Messing, kobberlegeringer med sink (Zn) som det viktigste legeringselement, vanligvis i området 10–40 % sink. Disse legeringenes store utbredelse beror på deres styrke og korrosjonsfasthet kombinert med god formbarhet.

Moderne typer messing inneholder utenom kobber og sink ofte andre legeringselementer (tinn, aluminium, jern, mangan m.fl.), som regel tilsatt for å øke styrken og motstandsevnen mot korrosjon. Tilsetning av bly (opptil 3 %) forbedrer maskinerbarheten. I likhet med andre kobberlegeringer kan messing inndeles etter mikrostrukturen i:

Énfaselegeringer, α-messing, som er lett formbare i kald tilstand og egnet for fremstilling av plate, tråd, rør m.m.

Tofaselegeringer, α+β-messing, som kan formes varmt eller støpes, og

Β-messing, som bare egner seg til støpelegeringer.

I rene (kobber-sink)legeringer har man α-messing opptil ca. 38 % sink, (α+β)-messing fra ca. 38 til ca. 50 % sink, og β-messing samt (β+γ)-messing ved høyere sinkgehalter; i de teknisk anvendte legeringer beror grensene også på innholdet av andre metaller.

Tradisjonelt betegnes visse typer messing som bronse pga. sitt utseende eller sine anvendelser. Eksempler på vanlig benyttede typer messing er tambak (fra malayisk tombâga, 'kobber') eller rød-messing med inntil 10 % sink, messing til dekorative formål (gull-lignende) med 15–20 % sink, patron-messing eller 70/30-messing med ca. 30 % sink, gul messing med ca. 35 % sink og muntzmetall med ca. 40 % sink. Velkjente modifikasjoner av disse hovedtyper er admiralitetsmessing (ca. 70 % kobber – ca. 29 % sink – ca. 1 % tinn) og deltamessing (ca. 58 % kobber – ca. 39 % sink – rest mangan, bly, jern og nikkel).

Artikler fremstilt av α-messing omfatter patroner, rør, radiatorer, fjærer og tråd for elektroteknisk industri, og en rekke av dagliglivets bruksgjenstander. Støpt messing benyttes til fittings, til diverse marine formål (bl.a. propeller) samt til maskindeler. Mindre kvanta av begge typer messing går til dekorative formål.

Legeringer av messingtype, «hvitt kobber», skal ifølge Aristoteles (384–322 f.Kr.) være fremstilt av messinøkene (et asiatisk folk ved Svartehavet) ved smelting av kobber med tilsats av en egnet jordart (sinksilikat?). Det er foreslått, men ikke allment akseptert, at navnet på dette folkeslaget kan ha ført til betegnelsen messing. Ifølge Plinius fremstilte romerne messing på tilsvarende måte under betegnelsen aurichalcum; romerske prydgjenstander og mynter fra det 1. århundre f.Kr. er funnet å inneholde 15–20 % sink. Impregnering av kobber med sinksilikatet galmei var i bruk frem til omkring 1800, da man tok i bruk metallisk sink for fremstilling av messing.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.