Smykker av /iStock. Begrenset gjenbruk

edelstener

Fasettslipt kvarts av varianten citrin
Citrin
Av .

De to vanligste former for fasettslipning: 1) Standard briljant, særlig brukt for diamant og andre fargeløse eller svakt fargede edelstener. – Se også illustrasjon til artikkelen briljant. 2) Smaragd- eller trappeslip, vanligvis brukt for sterkt fargede edelstener.

Av /Store norske leksikon ※.

Et utvalg av slipeformer for edelstener: 1) Markise eller marquise (overdel og underdel). 2) Sakseslip (overdel og underdel). 3) Rose (overdel og fra siden). 4a) Briolett, briljantslipt (fra siden). 4b) Briolett, trappeslipt (fra siden). 5) Cabochon, lav og høy form (fra siden).

Av /Store norske leksikon ※.

9–20 viser slipte edelstener, korall og perle, til dels montert i smykker: 9) Citriner i gullbrosje. 10) Onyks. 11) Ametyst (Kina). 12) Lapis lazuli (Egypt). 13) Rosa korall i gullsmykke (Italia). 14) Jadeitt (Myanmar). 15) Karneol. 16) Krysopras. 17) Ferskvannsperle (Norge). 18) Jaspis, såkalt heliotrop (Kina). 19) Turkis (Kina). 20) Granat, såkalt pyrop (Tsjekkia). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Diamant slipt i bagettform.
Bagett
Av .

Edelstener er mineraler som brukes til smykker og andre prydgjenstander på grunn av vakkert utseende, varighet og sjeldenhet. Varigheten avhenger av mineralets hardhet og seighet, slik at den slipte stenen kan tåle polering og motstå slitasje på kanter og hjørner.

Perler, elfenben, koraller og rav er av organisk opprinnelse og derfor ikke edelstener i egentlig forstand.

Læren om edelstener kalles gemmologi.

Fysiske egenskaper

Hardhet

I alminnelighet er de mest verdifulle edelstenene også de hardeste. De kan ordnes etter hardhetsskalaen: diamant 10, korund (rubin og safir) 9, krysoberyll 8½, spinell og topas 8, beryll, turmalin og zirkon 7½, kvarts og granat 7.

Mineraler med hardhet lavere enn 6½–7 vil i alminnelighet ikke være særlig anvendelige som edelstener, men unntak kan finnes på grunn av spesielle fargeegenskaper og lignende, for eksempel lapis lazuli med hardhet 5.

Noen edelstener, for eksempel topas, har god spaltbarhet etter visse retninger, og dette kan gjøre slipingen vanskelig. Edelstener som fasetteres må være klare og feilfrie, det vil si uten sprekker og inneslutninger.

Farge

Edelstener som rubin og smaragd er ettertraktet for sine sterke og rene farger.

En feilfri smaragd med dyp farge vil være mer kostbar enn en fin diamant av samme størrelse. Fargen er for øvrig sjelden en karakteristisk egenskap ved et mineral. For eksempel kan korund være både rød som hos rubin, blå som hos safir, gul og nærmest fargeløs. Fargen kan også være ujevnt fordelt eller være forskjellig innen ett og samme stykke. Dette er vanlig hos turmalin.

Både sollys og varmepåvirkning kan bleke fargen hos enkelte edelstener. Men varme kan også bevirke ønskede fargeforandringer: lyserøde topaser kan fremkomme ved oppheting av gule, og ametyst blir ved oppvarming gul og kalles da citrin. Også bestråling med røntgenstråler og lignende kan frembringe farger, for eksempel hos diamant, topas og kvarts.

Enkelte edelstener, som diamanter, verdsettes etter mangel på farge, særlig gulskjær ansees som uheldig, mens en blåtone ansees verdifull.

Optiske forhold

Høy glans og fargespill er viktige egenskaper for edelstener. Disse beror igjen på optiske forhold: jo høyere lysbrytning, desto større glans og jo høyere dispersjon, desto vakrere fargespill (ofte kalt «ild»).

Fasettslipte edelstener lages derfor med en slik form at mest mulig av det lyset som kommer inn, blir reflektert ut igjen, noe som også gir større briljans. Diamant har med 2,42 høyest lysbrytningsindeks av alle edelstener og også høy dispersjon, 0,044.

Densiteten (massetettheten) kan være meget ulik for de forskjellige edelstenene. Den kan lett bestemmes uten at stenene ødelegges, og er derfor et godt identifikasjonsmiddel, men har ingen innflytelse på mineralets verdi som edelsten.

Viktige edelstener

Edelstener inntar egentlig ikke noen særstilling innen mineralriket. Ethvert mineral med brukbar glans, farge, hardhet og så videre kan tjene som smykkesten. Men det er karakteristisk at de beste edelstenene ofte finnes på sekundære leiesteder som ørkensand, elvegrus med mer, hvor de er anriket på grunn av sin hardhet og motstandsdyktighet mot forvitring ( se seifer).

En del viktige mineraler som har edle varieteter er angitt i tabellen under. Av andre mineraler som kan være utviklet med vakre varieteter kan nevnes:

Jade er en bergart som kan bestå av pyroksenet jadeitt eller amfibolen nefritt.

Av mer uvanlige edelstener kan nevnes brazilianitt, taaffeitt og blå zoisitt eller tanzanitt.

Halvedelstener

Stener som ikke har de «edle» egenskaper som hardhet eller gjennomsiktighet, for eksempel feltspat og turkis, er blitt kalt halvedelstener, nå brukes gjerne betegnelsen smykkestener.

For slike fargede, men ugjennomsiktige stener benyttes ofte cabochonslipning. Samme slipeform benyttes også for stener som viser kattøyeeffekt eller asterisme.

Utvinning av edelstener i Norge

Ametyst fra E18, Holmestrand, Røykkvarts fra Hardangervidda, Røykkvarts m/rutil fra Hardangervidda, Månestein fra Stavern, Citrin fra Hurum, Grønn apatitt fra Arendal (2 stk.), Ametrin fra Brasil, Rosa kvarts fra Brasil, Cordieritt / Iolitt fra Tvedestrand, Cordieritt fra Sørlandsporten
.

I Norge har det vært gruvedrift etter smaragd ved Minnesund nær Eidsvoll. Peridot fra Sunnmøre har meget vakker grønn farge og oppnår gode priser på verdensmarkedet. Også granat fra Møre, akvamarin fra Iveland og forskjellige kvartsvarieteter har vært slipt leilighetsvis.

Av smykkestener kan nevnes solsten fra Bamble og Tvedestrand, amazonitt fra Evje og Tørdal, månesten fra Vestfold, og thulitt og manganrik epidot fra Leksvik og Lom.

Imitasjoner og kunstige edelstener

Imitasjoner av edelstener er ganske vanlige. De lages ofte av glass eller annet materiale og er gjerne vakre som nye, men tåler ikke slitasje særlig godt. Dubletter og tripletter fremkommer ved sammenliming av to eller tre deler. De kan bestå helt eller delvis av ekte materiale, men er som oftest imitasjoner. Sammenføyningen gjør at helhetsinntrykket forbedres.

Syntetiske edelstener består av samme materiale som de tilsvarende naturlige mineralene, og har følgelig samme kjemiske, fysiske og optiske egenskaper. Det er altså ikke snakk om imitasjoner, selv om de er kunstig laget. Syntetiske edelstener har vanligvis karakteristiske mikroskopiske defekter, inneslutninger og så videre som forårsakes av fremstillingsmetoden, og som gjør at man i de fleste tilfeller kan skille mellom ekte og syntetisk materiale. Diamanter har vært fremstilt kommersielt siden 1955, men foreløpig bare av industrikvalitet. Rubin, safir og spinell produseres i stor målestokk (se verneuilprosessen). Også stjernesafir og -rubin kan lages kunstig.

Smaragder av meget god kvalitet, faktisk langt bedre enn de fleste naturlige, fremstilles særlig ved den såkalte chathamprosessen, som er en godt bevart hemmelighet. Slike kunstige smaragder er ganske kostbare, men likevel rimeligere enn naturlige smaragder i samme kvalitet. Kvarts lages syntetisk ved en hydrotermal prosess og anvendes særlig til tekniske formål. Det har også lyktes å syntetisere utmerkede edelopaler.

Rutil, strontiumtitanat og kubisk zirkonia (de to siste forekommer ikke i naturen) har meget høy dispersjon og dermed et vakkert fargespill. De fremstilles kunstig og brukes i smykker som erstatning for diamant. En del andre forbindelser som ikke opptrer i naturen, brukes også som vakre smykkestener. Dette gjelder for eksempel to stoffer med granatstruktur, yttrium-jern-granat (YIG) og yttrium-aluminium-granat (YAG).

Historikk

Edelstener har gjennom tidene vært et hovedmateriale i smykkekunsten, alene eller sammen med edle metaller. Foruten å tjene som dekor har edelstenene spilt en viktig rolle i magi og religion. Leger og prester, filosofer og diktere, astrologer og gullsmeder har beskrevet edelstenenes skjønnhet og overnaturlige krefter.

Selve begrepet edelstener har vekslet i de forskjellige kulturer, og det veksler fremdeles fra land til land. Smykkefunn fra forhistorisk tid viser for eksempel at skifer og andre steiner med vakker farge ble slipt og båret som smykker og amuletter i steinalderen, og rav ble betraktet som edelsten i Nord-Europas bronsealder og har siden vært brukt som edelsten gjennom hele historien. Iliaden forteller at rav, perler og gull var hellenernes viktigste smykker på Homers tid. Et gresk læredikt fra cirka 600 fvt. beskriver de få edelstener som ble brukt i Hellas, og deres magiske egenskaper.

Orienten

I orienten hadde man en helt annen edelstenprakt fra de tidligste tider. Egyptiske gravfunn viser at mange edelstener ble brukt ved faraoenes hoff, og lapis lazuli, turkis og agat var blant de viktigste ifølge skriftlige kilder. Skarabeer, små biller med skårne hieroglyfer, ble utført i alle slags edelstener og var høyt skattede edelstener og amuletter den gang som i dag. I Bibelen finner vi mange eksempler på edelstenenes bruk og betydning i Orienten. Yppersteprestens smykke, for eksempel, hadde 12 edelstener av forskjellig farge og ble prist for sin skjønnhet og verdi som symbol. Beretningene i Bibelen bygger på kaldeernes magi, og bruken av edelstener som månedsten etter en persons horoskop har sitt utspring i kaldeisk astrologi.

Kinas smykkekunst har alltid brukt jade som den viktigste edelsten, og gamle gjenstander av jade ble sett på som hellige; mange kinesere holdt et stykke jade i hånden ved viktige anledninger. Indias rikdom på edelstener og deres betydning i religion, magi, kunst og litteratur er velkjent. Turkiser og safirer, senere diamanter fra Golcondagruvene var berømte. «Enhver rubin vender tilbake til Orienten» sier et indisk ordspråk, og lenge trodde man i Europa at alle såkalte høyedle stener kom fra Orienten. Tusen og én natt forteller for eksempel om edelstenprakten på Harun al-Rashids tid og tidligere. Arabiske og persiske turkiser med innlagte gullbokstaver, indiske gullsmykker tett besatt med rubiner og kinesiske utskårne jader hører til det fineste bevarte smykkemateriale.

Europa

I løpet av middelalderen ble edelstener viktige smykkestener for Europas kongelige, som her i Václavskronen, som var den bøhmiske kongekrone fra 1346 av.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Europas smykkekunst har vært preget av de edelstener som periodevis strømmet hit fra Orienten gjennom krigstog og handelsferder. Dog ble edelstener som agat, kalsedon, kvarts og granat tidlig funnet og slipt i Europa. Alt i tidlig keisertid fantes i Roma de fleste edelstener vi kjenner i dag, takket være imperiets orienthandel. Systematiske samlinger ble grunnlagt, og alle edelstener «vitenskapelig» beskrevet. Plinius den eldre forteller at perler og smaragder var høyest vurdert, men han forteller også om en praktfull opal som nesten kostet sin eier livet. Om Nero fortelles det at han brukte safir eller akvamarin som briller – et ord utviklet av beryllos (smaragd og akvamarin), tidligere brukt om gjennomsiktige steiner slipt som linser. Fra Pompeii kjenner vi edelsteners bruk i tidens smykkekunst.

