Nattverd. Kristus med de tolv apostlene under nattverdsmåltidet. Malt av Giovanni Baronzio på midten av 1300-tallet. Galleria Nazionale, Urbino.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Nattverd, egentlig kveldsmåltid, innstiftet av Jesus natten før han ble korsfestet med oppfordring til disiplene om å gjøre dette til minne om ham (Matteusevangeliet kapittel 26, vers 26–29, Markusevangeliet kapittel 14, vers 22–25; Lukasevangeliet kapittel 22, vers 17–20 og 1 Korinterbrev kapittel 11, vers 23–26).

I Det nye testamente kalles nattverd brødsbrytelse i Apostlenes gjerninger kapittel 2, vers 42, og Herrens måltid i 1 Korinterbrev kapittel 11, vers 20. Kirkelig språkbruk har også betegnelsen evkaristi som betyr takksigelse, fordi takkebønnen alltid har spilt en stor rolle i forbindelse med nattverdfeiringen), kommunion, som viser til fellesskap, fordi nattverd er fellesskap mellom de nattverdfeirende og Kristus og mellom de nattverdfeirende innbyrdes, og messe, det vanlige navnet på nattverdgudstjenesten i vestlige land.

Fra første stund har nattverd vært en sentral handling i kirken (Apostlenes gjerninger kapittel 2, vers 42–46; kapittel 20, vers 7; og 11 Korinterbrev kapittel 10, vers 16 ff.; og kapittel 11, vers 17 ff.). Allerede i oldkirken begynte man å se på nattverd som en etterligning eller en gjenfremstilling av Kristi offer på korset, og i senantikken og gjennom hele middelalderen ble dette den sentrale tanke, noe som blant annet førte til en sterk økning av antall nattverdgudstjenester, samtidig med at nattverden trådte sterkt tilbake som måltid og dermed mistet sitt egentlige preg.

Reformatorene fornyet den nytestamentlige hovedtanke at nattverden er en gave fra Gud til oss og innstiftet for at alle kristne skal delta i måltidet ved både å spise brødet og drikke vinen. Luther holdt fast på den såkalte realistiske oppfatning av nattverden, som går ut på at Kristi legeme og blod virkelig er til stede i brødet og vinen, uten at det skjer noen forvandling av elementenes substans -- som den såkalte transsubstansiasjonslæren hevder. Zwingli reduserte nattverden til vesentlig et symbolsk minnemåltid, mens Calvin gikk en mellomvei og betonte Kristi åndelige nærvær i nattverden, idet hans legeme og blod jo er i himmelen og ikke samtidig kan være i nattverdelementene.

Helt frem til cirka 1850 var det i Norge påbud om at alle voksne skulle gå til nattverd en eller to ganger i året. Etter den tid har «massealtergangen» tatt slutt, idet det ble slått fast, ikke minst i kirkens preken, at nattverd bare er for dem som bekjenner troen på Kristus og lever sitt liv i samfunn med ham. I de siste årene har nattverdfrekvensen økt sterkt; i de fleste menigheter holdes nattverd oftere enn før, og tallet på dem som deltar i nattverdmåltidet har økt. Mens man tidligere måtte være konfirmert for å kunne delta i nattverden i Den norske kirke, er det fra 1969 på visse betingelser åpnet adgang for dem som har fylt 12 år.

I de frikirkelige samfunn i Norge har også nattverden sin faste plass i gudstjenestelivet. Adgang har som regel bare såkalte nattverdberettigede medlemmer av vedkommende menighet, det vil si medlemmer som personlig bekjenner den kristne tro.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. juli skrev Sverre Olav Lundal

Om når ein kan delta i nattverden i Den norske kyrkja:
Kirken.no: Barn som er døpt og har fått veiledning om nattverden, kan delta ved nattverden sammen med sine foreldre, faddere eller andre som har medansvar for barnets kristne oppdragelse.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.