av ukjente fiender en gang omkring år 1200, men uten at murene ble ødelagt.

I det påfølgende århundret (12. århundre fvt., senhelladisk IIIC) var Mykene fortsatt bebodd, og bronsealderkulturen fortsatte i beskjednere former. Det ble gjort noen reparasjoner i borgen, men palasset ble ikke gjenoppbygget. Befolkningen gikk sterkt tilbake, og nådde et lavmål i tidlig jernalder («de mørke århundrer», 11.–9. århundre fvt.).

Det var igjen noe vekst i tidlig arkaisk tid (8.–7. århundre), da ble det bygget et tempel for Athena over restene av det mykenske palasset, og det er spor etter forfedrekult foran inngangen til noen av tholosgravene. Murene var intakte og kunne brukes til forsvar mot aggressive naboer, og flere av de gamle monumentene (løveporten, tholosfasadene) var synlige og kan ha inspirert de første utviklingene av gresk arkitektur og billedkunst.

Mykene i senere og nyere tid

I arkaisk tid (6.–tidlig 5. århundre fvt.) var Mykene fortsatt en selvstendig polis (bystat), og deltok med soldater i forsvaret mot perserinvasjonen i 480–479 fvt. Kort tid etter ble byen erobret av Argos og fraflyttet, men hadde igjen en kort blomstring i hellenistisk tid. I romersk tid lå Mykene øde, men stedet var kjent, ble besøkt og monumentene ble beskrevet av forfattere i romersk keisertid. Gjennom middelalderen og tyrkertiden var stedet øde, men murene og løveporten har alltid vært synlige.

Fra begynnelsen av 1800-tallet kom av og til reisende fra Vest-Europa til Mykene, og deler av utsmykningen særlig av Atreus-graven og noe annet materiale havnet derfor etter hvert i europeiske museer. Den tyske amatørarkeologen Heinrich Schliemann satte i gang undersøkelser og utgravninger i 1870-årene og fant sjaktgravkrets A, som vekket sensasjon og innledet systematisk utforskning av bronsealderkulturene også ellers i Hellas. I Mykene har det siden vært omtrent kontinuerlig arkeologisk virksomhet, drevet for det meste av greske og britiske arkeologer. I dag er stedet et av de viktigste turistmålene i fastlands-Hellas.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • O. Dickinson: The Aegean Bronze Age, 1994
  • D. Preziosi, L.A. Hitchcock: Aegean art and architecture, 1999
  • E. French: Mycenae, Agamemnon's capital, 2002
  • O. Dickinson: The Aegean from Bronze Age to Iron Age, 2006
  • L. Schofield: The Mycenaeans, 2007

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg