Publius Cornelius Tacitus

Faktaboks

Født
56 evt.
Død
120
Levetid - kommentar
fødselsår og dødsår er omtrentlige
fødselsår og dødsår er omtrentlige
Det finnes ingen tegninger eller skulpturer av Tacitus fra tiden han levde. Marmorstatuen på bildet står utenfor den østerrikske parlamentsbygningen i Wien.
Tacitus-statue i Østerrike av . Falt i det fri (Public domain)

Tacitus, romersk embetsmann og historieskriver. Han har hatt stor innflytelse både som historiker og moralfilosof. Tacitus oppnådde beundring i sin samtid, men ble etterhvert skjøvet i bakgrunnen før interessen igjen våknet til live i renessansen. I dag blir han ansett som en av de viktigste kildene til Romerrikets historie, og også som en betydelig politisk tenker. Hans to hovedverker er Historiae og Annales.

Bakgrunn

Man vet ikke mye om Cornelius Tacitus’ personlige liv og hans familie. Han var trolig født i Nord-Italia eller Gallia Narbonensis, den sydvestlige delen av dagens Frankrike. Han tilhørte en velstående familie og fikk en god utdannelse. Som ung studerte han retorikk i Roma, det var den vanlige utdannelsen for en som tok sikte på en juridisk og politisk karriere. Tacitus ble pretor under keiser Domitian, og karrieren fortsatte under Nerva og Trajan. Han ble konsul i år 97 og avsluttet sin embedsmannskarriere med det det viktige vervet som guvernør i Lilleasia år 112 -113.

Som tenåring var Tacitus vitne til de store politiske omveltningene etter keiser Neros død i år 68, og som ung mann opplevde han Domitians vilkårlige og brutale styre. Men Nervas og Trajans regjeringstid omtaler han som «sjeldent lykkelig», og hele Tacitus’ litterære produksjon stammer fra perioden etter Domitians død.

Verker

Tacitus’ første verk var biografien over svigerfaren Julius Agricola som døde i år 93. De vita Julii Agricolae, Om Julius Agricolas liv, utkom i år 98 og er en hyllest til embetsmannen og feltherren Agricola. Agricola hadde vært guvernør i Britannia, men ble kalt tilbake av keiser Domitian og levde deretter uten offentlige verv. Når det gjelder Agricolas og andres forhold til Domitian, sier Tacitus at det også under dårlige herskere finnes gode menn. Ved å kombinere underkastelse og moderasjon med handlekraft og initiativ gjør de seg like fortjent til stort ry og offentlig anerkjennelse som de som velger en farligere vei og som søker å vinne ry ved sin død, men uten at dette gavner staten. Ved siden av å hylle Agricola er biografien også en viktig kilde for den eldste romertiden i Britannia.

Omtrent samtidig utkom De origine et situ Germanorum, Om germanernes opprinnelse og deres hjemland, et verdifullt geografisk og etnografisk verk om de germanske folkene. Både i Agricola og her er det et poeng for Tacitus å vise hvordan ‘de edle ville’ innbyggerne i Britannia og Germania utgjør en kontrast til korrupsjonen og maktsyken i samtidens Roma.

Det tredje av Tacitus’ kortere skrifter, Dialogus de oratoribus, Samtale om talerne, har ingen sikker datering. Her diskuterer Tacitus årsakene til det han ser som et forfall i tidens talekunst eller retorikk, et forfall han ser i sammenheng med en innskrenkning i tale- og ytringsfriheten i det romerske keiserdømmet. Stilistisk sett skiller Dialogus seg fra Tacitus’ øvrige verker. Det kan virke som han i en behandling av retorikk har funnet det riktig å legge seg nær taleren Ciceros språk, for Cicero var mønsteret for dem som befattet seg med dette emnet.

Tacitus’ to hovedverker, Historiae (ca. 109) og Annales (ca. 118), ga en sammenhengende beretning om tiden fra Augustus’ død år 14 til Domitians død år 96. Historiae, som er skrevet før Annales, tar for seg årene fra Galbas maktovertagelse i år 68 frem til Domitians død, men bare den delen som behandler firekeiseråret og de første månedene av år 70 er bevart. Tacitus’ siste verk er Annales, Årbøker. Den opprinnelige tittelen var antagelig Ab excessu Divi Augusti, Fra den guddommelige Augustus’ død, og den ble brukt om Historiae og Annales sett under ett. Litt mer enn halvdelen av Årbøkene er bevart: Det meste av keiser Tiberius’ regjeringstid og den senere delen av keiser Claudius’ og keiser Neros regjeringstid.

I sine verker fremstår Tacitus’ som en mann med aristokratiske holdninger og en dyp forakt for de brede lag. Når han ser på sine likemenn, senatorene og embedsmennene, eller på hæren, blir han fylt av nostalgisk lengsel etter de gode gamle dager og den romerske republikken. Tacitus setter de gamle romerdyder høyt og ønsker seg en stat der senatet har bevart sin selvstendighet og våger å gi uttrykk for sin mening uten å måtte balansere mellom risikabel opposisjon og fornedrende underkastelse og smiger, en stat som ikke kan påvirkes av «den gemene hop, lettlurt som den er». Dette betyr likevel ikke at han dypest sett ønsker seg republikken tilbake. Tacitus var realist og var fullt ut innforstått med at keiserdømmet var kommet for å bli. Han fant seg imidlertid aldri helt til rette med keiserdømmet som statsform, heller ikke under 'gode keisere' som Trajan. Han så med lengsel tilbake til republikkens tid da 'libertas', friheten til å si og mene hva man ville, hersket. Men han innså også at den romerske republikkens institusjoner ikke var egnet som styreform for et så stort og uensartet imperium som det romerske var blitt.

Historieskrivning, språk og stil

Kartet viser Romerriket og Germania Magnas utstrekning i 116 e.v.t. De germanske stammene som er plassert på kartet er beskrevet av Tacitus.
Kart over Romerriket av . CC BY SA 3.0

Romerske historieverker som omfattet lengre tidsepoker, fulgte helst en tradisjon fra tidligere, såkalt annalistisk historieskriving. Det vil si at forfatteren skildret hendelsene innenfor hvert års rammer, og ofte brydde seg mindre om de lange linjer og sammenhengene i historiens spill. Tacitus følger delvis dette opplegget: Fremstillingen er kronologisk og ordnet etter år, samtidig som han vier plass til analyse av underliggende årsaker.

Historieskrivning ble vanligvis praktisert av eldre statsmenn etter at deres politiske karriere var mer eller mindre over, og det gjaldt også for Tacitus. Dette var ikke menn som skrev for morskap, for å fylle tiden i sitt otium, de hadde en moralsk agenda og de ville veilede sine medborgere til å handle rett. De bedyret sin upartiskhet og at de holdt seg til det som virkelig hadde skjedd. Men om de hyllet en nøytral og objektiv fremstillingsform, bar de sine sympatier og antipatier tydelig til skue. En hovedlinje i Tacitus’ historieskriving er avsløringen av keisertyranniet sammen med dyptgående karakterskildringer og psykologisk analyse av hovedpersonene.

Tacitus har ry som språkkunstner og kjennetegnes av en særegen stil, en stil som gjerne blir karakterisert med ordene brevitas, variatio og inconcinnitas, kortfattethet, variasjon og en viss klossethet eller mangel på eleganse. Han hadde som ett av sine mål å uttrykke seg kort og konsist, stilen blir mange ganger lapidarisk. Han kan lage en vri, gjerne ironisk, underveis i setningen for å overraske leseren: «… torv og templer ble gjenoppbygget takket være generøse gaver fra innbyggerne i andre byer, og Vespasian bidro med oppmuntrende ord.» Ikke sjelden møter vi overraskende sammenstilling av ord: «ærefull faneflukt». Tacitus bruker ofte uvanlige eller nye ord mens han unngår alminnelige og dagligdagse uttrykk, dette gjelder også innarbeidet fagterminologi, både i militære sammenhenger og ellers. Velkjent er at han vegrer seg for å ' kalle en spade for en spade', han velger «et redskap til å grave ut jord».

Ettermæle

Tacitus oppnådde beundring i sin samtid. Men etterhvert ble han skjøvet i bakgrunnen, trolig mest på grunn av sitt kritiske syn på keisermakten. I renessansen ser vi at interessen for Tacitus og hans politiske filosofi våkner til live igjen. Machiavelli (1469-1527), kjent for sine analyser av maktspillet i sin samtids Italia, hentet inspirasjon hos Tacitus, og har flere sitater fra hans verker.

I sin omtale av Tacitus’ ettermæle har historikeren Ronald Mellor fremhevet hans innflytelse på diktere og filosofer, fyrster og paver, malere og politiske tenkere. Mellor viser at han i moderne tid er blitt sett på ikke bare som en historieskriver med et finslepet språk og en mester i dramatisk fremstillingsform, men også som en moralfilosof på linje med Platon og Aristoteles og en politisk tenker med like stor innflytelse som Machiavelli. (Tacitus: The Classical Heritage. Ed. Ronald Mellor, New York1995).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Oversettelser til norsk

  • Agricola og Germania: Trygve Width, Oslo 1997 (1968)
  • Årbøkene (Annales): Henning Mørland, Oslo 1988
  • Cicero, Quintilian, Tacitus: romersk retorikk. Innleiing og omsetjing av Hermund Slaattelid. Oslo 2009 (1993)
  • Historiae: Beretningen om Romerriket etter Neros død: Anne Katrine Frihagen og Bjørg Tosterud, Oslo 2017

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg