edelstener

I alminnelighet er de mest verdifulle edelstenene også de hardeste. De kan ordnes etter hardhetsskalaen: diamant 10, korund (rubin og safir) 9, krysoberyll 8½, spinell og topas 8, beryll, turmalin og zirkon 7½, kvarts og granat 7.

Mineraler med hardhet lavere enn 6½–7 vil i alminnelighet ikke være særlig anvendelige som edelstener, men unntak kan finnes på grunn av spesielle fargeegenskaper og lignende, for eksempel lapis lazuli med hardhet 5.

Noen edelstener, for eksempel topas, har god spaltbarhet etter visse retninger, og dette kan gjøre slipingen vanskelig. Edelstener som fasetteres må være klare og feilfrie, det vil si uten sprekker og inneslutninger.

Edelstener som rubin og smaragd er ettertraktet for sine sterke og rene farger.

En feilfri smaragd med dyp farge vil være mer kostbar enn en fin diamant av samme størrelse. Fargen er for øvrig sjelden en karakteristisk egenskap ved et mineral. For eksempel kan korund være både rød som hos rubin, blå som hos safir, gul og nærmest fargeløs. Fargen kan også være ujevnt fordelt eller være forskjellig innen ett og samme stykke. Dette er vanlig hos turmalin.

Både sollys og varmepåvirkning kan bleke fargen hos enkelte edelstener. Men varme kan også bevirke ønskede fargeforandringer: lyserøde topaser kan fremkomme ved oppheting av gule, og ametyst blir ved oppvarming gul og kalles da citrin. Også bestråling med røntgenstråler og lignende kan frembringe farger, for eksempel hos diamant, topas og kvarts.

Enkelte edelstener, som diamanter, verdsettes etter mangel på farge, særlig gulskjær ansees som uheldig, mens en blåtone ansees verdifull.

Høy glans og fargespill er viktige egenskaper for edelstener. Disse beror igjen på optiske forhold: jo høyere lysbrytning, desto større glans og jo høyere dispersjon, desto vakrere fargespill (ofte kalt «ild»).

Fasettslipte edelstener lages derfor med en slik form at mest mulig av det lyset som kommer inn, blir reflektert ut igjen, noe som også gir større briljans. Diamant har med 2,42 høyest lysbrytningsindeks av alle edelstener og også høy dispersjon, 0,044.

Densiteten (massetettheten) kan være meget ulik for de forskjellige edelstenene. Den kan lett bestemmes uten at stenene ødelegges, og er derfor et godt identifikasjonsmiddel, men har ingen innflytelse på mineralets verdi som edelsten.

I orienten hadde man en helt annen edelstenprakt fra de tidligste tider. Egyptiske gravfunn viser at mange edelstener ble brukt ved faraoenes hoff, og lapis lazuli, turkis og agat var blant de viktigste ifølge skriftlige kilder. Skarabeer, små biller med skårne hieroglyfer, ble utført i alle slags edelstener og var høyt skattede edelstener og amuletter den gang som i dag. I Bibelen finner vi mange eksempler på edelstenenes bruk og betydning i Orienten. Yppersteprestens smykke, for eksempel, hadde 12 edelstener av forskjellig farge og ble prist for sin skjønnhet og verdi som symbol. Beretningene i Bibelen bygger på kaldeernes magi, og bruken av edelstener som månedsten etter en persons horoskop har sitt utspring i kaldeisk astrologi.

Kinas smykkekunst har alltid brukt jade som den viktigste edelsten, og gamle gjenstander av jade ble sett på som hellige; mange kinesere holdt et stykke jade i hånden ved viktige anledninger. Indias rikdom på edelstener og deres betydning i religion, magi, kunst og litteratur er velkjent. Turkiser og safirer, senere diamanter fra Golcondagruvene var berømte. «Enhver rubin vender tilbake til Orienten» sier et indisk ordspråk, og lenge trodde man i Europa at alle såkalte høyedle stener kom fra Orienten. Tusen og én natt forteller for eksempel om edelstenprakten på Harun al-Rashids tid og tidligere. Arabiske og persiske turkiser med innlagte gullbokstaver, indiske gullsmykker tett besatt med rubiner og kinesiske utskårne jader hører til det fineste bevarte smykkemateriale.

Europas smykkekunst har vært preget av de edelstener som periodevis strømmet hit fra Orienten gjennom krigstog og handelsferder. Dog ble edelstener som agat, kalsedon, kvarts og granat tidlig funnet og slipt i Europa. Alt i tidlig keisertid fantes i Roma de fleste edelstener vi kjenner i dag, takket være imperiets orienthandel. Systematiske samlinger ble grunnlagt, og alle edelstener «vitenskapelig» beskrevet. Plinius den eldre forteller at perler og smaragder var høyest vurdert, men han forteller også om en praktfull opal som nesten kostet sin eier livet. Om Nero fortelles det at han brukte safir eller akvamarin som briller – et ord utviklet av beryllos (smaragd og akvamarin), tidligere brukt om gjennomsiktige steiner slipt som linser. Fra Pompeii kjenner vi edelsteners bruk i tidens smykkekunst.

Granater, innlagt i cloisonné, var de eneste edelstener som ble brukt i forhistorisk gullsmedkunst i Norden. De ble brukt til smykker og våpen under folkevandringstiden og merovingertiden, antagelig opptatt fra skyterne via germanerne ved Svartehavet. Glass i alle farger og i mosaikk ble brukt som edelstener helt fra hellenistisk tid; i Norden viser gravfunn at kjeder av glassperler var de vanligste «edelstener» fra folkevandringstiden til vikingtiden. – I middelalderen ble edelstener brukt i sakralkunsten, og korstogsriddernes rike bytte av edelstener fra Orienten ble gitt til kirken. Ofte var også menigmanns rosenkranser og relikviegjemmer besatt med edelstener, og vi finner for eksempel praktbelter besatt med edelstener og farget glass i norske skifter fra senmiddelalderen.

Fra 1400- til 1600-tallet kom edelstener til Europa gjennom handelen på India, Kina og arabiske land, og renessansens drakter var ofte helt oversådd med edelstener. 1500-tallet er Europas «juvelalder». Renessansens lærde var opptatt med å beskrive og klassifisere edelstener, og hver farge ble tillagt bestemte egenskaper, foruten at edelstenene hadde tilknytning til astrologien. Spaniernes ferder til Sør-Amerika brakte gull, perler og smaragder i større mengder enn før, og lenge ble gode smaragder betegnet som spanske, på samme måten som «spansk gull» var et begrep.

Motebetonte skiftninger har bestemt Europas bruk av edelstener i smykkekunsten, hver edelsten har hatt sin glansperiode. Middelalderen priste karfunkelens dyprøde glans, smaragden preget smykkene på slutten av 1500-tallet, ametyst var på moten omkring 1850, og safiren og diamanten har dominert siden slutten av 1800-tallet. Perler har beholdt sin posisjon siden antikken.

I Norge finner vi lite av edelstenprakt i eldre tid. Det er gull og sølv som har spilt størst rolle i smykkekunst og overtro. Forestillingene som knytter seg til edelstenenes magiske kraft var likevel velkjente også i Norden, og edelstener ble brukt som månedstener og amuletter.

I de senere år har man begynt å utvinne og slipe norske edelstener, og de brukes i vår smykkekunst. Foruten kvartser og kalsedoner og andre stener har vi også i Norge smaragder og rubiner av smykkekvalitet.