Brillespenne fra yngre bronsealder. Funnet i Bærum, Akershus.

Smykker av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Relieffspenne av forgylt bronse fra 500-tallet, Vest-Agder.

Smykker av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Smykker. Diverse smykker. 1) Gulløreringer. Norge, empire. 2) Gulløreringer med båndagater og krysopraser. Antagelig hellenistiske. 3) Gullring med citrin. Design Øivind Modal, 1970. 4) Et par øredobber i gull med fasettslepne jettsteiner. Norge, rokokko. 5) Halssmykke (à girandoles) i gull, polykrom emalje og fasettslepne bergkrystaller. Norge, rokokko. 6) Luktevannshus i sølvfiligran. Norge, 1700-tallet. 7) Ring i emalje, gullfiligran og perler. Norge, Louis-seize.

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Smykker, betegnelse på kostbarheter, juveler (smykker med innfattede edelstener) og gullsmedarbeider, båret av kvinner og menn siden forhistorisk tid som pryd, amuletter, rangsbetegnelser og symboler (ved seremonier).

Smykkenes art, bruk og betydning har vekslet med de forskjellige kulturer. Maling og tatovering av kroppen, sammen med bruk av fuglefjær, dyretenner, bein og så videre antas å være den eldste form for utsmykning og stod sannsynligvis i forbindelse med magiske ritualer. Fra steinalderen er funnet smykker av benperler, dyretenner, muslingskall, steiner og lignende. Sammen med sminke spilte smykker en stor rolle i de assyriske og egyptiske kulturer. Et par tusen år f.Kr. hadde allerede Egypt en blomstrende smykkekunst i metaller, edelstener, keramikk med mer og kjente mange av de arbeidsmetoder som fremdeles brukes. Armringen var en av de første smykketyper. I Egypt ble det vanligvis brukt fire armringer – to på hver arm, én ved håndleddet og én over albuen. Også i gresk og romersk tid hørte armringen til de mest populære smykketyper.

I Kina og Japan oppstod bruken av smykker relativt sent. Rundt 1200 f.Kr. forekom de første gullsmykkene, og først i begynnelsen av Sung-perioden (960–1279) begynte interessen for smykker å tilta. Den viktigste smykketypen var hodesmykket. Et særpreg for kinesisk og japansk smykkekunst er bruken av jade, som har vært betegnet som Østens «edelsten». Den finnes i mange fargenyanser og kan brukes som glatte eller utskårne perler i kjeder eller som utskårne ornamenter i smykker, gjerne kombinert med andre materialer. Filigran ble tidlig brukt i Kina og senere i andre land i Orienten og Asia.

Først med bronsealderens høytstående metallkultur ble det utviklet en smykkekunst i egentlig forstand i Norden, med rikt differensierte former i kobber, bronse og gull, og tekstilkunstens utvikling førte til en rikere draktskikk med utstrakt bruk av draktsmykker. Kragelignende, halvmåneformede halssmykker av gull (såkalt lunulae, av søreuropeisk opprinnelse), hals-, arm- og fingerringer av gulltråd og pannebånd av gullblikk var viktige smykkeformer i eldre bronsealder. Senere funn viser mangeradede halskrager, store hals- og armringer, beltekroker og belteplater av bronse, hengesmykker av bronse, gull og ravperler, mens vridde halsringer var typiske for bronsealderens slutt. Under keltisk og romersk jernalder i Norden finner vi mange varianter av den kjente fibula-form, foruten nåler, spenner, hekter og så videre i gull, sølv og bronse, mens England og Frankrike samtidig hadde en rik smykkekunst, blant annet i emalje. Kjeder av romerske glassperler og nordeuropeisk rav, store brosjer og hengesmykker av sølv med rik ornamentikk, armringer og beltesmykker av bronse, gull og sølv ble brukt fra 700–800-tallet i Norden.

Mens smykkekunsten i Hellas ca. 400 f.Kr. arbeidet med spinkle gullsmykker og få edelstener (av rav og perler), fikk smykkene i Roma en rik utvikling i praktfulle materialer. Europas kunstindustri har gjennom tidene vært preget av de kostbare materialer som periodevis har kommet fra Orienten og Afrika. Gullsmedkunsten og smykkene i Roma var preget av tilgangen på edelstener og metaller, og Plinius forteller om romernes rike smykkeutstyr; hårnåler og diademer i høyt oppsatte frisyrer, ringer på alle fingrene, utskårne edelstener, glassmykker, smaragder og perler. Draktsmykkene ble stadig mer praktfulle, en utvikling som kulminerte med bysantinsk tids juvelbesatte drakter av rike brokader og orientalsk smykkeprakt.

Under store deler av middelalderen stod kunstindustrien i kirkens tjeneste, og altertavler, relikvieskrin, helgenfigurer og geistlighetens drakter ble besatt med edelstener og smykker som korstogsridderne hjemførte. Kirkens hellige kar ble utformet som smykker, i gull og sølv, med emalje og edelstener. Flere smykkeformer av religiøs/symbolsk karakter oppstod, og ble etter hvert gjenstand for overtro, for eksempel bisperingen med safir, relikviegjemmer av gull og edelstener, smykker med form som krusifiks. Embetskjeder (borgermesterkjede, rektorkjede osv.) og ordensjuveler hadde sin opprinnelse i korstogenes ordensvesen, og kronen ble fra tidlig middelalder det viktigste symbol på fyrstelig rang i Europa. Praktbelter, hekter, brosjer og kjeder var vanlig brukt, ved siden av tallrike smykker av sakral karakter, rosenkranser, krusifikser og relikviegjemmer i edle metaller, glass og edelstener.

Gullsmedkunsten blomstret under renessansen, og Europa hentet sitt smykkemateriale fra India og Persia på 1400-, 1500- og 1600-tallet. Spanierne brakte sølv, gull og edelstener (smaragder) fra Sør-Amerika. 3–4 tunge gull- og sølvkjeder med rike hengesmykker, hekter, agraffer, belter, spenner og knapper i edle metaller og edelstener, perler i ørene, på hatten og fastsydd på drakten var vanlig smykkeutstyr for en mann i høyere kretser på 1500-tallet, ifølge inventarier og portretter fra tiden. Drikkekar, skåler og fat av utskårne edelstener med innfatning i rikt metallarbeid og emalje må også regnes til smykkekunsten, og tiden er med rette kalt «juvelalderen».

Under barokken ble smykker mer sparsomt anvendt, og fra slutten av 1600-tallet og gjennom mesteparten av 1700-tallet var nåler, knapper, skospenner og fingerringer vanlige smykker i forbindelse med mannsdrakten. Ca. 1700 var de smykketyper utviklet som ble brukt av kvinner gjennom hele 1700-tallet, brosjer i form av sløyfer (sévigné, oppkalt etter den franske hoffdamen, markisen av Sévigné), halskjeder og armbånd av perler, øredobber og brosjer à girandolles (med tre løsthengende ledd). Disse smykketyper fikk under rokokkotiden en spinkel utforming, oftest i gjennombrutt gullarbeid med emalje og edelstener, i form av blomster, blad, fjær og så videre. Sølvsmykker besatt med bergkrystaller og glass ble ofte brukt. I 1769 dannet produsentene av billige motesmykker en egen organisasjon i Paris; blant deres mest populære produkter var perleimitasjoner og sølvsmykker besatt med fasettslipt glass.

1800-tallet var en rik tid i Europas smykkekunst. Edelstener fra India og diamanter fra Afrika ble importert i store mengder, og den økende levestandard skapte et stort behov for smykker. Empiretidens smykkesett, diademer, halskjeder og armbånd av antikke eller imiterte gemmer ble i begynnelsen av 1800-tallet avløst av de store «parurer»: diademer, halskjeder, armbånd, brosjer, beltespenner og så videre utført en suite, det vil si i samme form og materialer. Store smykkeformer, besatt med fargerike edelstener, var mote ca. 1840–60, og gjennom hele 1800-tallet viste smykkekunsten et broket bilde av stilimitasjoner i praktfulle materialer. Motesmykker i billigere materiale spilte en stadig større rolle, deres utforming fulgte klesdrakten fra sesong til sesong. Fra 1890-årene frem til i dag har relativt små smykkeformer med fargeløse eller bleke edelstener (særlig diamanter) vært mest brukt i kostbart juvelérarbeid (primary jewellery). Motesmykker eller similismykker (secondary jewellery) er enten imitasjoner av ekte smykker i billige materialer, eller egentlige motesmykker med tilknytning til den aktuelle draktmote, ofte store og fargerike former, utført i for eksempel messing, kobber, tinn, tre, glass, plast og så videre.

Helt siden siste halvdel av 1800-tallet har norske gullsmeder arbeidet med filigransmykker, delvis inspirert av den nasjonale smykketradisjon. I 1950-årene vant norske emaljesmykker anerkjennelse ved internasjonale utstillinger. Fra 1960- og 1970-årene har utviklingen gått i retning av at smykkene har fått en stadig mer skulptural utforming. Fra slutten av 1970-årene utviklet smykkekunsten seg i helt nye retninger. Alternative materialer ble tatt i bruk, som for eksempel plast, gummi, stål og aluminium. Likeledes ble romfartsmetallene niob og titan tatt i bruk. Det ble også satt spørsmålstegn ved de tradisjonelle brukssmykkene. Nye smykkeformer oppstod. De mest ekstreme dekket hele kroppen og fikk navnet kroppssmykker. Inspirasjonen fra kroppsdekor hos primitive kulturer var tydelig. Dette var et internasjonalt fenomen der norske kunsthåndverkere tok aktivt del.

Mot slutten av 1980-årene kunne vi igjen se en fornyet interesse for edle metaller. Denne tendensen har forsterket seg fra 1990-årene. Tone Vigeland har her vært en forgrunnsfigur og ledet an i den internasjonale anseelse norske smykkekunstnere har opparbeidet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.