platina

Platina forekommer i naturen i legering med de øvrige platinametallene og i mineraler som cooperitt, PtS, og arsenid, sperrylitt, PtAs₂. I de store nikkelforekomstene i Ontario, Canada, er sperrylitt en viktig kilde til fremstilling av platina.

Platina i metallisk form finnes i likhet med gull som metallkorn i elvesand og andre sedimenter. De viktigste forekomstene er i Russland, Sør-Afrika, Canada og Colombia.

Platina danner lett legeringer med jern og er påvist i meteorer. Det er derfor også antatt at den jernrike jordkjernen inneholder større mengder platina enn jordskorpen.

Platina angripes ikke av svovelsyre, saltsyre, salpetersyre eller flussyre, men løser seg i kongevann under dannelse av klorokomplekser, PtCl₆^2–.

Platina kan ta opp betydelige mengder hydrogen, men mindre enn palladium. De viktigste oksidasjonstrinnene er +II og +IV, men forbindelser er kjent med oksidasjonstrinn fra 0 til +VI (se platinaforbindelser).

En berømt platinaforbindelse er Zeises salt, kaliumtriklor(eten)platanat. Zeise var en dansk kjemiker som syntetiserte denne forbindelsen i 1830. Den var lenge et mysterium, men i dag vet vi at at anionet består av et platinaion bundet til tre kloratomer i et plan pluss et etenmolekyl orientert normalt til dette planet.

Platina blir fremstilt i forbindelse med fremstilling av nikkel og kobber. I Norge fremstilles platina som et biprodukt ved Falconbridge Nikkelverk A/S i Kristiansand. Konsentrater av anodeslam dannet ved fremstilling av nikkel blir behandlet med kongevann, og da går platina i løsning sammen med palladium og gull. Platina felles så i form av diammoniumheksakloroplatinat(IV), (NH₄)₂[PtCl₆]. Ved gløding spaltes forbindelsen, og man får et svampaktig platinametall. Det svampaktige metallet blir smeltet til kompakt metall ved bl.a. induksjonssmelting.

Platina er det mest brukte av platinametallene. I finfordelt form blir det benyttet som katalysator i en rekke viktige industrielle hydrogenerings- og dehydrogeneringsreaksjoner, ved fremstilling av høyoktanbensin, ved gass- og eksosrensing (fjerning av NO_x), oksidasjon av SO₂ til SO₃ med mer.

Høyrent platina i trådform blir brukt som motstandstermometre. Videre benyttes en platina-rhodiumlegering i form av finmaskede nett som katalysator ved oksidasjon av ammoniakk til nitrogenoksid for fremstilling av salpetersyre (se Haber-Bosch-metoden) og også ved mange andre kjemiske synteser.

Platina-rhodiumlegeringer med 10 % eller 13 % rhodium blir brukt i termoelementer. Slike legeringer brukes også som motstandstråd i elektriske ovner for høye temperaturer. I legering, for det meste med iridium, blir platina brukt i smykker, laboratorieartikler (for eksempel skåler og digler), elektroder, elektriske kontakter med mer. I legering med palladium blir det brukt til tanntekniske formål. I form av cisplatin, Pt(NH₃)₂Cl₂, benyttes platina klinisk til behandling av kreft.

Platina var kjent av indianerne i Sør-Amerika (Ecuador) før Columbus' tid, og de laget små smykkegjenstander av metallet i legering med gull og sølv. Den første europeiske beskrivelsen av metallet ble gitt av spanieren A. de Ulloa, som deltok i en fransk vitenskapelig ekspedisjon i Sør-Amerika i 1735. I sin beretning fra 1748 omtaler Ulloa et ubearbeidbart metall kalt platina som var vanskelig å skille fra gull.

Ordet platina er spansk diminutiv av plata (sølv) og henspiller sannsynligvis på at det ble betraktet som mindreverdig sølv.

De første vitenskapelige undersøkelsene ble utført av Ch. Wood, som i 1741 brakte de første prøvene av metallet til England. Senere undersøkelser viste at råplatina også inneholdt de øvrige platinametallene.

Rent platina ble først fremstilt i England av William Hyde Wollaston i 1803.