Granater, innlagt i cloisonné, var de eneste edelstener som ble brukt i forhistorisk gullsmedkunst i Norden. De ble brukt til smykker og våpen under folkevandringstiden og merovingertiden, antagelig opptatt fra skyterne via germanerne ved Svartehavet. Glass i alle farger og i mosaikk ble brukt som edelstener helt fra hellenistisk tid; i Norden viser gravfunn at kjeder av glassperler var de vanligste «edelstener» fra folkevandringstiden til vikingtiden. – I middelalderen ble edelstener brukt i sakralkunsten, og korstogsriddernes rike bytte av edelstener fra Orienten ble gitt til kirken. Ofte var også menigmanns rosenkranser og relikviegjemmer besatt med edelstener, og vi finner for eksempel praktbelter besatt med edelstener og farget glass i norske skifter fra senmiddelalderen.

Fra 1400- til 1600-tallet kom edelstener til Europa gjennom handelen på India, Kina og arabiske land, og renessansens drakter var ofte helt oversådd med edelstener. 1500-tallet er Europas «juvelalder». Renessansens lærde var opptatt med å beskrive og klassifisere edelstener, og hver farge ble tillagt bestemte egenskaper, foruten at edelstenene hadde tilknytning til astrologien. Spaniernes ferder til Sør-Amerika brakte gull, perler og smaragder i større mengder enn før, og lenge ble gode smaragder betegnet som spanske, på samme måten som «spansk gull» var et begrep.

Motebetonte skiftninger har bestemt Europas bruk av edelstener i smykkekunsten, hver edelsten har hatt sin glansperiode. Middelalderen priste karfunkelens dyprøde glans, smaragden preget smykkene på slutten av 1500-tallet, ametyst var på moten omkring 1850, og safiren og diamanten har dominert siden slutten av 1800-tallet. Perler har beholdt sin posisjon siden antikken.

Norge

I Norge finner vi lite av edelstenprakt i eldre tid. Det er gull og sølv som har spilt størst rolle i smykkekunst og overtro. Forestillingene som knytter seg til edelstenenes magiske kraft var likevel velkjente også i Norden, og edelstener ble brukt som månedstener og amuletter.

I de senere år har man begynt å utvinne og slipe norske edelstener, og de brukes i vår smykkekunst. Foruten kvartser og kalsedoner og andre stener har vi også i Norge smaragder og rubiner av smykkekvalitet.

Noen viktige edelstener og smykkestener

Navn Mineral Ettertraktede farger (toner)
Akvamarin Beryll Blå, blågrønn
Alexandritt Krysoberyll Grønn/rød¹
Amazonitt Feltspat Grønn, grønnblå
Ametyst Kvarts Fiolett
Citrin Kvarts Gul
Diamant Diamant Fargeløs, blålig
Granat Granatgruppen Rød, grønn
Jade Jadeitt eller nefritt Grønn
Kalsedon Kvarts Båndet
Kattøye Krysoberyll Gul
Lapis lazuli Lasuritt Blå
Månesten Feltspat Transparent blå
Opal Opal Rikt fargespill
Peridot Olivin Olivengrønn
Rubin Korund Rød
Røkkvarts Kvarts Brun
Safir Korund Blå
Smaragd Beryll Grønn
Solsten Feltspat Rødt fargespill
Spinell Spinell Rød
Thulitt Zoisitt Rød, rosa
Topas Topas Rød
Turkis Turkis Blågrønn
Turmalin Turmalingruppen Rød, blågrønn
Zirkon Zirkon Rød

¹Skifter farge; grønn i dagslys, rød i kunstig lys

Viktige mineraler med edle varieteter

Mineral Edle varieteter
Diamant
Korund Safir, rubin
Beryll Smaragd, akvamarin, morganitt, helidor
Krysoberyll Alexandritt, kattøye
Turmalin Akroitt, rubellitt, verdelitt, indigolitt
Granat Almandin, pyrop, spessartin, hessonitt, demantoid, topazolitt
Zirkon Hyasint, jargon
Topas
Olivin Peridot
Spinell Ceylonitt, pleonast
Spodumen Kunzitt, hiddenitt

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg