edelstener

Edelstener er mineraler som brukes til smykker og andre prydgjenstander på grunn av vakkert utseende, varighet og sjeldenhet. Varigheten avhenger av mineralets hardhet og seighet, slik at den slipte stenen kan tåle polering og motstå slitasje på kanter og hjørner.

Perler, elfenben, koraller og rav er av organisk opprinnelse og derfor ikke edelstener i egentlig forstand.

Hardhet. I alminnelighet er de mest verdifulle edelstenene også de hardeste. De kan ordnes etter hardhetsskalaen: diamant 10, korund (rubin og safir) 9, krysoberyll 8½, spinell og topas 8, beryll, turmalin og zirkon 7½, kvarts og granat 7. Mineraler med hardhet lavere enn 6½–7 vil i alminnelighet ikke være særlig anvendelige som edelstener, men unntak kan finnes på grunn av spesielle fargeegenskaper og lignende, for eksempel lapis lazuli med hardhet 5. Noen edelstener, for eksempel topas, har god spaltbarhet etter visse retninger, og dette kan gjøre slipingen vanskelig. Edelstener som fasetteres må være klare og feilfrie, det vil si uten sprekker og inneslutninger.

Farge. Edelstener som rubin og smaragd er skattet for sine sterke og rene farger. En feilfri smaragd med dyp farge vil være mer kostbar enn en fin diamant av samme størrelse. Fargen er for øvrig sjelden en karakteristisk egenskap ved et mineral; for eksempel kan korund være både rød som hos rubin, blå som hos safir, gul og nærmest fargeløs. Fargen kan også være ujevnt fordelt eller være forskjellig innen ett og samme stykke. Dette er vanlig hos turmalin. Både sollys og varmepåvirkning kan bleke fargen hos enkelte edelstener. Men varme kan også bevirke ønskede fargeforandringer: lyserøde topaser kan fremkomme ved oppheting av gule, og ametyst blir ved oppvarming gul og kalles da citrin. Også bestråling med røntgenstråler og lignende kan frembringe farger, for eksempel hos diamant, topas og kvarts. Enkelte edelstener som diamanter verdsettes etter mangel på farge, særlig gulskjær ansees som uheldig, mens en blåtone ansees verdifull.

Optiske forhold. Høy glans og fargespill er viktige egenskaper for edelstener. Disse beror igjen på optiske forhold: jo høyere lysbrytning, desto større glans og jo høyere dispersjon, desto vakrere fargespill (ild). Fasettslipte edelstener lages derfor med en slik form at mest mulig av det lyset som kommer inn, blir reflektert ut igjen, noe som også gir større briljans, se briljant. Diamant har med 2,42 høyest lysbrytningsindeks av alle edelstener og også høy dispersjon, 0,044.

Densiteten kan være meget ulik for de forskjellige edelstenene. Den kan lett bestemmes uten at stenene ødelegges, og er derfor et godt identifikasjonsmiddel, men har ingen innflytelse på mineralets verdi som edelsten.

Edelstener inntar egentlig ikke noen særstilling innen mineralriket. Ethvert mineral med brukbar glans, farge, hardhet og så videre kan tjene som smykkesten. Men det er karakteristisk at de beste edelstenene ofte finnes på sekundære leiesteder som ørkensand, elvegrus med mer, hvor de er anriket på grunn av sin hardhet og motstandsdyktighet mot forvitring, se seifer. En del viktige mineraler som har edle varieteter er angitt i tabell. Av andre mineraler som kan være utviklet med vakre varieteter kan nevnes: rhodonitt; lapis lazuli; turkis; malakitt; kvarts, med klare varianter som bergkrystall, røykkvarts eller morion, ametyst, citrin og rosenkvarts, og andre varieteter som agat, kalsedon, jaspis, heliotrop, aventurinkvarts, karneol, krysopras, prasem, plasma, falkøye og tigerøye; opal med edelopal, ildopal og hyalitt; feltspat med månesten, amazonitt og solsten eller aventurinfeltspat og hematitt med blodstein. Jade er en bergart som kan bestå av pyroksenet jadeitt eller amfibolen nefritt. Av mer uvanlige edelstener kan nevnes brazilianitt, taaffeitt og blå zoisitt eller tanzanitt.

Stener som ikke har de «edle» egenskaper som hardhet eller gjennomsiktighet, for eksempel feltspat og turkis, er blitt kalt halvedelstener, nå brukes gjerne betegnelsen smykkestener. For slike fargede, men ugjennomsiktige stener benyttes ofte cabochonslipning. Samme slipeform benyttes også for stener som viser kattøyeeffekt eller asterisme.

I Norge har det vært gruvedrift etter smaragd ved Minnesund nær Eidsvoll. Peridot fra Sunnmøre har meget vakker grønn farge og oppnår gode priser på verdensmarkedet. Også granat fra Møre, akvamarin fra Iveland og forskjellige kvartsvarieteter har vært slipt leilighetsvis. Av smykkestener kan nevnes solsten fra Bamble og Tvedestrand, amazonitt fra Evje og Tørdal, månesten fra Vestfold, og thulitt og manganrik epidot fra Leksvik og Lom.

Imitasjoner av edelstener er ganske vanlige. De lages ofte av glass eller annet materiale og er gjerne vakre som nye, men tåler ikke slitasje særlig godt. Dubletter og tripletter fremkommer ved sammenliming av to eller tre deler. De kan bestå helt eller delvis av ekte materiale, men er som oftest imitasjoner. Sammenføyningen gjør at helhetsinntrykket forbedres.

Syntetiske edelstener består av samme materiale som de tilsvarende naturlige mineralene, og har følgelig samme kjemiske, fysiske og optiske egenskaper. Det er altså ikke snakk om imitasjoner, selv om de er kunstig laget. Syntetiske edelstener har vanligvis karakteristiske mikroskopiske defekter, inneslutninger og så videre som forårsakes av fremstillingsmetoden, og som gjør at man i de fleste tilfeller kan skille mellom ekte og syntetisk materiale. Diamanter har vært fremstilt kommersielt siden 1955, men foreløpig bare av industrikvalitet. Rubin, safir og spinell produseres i stor målestokk, se verneuilprosessen. Også stjernesafir og -rubin kan lages kunstig.

Smaragder av meget god kvalitet, faktisk langt bedre enn de fleste naturlige, fremstilles særlig ved den såkalte chathamprosessen, som er en godt bevart hemmelighet. Slike kunstige smaragder er ganske kostbare, men likevel rimeligere enn naturlige smaragder i samme kvalitet. Kvarts lages syntetisk ved en hydrotermal prosess og anvendes særlig til tekniske formål. Det har også lyktes å syntetisere utmerkede edelopaler.

Rutil, strontiumtitanat og kubisk zirkonia (de to siste forekommer ikke i naturen) har meget høy dispersjon og dermed et vakkert fargespill. De fremstilles kunstig og brukes i smykker som erstatning for diamant. En del andre forbindelser som ikke opptrer i naturen, brukes også som vakre smykkestener. Dette gjelder for eksempel to stoffer med granatstruktur, yttrium-jern-granat (YIG) og yttrium-aluminium-granat (YAG).

Læren om edelstener kalles gemmologi.

¹Skifter farge; grønn i dagslys, rød i kunstig lys.

• Historie