edelstener

Edelstener, mineraler som anvendes til smykker og andre prydgjenstander på grunn av vakkert utseende, varighet og sjeldenhet. Perler, elfenben, koraller og rav er av organisk opprinnelse og derfor ikke edelstener i egentlig forstand. Varigheten avhenger av mineralets hardhet og seighet, slik at den slipte stenen kan ta politur og motstå slitasje på kanter og hjørner.

Hardhet. I alminnelighet er de mest verdifulle edelstener også de hardeste. De kan ordnes etter hardhetsskalaen: diamant 10, korund (rubin, safir) 9, krysoberyll 8½, spinell og topas 8, beryll, turmalin og zirkon 7½, kvarts og granat 7. Mineraler med hardhet lavere enn 6½–7 vil i alminnelighet ikke være særlig anvendelige som edelstener, men unntak kan finnes på grunn av spesielle fargeegenskaper o.l. (f.eks. lapis lazuli med hardhet 5). Noen edelstener har god spaltbarhet etter visse retninger (f.eks. topas), og dette kan gjøre slipingen vanskelig. Edelstener som fasetteres, må være klare og feilfrie, dvs. uten sprekker og inneslutninger.

Farge. Edelstener som rubin og smaragd er skattet for sine sterke og rene farger. En feilfri smaragd med dyp farge vil være mer kostbar enn en fin diamant av samme størrelse. Fargen er for øvrig sjelden en karakteristisk egenskap ved et mineral; f.eks. kan korund være både rød (rubin), blå (safir), gul og nærmest fargeløs. Fargen kan også være ujevnt fordelt eller være forskjellig innen ett og samme stykke (vanlig hos turmalin). Både sollys og varmepåvirkning kan bleke fargen hos enkelte edelstener. Men varme kan også bevirke ønskede fargeforandringer: lyserøde topaser kan fremkomme ved oppheting av gule, og ametyst blir ved oppvarming gul (citrin). Også bestråling med røntgenstråler o.l. kan frembringe farger, f.eks. hos diamant, topas og kvarts. Enkelte edelstener som diamanter verdsettes etter mangel på farge, særlig gulskjær ansees som uheldig, mens en blåtone ansees verdifull.

Optiske forhold. Høy glans og fargespill er viktige egenskaper for edelstener. Disse beror igjen på optiske forhold: jo høyere lysbrytning, desto større glans og jo høyere dispersjon, desto vakrere fargespill (ild). Fasettslipte edelstener lages derfor med en slik form at mest mulig av det lys som kommer inn, blir reflektert ut igjen, noe som også gir større briljans (se briljant). Diamant har den høyeste lysbrytningsindeks av alle edelstener (2,42) og også høy dispersjon (0,044).

Densiteten kan være meget ulik for de forskjellige edelstener. Den kan lett bestemmes uten at stenene ødelegges, og er derfor et godt identifikasjonsmiddel, men har ingen innflytelse på mineralets verdi som edelsten.

Edelstener inntar egentlig ikke noen særstilling innen mineralriket. Ethvert mineral med brukbar glans, farge, hardhet osv. kan tjene som smykkesten. Men det er karakteristisk at de beste edelstener ofte finnes på sekundære leiesteder (ørkensand, elvegrus m.m.), hvor de er anriket på grunn av sin hardhet og motstandsdyktighet mot forvitring (se seifer). En del viktige mineraler som har edle varieteter er gitt i tabell. Av andre mineraler som kan være utviklet med vakre varieteter kan nevnes: rhodonitt; lapis lazuli; turkis; malakitt; kvarts (klare varianter: bergkrystall, røykkvarts eller morion, ametyst, citrin, rosenkvarts; andre varieteter: agat, kalsedon, jaspis, heliotrop, aventurinkvarts, karneol, krysopras, prasem, plasma, falkøye, tigerøye); opal (edelopal, ildopal, hyalitt); feltspat (månesten, amazonitt, solsten eller aventurinfeltspat); hematitt (blodstein). Jade er en bergart som kan bestå av jadeitt (en pyroksen) eller nefritt (en amfibol). Av mer uvanlige edelstener kan nevnes noen: brazilianitt, taaffeitt og blå zoisitt (tanzanitt).

Stener som ikke har de «edle» egenskaper som hardhet eller gjennomsiktighet (f.eks. feltspat, turkis) er blitt kalt halvedelstener, nå brukes gjerne betegnelsen smykkestener. For slike fargede, men ugjennomsiktige stener benyttes ofte cabochon-sliping. Samme slipeform benyttes også for stener som viser kattøye-effekt eller asterisme.

I Norge har det vært gruvedrift etter smaragd ved Minnesund nær Eidsvoll. Peridot fra Sunnmøre har meget vakker grønn farge og oppnår gode priser på verdensmarkedet. Også granat fra Møre, akvamarin fra Iveland og forskjellige kvartsvarieteter har vært slipt leilighetsvis. Av smykkestener kan nevnes solsten fra Bamble og Tvedestrand, amazonitt fra Evje og Tørdal, månesten fra Vestfold, thulitt og piemontitt fra Leksvik og Lom.

Imitasjoner av edelstener er ganske vanlige. De lages ofte av glass eller annet materiale og er gjerne vakre som nye, men tåler ikke slitasje særlig godt. Dubletter og tripletter fremkommer ved sammenliming av to eller tre deler. De kan bestå helt eller delvis av ekte materiale, men er som oftest imitasjoner. Sammenføyningen gjør at helhetsinntrykket forbedres.

Syntetiske edelstener består av samme materiale som de tilsvarende naturlige mineraler, og har følgelig samme kjemiske, fysiske og optiske egenskaper. Det er altså ikke snakk om imitasjoner, selv om de er kunstig laget. Syntetiske edelstener har vanligvis karakteristiske mikroskopiske defekter, inneslutninger osv. som forårsakes av fremstillingsmetoden, og som gjør at man i de fleste tilfeller kan skille mellom ekte og syntetisk materiale. Diamanter har vært fremstilt kommersielt siden 1955, men foreløpig bare av industrikvalitet. Rubin, safir og spinell produseres i stor målestokk (se verneuilprosessen). Også stjernesafir og -rubin kan lages kunstig. Smaragder av meget god kvalitet, faktisk langt bedre enn de fleste naturlige, fremstilles særlig ved den såkalte chathamprosess, som er en godt bevart hemmelighet. Slike kunstige smaragder er ganske kostbare, men likevel rimeligere enn naturlige smaragder i samme kvalitet. Kvarts lages syntetisk ved en hydrotermal prosess og anvendes særlig til tekniske formål. Det har også lyktes å syntetisere utmerkede edelopaler. Rutil, strontiumtitanat og kubisk zirkonia (de to siste forekommer ikke i naturen) har meget høy dispersjon og dermed et vakkert fargespill. De fremstilles kunstig og brukes i smykker som erstatning for diamant. En del andre forbindelser som ikke opptrer i naturen ,brukes også som vakre smykkestener. Dette gjelder f.eks. to stoffer med granatstruktur, yttrium-jern-granat (YIG) og yttrium-aluminium-granat (YAG).

Læren om edelstener kalles gemmologi.

Navn	Mineral	Ettertraktede farger (toner)
Akvamarin	Beryll	Blå, blågrønn
Alexandritt	Krysoberyll	Grønn/rød1
Amazonitt	Feltspat	Grønn, grønnblå
Ametyst	Kvarts	Fiolett
Citrin	Kvarts	Gul
Diamant	Diamant	Fargeløs, blålig
Granat	Granatgruppen	Rød, grønn
Jade	Jadeitt el. nefritt	Grønn
Kalsedon	Kvarts	Båndet
Kattøye	Krysoberyll	Gul
Lapis lazuli	Lasuritt	Blå
Månesten	Feltspat	Transparent blå
Opal	Opal	Rikt fargespill
Peridot	Olivin	Olivengrønn
Rubin	Korund	Rød
Røkkvarts	Kvarts	Brun
Safir	Korund	Blå
Smaragd	Beryll	Grønn
Solsten	Feltspat	Rødt fargespill
Spinell	Spinell	Rød
Thulitt	Zoisitt	Rød, rosa
Topas	Topas	Rød
Turkis	Turkis	Blågrønn
Turmalin	Turmalingruppen	Rød, blågrønn
Zirkon	Zirkon	Rød

¹Skifter farge; grønn i dagslys, rød i kunstig lys.

Mineral	Edle varieteter
Diamant	–
Korund	Safir, rubin
Beryll	Smaragd, akvamarin, morganitt, helidor
Krysoberyll	Alexandritt, kattøye
Turmalin	Akroitt, rubellitt, verdelitt, indigolitt
Granat	Almandin, pyrop, spessartin, hessonitt, demantoid, topazolitt
Zirkon	Hyasint, jargon
Topas	–
Olivin	Peridot
Spinell	Ceylonitt, pleonast
Spodumen	Kunzitt, hiddenitt

• Historie