Tone Vigeland

Tone Vigeland vokste opp i en kreativ kunstnerfamilie. Faren var kunstmaleren Per Vigeland og bestefar var Emanuel Vigeland. I årene 1955–1957 studerte hun på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Der hadde hun gullsmedene Oskar Sørensen og Sigurd Alf Eriksen som lærere. Videre studerte Vigeland på Oslo yrkesskoles gullsmedlinje. På elevutstillingen i 1957 viste hun øresmykket Slynge som bæres uten skruer og festes direkte til øret. Til utstillingen kom forretningsmannen og gründeren Per Tannum. Han fattet straks interesse for Vigelands smykker og overtalte henne å flytte til Gamlebyen i Fredrikstad der han var i gang med å etablere brukskunstorganisasjonen PLUS.

I 1958 begynte Tone Vigeland som lærling ved Norway Silver Designs sølvstue på PLUS. I løpet av kort tid laget hun en kolleksjon smykker der Slynge inngikk. Sommeren 1959 var etterspørselen så stor at sølvstuen arbeidet fra morgen til kveld for å produsere nok Slynge. Typisk for Tone Vigelands smykker fra første halvdel av 1960-tallet er den enkle formen som var tilpasset rasjonell, håndverksmessig serieproduksjon. I 1959 og 1960 deltok både Vigeland og kunstnerisk leder ved sølvstuen, Erling Christoffersen, på Foreningen Brukskunsts høstmønstring på Kunstnernes Hus i Oslo. Begge fikk gode omtaler, og i 1960 kjøpte Kunstindustrimuseet i Oslo et av Vigelands arbeider.

I 1961 tok Vigeland svenneprøve som gullsmed og det samme året etablerte hun eget verksted i Gamlebyen. De første årene var det lite forskjell fra uniksmykkene hun laget som selvstendig gullsmed og smykkene hun tegnet for PLUS. Flere av Vigelands arbeider bar preg av hennes interesse for billedkunst, deriblant noen brosjer og anheng i op-art-stil fra 1966. I 1963 flyttet Vigeland fra Gamlebyen, men hun tegnet for Norway Silver Designs frem til rundt 1978.

I 1980-årene begynte Tone Vigeland i alt større grad å eksperimentere med utradisjonelle materialer. Spesiell oppmerksomhet vakte hennes smykker laget av håndsmidde spikere. På separatutstillingen på Electrum Gallery i London fikk Vigeland sitt internasjonale gjennombrudd med i alt 60 nylagede arbeider. På utstillingen gikk The Victoria and Albert Museum i London og Royal Scottish Museum i Edinburgh til innkjøp av hennes smykker.

Hun har senere stadig eksperimentert med nye uttrykk, men alltid holdt fast ved sitt dualistiske syn på et smykke – dets bruksegenskaper og dets form og komposisjon når det ligger flatt og ubrukt.

Tone Vigelands smykker fikk etter hvert et mer skulpturelt preg. Derfor var ikke steget langt til skulpturell billedkunst. På 1990-tallet laget hun skulpturer i stein med overflate i bly, og i løpet av 2000-tallet har hun ved flere anledninger utført rominstallasjoner der stålstenger og pianostrenger utgjort deler av arbeidsmaterialet.

I 2017 arrangerte det tyske designmuseet Die Neue Sammlung den retrospektive utstillingen «Tone Vigeland. Jewelry – Object – Sculpture» i München. Utstillingen ble videreført til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og etterpå Dronning Sonja KunstStall.

Vigeland er kjøpt inn av flere nasjonale og internasjonale museer og private samlere. I 1965 ble hun tildelt Jacob-prisen, i 1988 den svenske Prins Eugen-medaljen og i 1996 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av Den kongelige norske St. Olavs Orden.

• Tone Vigeland i Norsk biografisk leksikon
• Tone Vigeland i Norsk kunstnerleksikon