Pål Vigeland

I årene 1968 til 1981 var Vigeland ansatt som designer ved gullsmedfirmaet Theodor Olsen Eftf. i Bergen der han også tok mesterbrev som gullsmed i 1972. Arbeidene var langt fra bestselgere, men snarere distinkt utformede kunsthåndverksobjekter, preget av nøktern formtematikk. For arbeidsgiveren tegnet han i 1972 et bestikk i stål og plast. Designet er stramt og universelt, asketisk og med linjer til japansk minimalisme og Scandinavian design. Det mørke skaftet er festet med runde nagler i metall som er så overdimensjonert at de fungerer som dekorelement. Sirkelformen går igjen i flere av hans arbeider for Theodor Olsen Eftf., både i smykker og korpusarbeider.

I 1981 sluttet Vigeland som formgiver og etablerte eget verksted. I stedet for å jobbe med kostbart sølv gikk han i gang med å lage bruksgjenstander i kobber og messing. Vigeland kom straks til å ta i bruk universelle former, som sirkel, oktogon og spiral. Samtidig fikk materialenes overflate en sterkere betydning for formenes uttrykk. Kobberet ble hammerslått og patinert. Objektene fikk maleriske kvaliteter og materialiteten i arbeidene ble fremhevet. Enkelte verk har et arkaisk uttrykk, deriblant et kobberfat, tilhørende Kunstmuseet, Nord-Trøndelag. Andre arbeider har en suggererende kraft, lignende den indisk-britiske kunstneren Anish Kapoors verk.

For det egne verkstedet har han også tegnet bestikk. Stålbestikket Scandia (1982) ble produsert av det spanske firmaet Ribera, mens Miranda (1984) ble produsert av Norsk Stålpress.

Omkring 1990 gikk Vigeland fra å være en kunsthåndverker til å trå inn i billedkunstnernes rekker. Objektets praktiske betydning var blitt uvesentlig. Det arkaiske uttrykket ble ytterligere poengtert, og skulpturene fikk en eksistensialistisk karakter.

I 2000-årene arbeider Vigeland oftere med plater som blir satt sammen i kompliserte konstruksjoner. Samtidig med at han jobber som skulptør får han oppdrag for ulike kirker om å lage utstyr som kalker og alterstaker. At Vigeland klarer å håndtere alle disiplinene uten å gå seg vill i de ulike uttrykkene vitner om sterk kunstnerisk integritet.

Vigeland er sønn av kunstneren Per Vigeland og bror til smykkekunstneren Tone Vigeland. Han er representert i en rekke samlinger og museer, som Nasjonalmuseet, Permanenten og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

• 2020, Kunstbanken, Hedemark Kunstsenter, Hamar
• 2015, Kunstnerforbundet, Oslo
• 2005, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim
• 1996, Hå Gamle Prestegård, Jæren

• 2018, Homo Faber, Best of Europe, Venezia, Italia
• 1991, Configura, Erfurt, Tyskland
• 1976, Festspillutstillingen «Kunst og Kunstnere», Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergen
• 1979–1971, Craftsmen from Norway, vandreutstilling i USA